I oppbruddets tegn

Ikke vet jeg hvilket tegn man skal plassere oppbrudd under. Jeg har lest om forvandlingens tegn. Men det er det som skjer, det er oppbruddets tegn. Uansett – ting står i det tegnet her nå. Det er søndag formiddag. Om to dager reiser vi heim. Det betyr at det bare er fire runder igjen med varmebasseng – det vil si, hvis jeg klarer å kreiste en runde basseng den dagen vi reiser. Det betyr at vi må være der litt før sju om morgenen. Jeg klarer det merkelig nok. Kroppens klokke her er stilt etter «stå opp og kom dere i basseng!» Kroppens klokke heime er to timer seinere og sier «for fan, jeg må sove litt meir!»

Det har vært travle dager her. Torsdag kveld avviklet jeg saken på gjestenes aften om hjerneskade og intelligens. Jeg følte det gikk bra.

Fredag morgen var samme fart. Basseng, frokost, rase i vei til bussen som skulle ta oss opp i fjellene til Guadalest. Det er en gammel maurisk by/borg oppe i fjellene leste jeg på forhånd. Egentlig burde jeg ha sett på bilder på forhånd. Det var borger oppe på klipper i størrelse av en finger. Selve byen, om man kan kalle den det, lå ned i handloven.

By og by, jeg vil anta størrelsen var som området heime i Borkskogen bare at her gikk murhusa i ett med smale gater mellom. Disse gatene var fylt med lokke-turister-ting til dumme-turistpriser. Vi gikk rett inn i konseptet og handlet dyrt. Guadalest besøkes av turister fra hele verden, og antar jeg lever av det. Vel, de levde også av mandelproduksjon, men så fikk de en mandelsykdom som myndighetene ville stoppe. Var det oppdaget sykdom hos noen mandeldyrkere, måtte alle trærne felles uansett friske eller ikke. Minner litt om å slakte ned hele besetninga her om man fikk munn- og klovsyke på et dyr. ikke alle var enige i dette, og de viste sin protest mot denne politikken ved å henge et fargerikt sjal ut på verandaen. Virkelig en god og fredelig måte å demonstrere på. Nå vet jeg ikke om det funker. tror nok man mer ville legge merke til de gule vesters aksjonsformer. Jeg går ikke her inn på hvordan Ole Gunnar Solskjær som trener for Manchester United under en fotballkamp i Paris ble lurt til å ta på seg en gul vest.

Dette med de gule vester har spredd seg. Det finnes gule vester for «stopp smartmålere i Norge». Det er egentlig greit. Må man iføre seg en refleksvest, kan man jo like greit også drive litt nabo-opplysning. Nå kan man jo risikere at naboen begynner å gå med en gul vest der det står at «smartmålere er ufarlig, din tosk.»

Tilbake til Guadalest som ligger på 600 meter over havet, hvilket vil tilsi at det var lett å puste der.

Jeg må ile til med en tilføyelse her om at jeg ikke er en av dem som flyr rundt med visakortet i handa. Jeg sparer, for jeg vet at når huset er ferdig, venter noen gigantutlegg meg. Det er luksusting jeg har lagt inn i huset. Så inntil dette er betalt, er denne typens visakort kun med fordi man i dag går med visakort, ikke sant?

I Guadalest så jeg noe jeg kunne tenke meg å kjøpe til Aslak Piera – det er den eneste jeg åpner en sprekk på kortet for – den var ganske dyr, og jeg spurte lett henslengt mamma hvem som skulle betale for den. «Du selvfølgelig,» sa hun ubarmhjertig. Nå synes jeg nok jeg kunne fått litt økonomisk uttelling av å være familiens pengevokter. Jeg bar euroene i mine trange bukser forseglet bak glidelås,

Heldigvis kom vi heim fra Gudalest såpass tidlig at jeg rakk å flyte i bassenget før det ble kveld.

Dagen etter dro vi på det som ikke var planlagt på forhånd av hverken Solgården eller oss. Mens vi var her leste Johan Steinkjer min blogg der jeg dristet meg til å være ærlig og si at hertingene kjedet seg og trodde ingen så det. Han inviterte oss til Copa Benidorm der sønnen Ingebrikt skulle delta fra Norge. Ingebrigt er norgesmester og europamester i juniorklassen taekwond-do. Og han er Norges representant i sin klasse til VM i april i Tyskland. Benidorm er knappe mila herfra, og vi dro tidligere enn vi hadde trengt for å smake litt på miljøet i forkant. En GIGANTISK idrettshall der flere ting foregikk. Vi dro først innom kafeen. Der møtte vi et menneskelig støynivå som kunne konkurrere ut et krykkjeberg, for krykkjene klarer ikke være så skarpe i lyden. Neste gang vi kom innom der var nivået å leve med. Vi møtte ikke det spanske krykkjeberget igjen før om ettermiddagen da Ingebrigts gruppe skulle gå sparring. Ingebrigt har svart belte på andre nivå så forventingen til denne serien var stor. Som nevnt er Ingebrigt Norges deltaker i sin klasse til VM, og i alle fall to av de andre (av totalt fire) var på spanske landslaget. Bak oss sto en det spanske jente-krykkjeberget. Enhver kan tenke seg hvordan det hørtes ut. (Jeg glemte å fortelle at familien Steinkjer hadde fikset oss plass ringside, så vi satt like ved der ting foregikk. Ellers satt det folk på tribunene, mens vi satt på hedersplasser jeg antar utøverne fikk benytte). At noen kan klare å rope på med så høg og spiss lyd. Šŋiggágiella, sa mamma og mumlet oro jaska beana. Jeg hadde heldigvis beskyttelse i ørene. Pappa passer på det. En stund senere kom en av vaktene og bad dem flytte seg, for de påvirket dommerne. Vi fikk bli siden vi ikke ropte, men hadde vi ropt, hadde ingen hørt oss.

Det var litt av en dag. Ingebrigt tok gull i begge sine øvelser. Mora hans tok sølv i sin klasse. Salen sydet av taekvon-do. Små unger holdt på på all ledig golvplass og øvde seg. Høgtalerne meldte seg hele tida uten jeg forstod noe. Vi ble til siste slutt og fikk med oss premieutdelinga.
domantrener

PS. Det er blitt søndagskveld her. Noen fugler gnikser litt. Eller kan det være gresshopper? Iblant hører jeg en due korre, men ikke som i Palma. Der de hadde overtatt fuglelivet og korret i ett. Jeg vil anta at om det var noen andre fugler der, druknet deres lyder i duenes korring. En klar parallell til krykkjeberget og oss om vi hadde åpnet munnen der.

I morgen antar jeg vi skal ta en tur til Villa Joyjosa. Anka har lyst på en siste handletur. Da blir det nok til at vi drar alle. Det er jammen mørknet fort her, så teorien om at jo nærmere man kommer ekvator jo fortere mørkner det stemmer i praksis.