Helvete

　

　

Helvete

Jeg satt alene i min store hveteåker og beundret de modne aksene. Vel, jeg beundret ikke alle, og jeg satt egentlig ikke i hveteåkeren. Jeg satt i en fluktstol i utkanten av den. Vel jeg satt egentlig ikke, jeg lå henslengt der, og vel, jeg var ikke alene heller. Jeg halvlå ved et svømmerbasseng og betraktet mine duvende hveteåkre. Vel, jeg betraktet ikke alt. Det ville være helt umulig om jeg så red i dagevis. Jeg eide hele området fra hav til hav og hadde hveteproduksjon over det hele. Vel, jeg eide egentlig ikke fra hav til hav, men fra hav til fjord, og det var ikke et lite område. Vel, jeg hadde ikke hvete over det hele. Det fantes noen fjellkjeder og innsjøer som tok av plass. Men den plassen hadde jeg utnyttet godt på annet vis. Vel, godt og godt. Jeg drev litt gruvedrift og turistanlegg ved innsjøene, rimelig smått. Ikke stort. Vel, stort nok til at hvert foretak alene kunne gjøre meg til millionær. Vel, millionær og millionær. Milliardær er vel en mer korrekt betegnelse. Jeg sultet ikke, uansett om jeg ikke hadde drevet noen geskjeft og ikke hadde noen inntekter og levde et luksuriøst liv, ville jeg kunne leve i de uendelige menneskealdre på det jeg hadde.

Jeg lente med tilbake ved bassenget. Vel, basseng og basseng. Det var en av de kunstige innsjøene jeg hadde anlagt her og der for mitt private bruk. Jeg måtte iblant trekke meg tilbake og slappe av. Vel, iblant og iblant. Jeg slappet alltid av. Geskjeften drev seg sjøl. Mitt navn var nok til å holde alle hjulene i gang, og millionene rullet inn samtidig med hjulene.

Jeg var en rik mann. Og kunne unne meg alt penger – og mitt ry – kunne skaffe meg. Vel ry og ry. La oss heller si rykte. Jeg arbeidet ikke og nøt livet ved mine private resorter rundt om på kloden. Vel, nøt og nøt. Jeg kjedet meg mer og mer med årene. Ingen fornøyelse var meg ny, ingen opplevelse heller. Alt var et langt gjesp.

Det var derfor jeg halvt lå ved bassenget, vel, den kunstige innsjøen, og betraktet hveteåkrene som bredte seg foran øynene mine. Jeg ville begynne å selge deler av geskjeften. Ikke fordi jeg trengte det, men fordi det å selge var noe helt nytt, noe jeg ikke hadde gjort før. Jeg hadde bare økt og økt, ikke avgitt deler av den. det ville gi meg et lite kick i min hverdag ved resortene, håpte jeg, å vite at deler av geskjeften var utenfor min kontroll.

Jeg ville ta hveteåkrene og selge dem ut – som en start. Så ville jeg se hva det kunne gi meg av opplevelse. Jeg trengte et kick, og det var forsøket verd å avhende all hveteland.

Derfor satt jeg ved bassenget, og vel, jeg var ikke alene. Jeg hadde en gjest. En velkledd mann i armanidress og håndsydde sko satt avslappet i en annen stol. Han var kommet for å avslutte kjøpet. Jeg visste lite eller ingenting om ham. Jeg ville lett kunne skaffe meg de opplysningene, men brydde meg ikke De holdt med de opplysningene jeg hadde fått innhentet. Fyren kunne betale for seg.

Handelen hadde lenge gått mellom våre advokater. Siden dette var første gang jeg solgte unna noe, ville jeg undertegne sluttdokumentet her. Derfor satt vi her.

Avtalen var undertegnet. Salget i orden. Kun for høflighet spurte jeg ham hva han ville gjøre med området, om han trengte det til noe spesielt. Han smilte fandenivoldsk. Så sa han sakte:

Jeg vil opprettholde produksjonen. I mitt rike trenger man mat. Jeg vil flytte grensene for mitt rike slik at hveten kommer innafor det. Jeg vil også gi dette området et nytt navn, og under det navnet vil området inngå i mitt rike.

Jeg var lamslått. Jeg hadde fått det kicket jeg ønsket, om ikke akkurat slik jeg planla det. Flytte grensene? La hele hveteområdet inngå i hans rike?

Jeg innså at jeg var lurt. Aldri hadde jeg tenkt at området skulle falle inn under en annen jurisdiksjon. Men jeg visste jeg var slått. Vel, slått og slått. Jeg hadde nok igjen.

Hva vil da området hete i ditt rike? sa jeg kun for å være høflig.

Han lo og betraktet et hveteaks han holdt i handa.

Jeg gir det navn etter dette, sa han og plukket av et hvetekorn. Hel hvete, skal det hete. Helhvete.