Det begynner å sige inn at det er her vi bor og skal bo. Nå banker jeg i bordet. Ikke det at jeg tror på slike ting, men det kan i alle fall ikke skade å gjøre det. Noe må det være siden den teknikken er utbredt. I England sier man touch wood. Hva sier vi forresten på samisk? Siden vi samer ble kristnet såpass seint, kom kanskje denne trenden ikke inn i hverdagen. Det å banke i bordet- eller treet som man sier i England, var en måte å motvirke at onde makter skulle blande seg inn og snu hellet. Treet man banket på var et symbolsk tre, kirke eller korset. Kanskje vi knakket på runebomma eller stolte på at den gjorde susen.
Man kan gjøre mye rart i sin hverdag, å banke i bordet anser jeg som uskyldig. Jeg håper alle i vår tekniske hverdag har noe av tre rundt seg som man kan banke på. Det er nødvendig. Kanskje bør man gå med et trestykke i lomma?
For noen dager siden spankulerte ei sjur rundt her ute på den nylagte verandaen. Den gikk langsomt og så seg rundt. Jeg tror den rekognoserte for en fremtidig bygging av reir. Jeg håper det. Da blir det eventuelt byggestart til våren. Det var koselig. Det pleide spankulere sjurer heime i Borkskogen også. de kunne ta seg en tur på verandarekkverket eller noe slikt. Men de sjurene antok jeg bodde der, de hadde jo reir, så det var ikke noe spesielt. Denne rekogniserte.
Dette er noe man har tatt som en selvfølge. Sjura skal bygge reir nær huset. Det er den eneste fuglen man forventer det av. Jeg ser da bort fra stæren og stærkassene man setter opp. Man bygger et hus til stæren og håper den flytter inn. Med sjura er saken en annen. Man forventer at sjura klarer biffen sjøl – noe den gjør. Da vi bygde i Borkskogen var det en glede at sjura også begynte å bygge. Det er et godt tegn at sjura slår seg til. Samtidig er den en noaide-loddi – en gannfugl - som kan litt av hvert. Man må oppføre seg fint mot den. Oppføre seg som folk.
I vår lokale samiske tradisjon er sjura tillagt en god del egenskaper. Sjura er som nevnt en gann-fugl og kan ganne om det er behov for det. Den er kunnskapsrik og vet når det er gjester på tur. Da varsler den dette. Spiser man sjureegg blir man sladderaktig.
Det artige er at jeg etter det veranda-besøket googlet sjura, og det vil jeg bare si: De egenskaper vi tillegger den er for småting å regne sammenlignet med det jeg fant på nettet om den. Sjura er den fuglen med en hjerne mest lik mennesker. Den er regnet som den mest intelligente fuglen. Selv om det er 300 millooner år siden sjura og vi hadde samme forfedre, har vi enda i dag samme reaksjonsmønster. Man har scannet sjuras hjerne mens man utsatte den for eksempel glede ved å se noe velkjent, frykt ved å se noe den er redd for og den reagerte som et menneske. Ikke rart sjura vil bo nær sine likesinnede. Fugleforsker Jon Marzluff ved universitetet i Washington har forsket på kråkefugler herunder sjura i 30 år. Han har påvist at de har et meget avansert kommunikasjonsystem. Kråkefuglene har en hjerne som er like stor som vår i forhold til kroppsvekt. Det er de kognitive sentrene som er store. De har velutviklede bevissthetssentre, en evne til å forså og tenke, sier førsteamanuensis Magne Husby ved høgskolen i Nord-trøndelag.
Sjura er forresten den eneste fuglen som har bestått speiltesten. Den ser seg i speilet og vet det er den sjøl. Den går ikke til angrep på det vesenet den ser. Ellers er det bare aper, elefanter, spekkhoggere og delfiner som har bestått speiltesten.
Og by the way. Se bare på det huset sjura bygger! Ikke noe klampverk der. Det er en sinnrik sak med flere innganger og tak over.
Sånn avslutningsvis begynte jeg å lure på gammel visdom. «Gå til ugla og bli vis.» Følgelig googlet jeg ugler. Joda, den ble regnet som vis i Sør-Europiske kulturer. Kanskje fordi den har kikkertsyn, øynene pekende framover, foransittende øyne, og satt der og glodde og beveget litt på hodet. Ugler nær huset var et dårlig varsel overalt, unntatt i greske kulturer der gudinnen Atene holdt seg med ugler. Det er derfra uttrykket «Ta med skjærer til Aten» stammer. Der er sjurer nok. Tilsvarende er å og bakarbarnet brød eller ta med torsk til Lofoten.
domantrener
Inntil annet et bevist holder jeg meg til at sjura er den viseste fuglen.
tirsdag 10. september 2019
mandag 2. september 2019
Det går seg til
Hvis noen spør meg hva jeg tenker på akkurat nu, er svaret: Lurer på korsen det er her i huset hvis vi er bare tre over en periode. Siden vi flyttet inn 9. juli har her vært mange i ulike ærender. Det være seg besøk eller anna. Under anna sorterer alt annet enn besøk. For eksempel er her i dag foruten oss tre og assistent også en tilkallingsvikar. Så er her en snekker (de var to en stund), to fra Hålogaland breibånd som endelig setter opp det, og en som monterer spesialklosettet mitt – dere vet den som vasker en i rompa etter et toalettbesøk.
Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen.
Jeg antar det gikk bra den korte stunda.
Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.
I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages.
Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.
Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.
Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd.
domantrener
I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart.
Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.
Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig.
Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR.
PSS!
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne.
Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet.
Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester.
En insektløs klode er et nifst framtidsskue.
Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen.
Jeg antar det gikk bra den korte stunda.
Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.
I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages.
Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.
Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.
Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd.
domantrener
I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart.
Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.
Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig.
Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR.
PSS!
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne.
Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet.
Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester.
En insektløs klode er et nifst framtidsskue.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
