511 har skylda

Vi er ankommet Solgården for flere dager siden. Det er blitt søndag kveld, og endelig har vi ro i rompa til en blogg. Vi var i utgangspunktet enige om å ikke råtne på rommet her. Det har vi heller ikke gjort selv om vi har måttet snike oss dit for å sove i blant. Selv Anka sovnet en gang midt på dagen.

Den første morgenen vi var her snek Anka og jeg oss i varmebassenget tidlig, og da de to andre kom, fløt vi der med fete flir. Jeg antar mitt glis ikke vistes, men jeg gliste fett.

Vi dro hit på grunn av varmebasseng og muligheter til fysioterapi i husdøra. Anka og jeg satte standard for varmebassenget. Klokken 7.30 flyter vi der. Vel, flyter og flyter, jeg har begynt å bevege meg for egen motor. Anka som hadde vannskrekk da vi begynte i Ramsund i varmebassenget og holdt seg i slingrekantene, har forlatt dem og er som en sel i vannet. Etter en god halvtimes varmebasseng er det frokost. Neste runde i bassenget er en time før kvelds.

Vi har ellers hatt et lite intermesso med mat. Jeg ville spise banan på gammelmåten slik jeg spiser heime, men mamma mente jeg burde ta bit etter bit på gaffel og ikke gape over halve bananen i gangen – og så måtte ta noe ut av munnen fordi det ble for fullt der. Jeg ville protestere, men tenkte at jeg fikk skikke meg i skjebnen og gjøre som romerne når jeg var i Rom. When i Rome do as the Roman do, så jeg antok man spiste banan elegant med gaffel her I Valencia. Litt senere kom jeg til å se på pappa og Anka som spiste lammelår på tverra mens de gnog. Et kjapt blikk rundt i spisesalen – med cirka 70 mennesker - viste at det absolutt ikke var god tone å spise lammelår slik. Hvorfor skulle jeg da spise banan med gaffel, påpekte jeg, når de andre spiste som Fred Flintstone. Så deretter spiser jeg banan som jeg vil.

Vi har ellers vært to turer i nærmeste by og har lyktes i å få tak i Traumel og Fastum gel som vi skal smugle heim sammen med halve sigarettbeholdninga i Valencia.
Vi har spøkt med en feil vi kom til å høre ved lunsjbordet. Vi bor på rom 310 og 311. Hvis man bestiller noe ekstra, handle på butikken her eller melde oss på en tur, oppgir vi romnummer og gjør opp før vi reiser heim. Dere vet, i blant i et folkesurr kan man plutselig høre noe kjent, og så zoomer man inn det. Det skjedde ved lunchbordet der en mann ved nabobordet bestilte vin og oppga romnummer 311. 311? sa Anka, det er vårt romnummer. Hun hukte tak i servitøren og sa det, og han sjekket. Joda, det skulle være 511. Senere har vi jevnt planlagt hva vi kan kjøpe og oppgi 511 som romnummer. 511 har ansvar for alt. Matsøl på gulvet – det må være 511.

Så bør jeg kanskje si at Solgården er en grønn oase i brunsvidde områder. Her har ikke regnet på evigheter, og jorda kunne trenge et skikkelig regnskyll. Hver morgen ved frokostbordet gis et resyme av dagen, og det har til nå blitt opplyst om fortsatt strålende sol. Det framføres som DEN store gladnyheten. Jeg sitter hver gang på nåler og frykter at en av hertingene skal mumle for høgt at jorda trenger regn mer enn vi trenger sol. Til nå har det gått bra. At det er så grønt her inne på området betyr nok at vanner dugelig. I følge pappa vannes det visstnok andre steder, men mitt øye ser bare opptørka jord.

Det er snart en uke siden vi forlot, og vel en uke til vi snur heimover. Hertingene kjeder seg og tror ikke jeg ser det, men det kan de takke seg sjøl for når de ikke soler seg etc.

En god reisebeskrivelse toucher også innom maten, og maten her er fortreffelig og etter min smak. Når vi spiser på restaurant i Norge, må jeg jeg alltid finne noe lett-tygd. Jeg er ikke av den beskaffenhet at jeg kan spise kjøtt som har konsistens som skosåler, men kjøttet her er perfekt. Det er mørt og lettspist.

Her trur jeg jeg setter punktum. I morgen er det atter en dag – som han sa kong Valdemar - og skal man ligge og flyte i varmebassengent kl. 7.30, må man snart gå i seng.