Mannen med ljåen

Mannen med ljåen

Langs grøftekantene vokste de vakreste vekster, vakrere enn andre steder. De blomstret i avgassene fra bilene. De tok til seg kullos og dannet det til oksygen. Derfor var veikantens dufter de beste, de vakreste, de reneste.

Mange betraktet veikantens blomsterflor, betraktet den rikdommen som der bredte seg ut foran enhver som passerte. Mange hadde prøvd å flytte med seg planter med store jordklumper rundt og plantet dette i deres private hager, ved husvegger, i altankasser eller der man ønsket seg et blomsterflor. Man plantene, om de da trivdes (overlevde), ga ikke samme overveldende flor som i veikanten. De ble puslete og uanselige om de enn ble gjødslet og stelt med. Likevel fortsatte man å hente planter langs veikanten, omplante dem, gjødsle og stelle dem – for så å se dem famle på alle vis.

Bare en hentet aldri planter der. Bare en nøyde seg med å ferdes langs veien og nyte plantene der. Han gikk til plantene og prøvde aldri å flytte plantene til seg. Han nøt plantene og gikk oftere og oftere dit. Med avsky så han alle hull etter planter som var gravd opp og flyttet. Vandalismen gjorde ham rasende, og han vemtes over det han så.

Snart fant han det nødvendig å være ved veikanten så ofte som mulig. Når han var der, grov ingen opp planter. Men var han borte omså bare for noen timer, så han nye hull i blomsterdekket. Han antok at de samme menneskene hentet planter flere ganger, sannsynligvis fordi de ikke lyktes tidligere med å få de andre de hadde tatt til å trives. Neste gang tok de en større jordklump og flere planter – sånn for sikkerhets skyld – antok han.

Snart hadde han nesten flyttet til veikanten og var som plantevakt å regne, så ofte var han der. Likevel, i hans fravær var det stadig nye hull i plantedekket. Det var som om planterøverne lå i skjul og ventet på at han skulle måtte forlate, og så stormet de fram og rev med seg planter. Enhver kan tenke seg hvordan det blir når kan i hastverk sla rine noe med seg, og særlig slike ting som planter på rot. Man ødelegger mer enn det man tar med seg.

Plantervokteren ble etter hvert ganske fortvilt. Hans nærvær syntes ikke å hjelpe. En dag hadde han flyttet dit og bosatt seg i en campingvogn like ved. Fra den kunne han følge med i det som skjedde. Men plantevokteren måtte iblant sove, og som om man hadde en detektor som varslet søvn i campingvogna, listet planterøverne seg ut av skogen, tok sitt og vel så det og stormet tilbake med fangsten. Det skal ikke store fantasien til for å skjønne at vokteren etter hvert nærmet seg en grense for hva han kunjen akseptere og tåle.

En dag var den grensen overskredet. Da hadde store nye hull kommet i plantedekket, stygge hull, og røttene til plantene ved siden av hullene var skadet.

Den dagen, mens han satt ved veikanten og var fortvilt og villig til å gjøre hva som helst, fikk han besøk av en mann som bar en ljå over aksla. Vokteren sprang opp. Skulle denne ljåmannen høste med seg hele blomsterdekket? Men mannen med ljåen smilte avvæpnende, og vokteren roet seg. Ljåmannen var forresten for elegant kledt til å være slåttekar eller planteraner, og skoa syntes ikke være egnet til å ferdes på annet enn gulv. Han betraktet ljåmannen avvæpnende. Denne smilte:

- Jeg har lenge vært en observatør til det som skjer her, og jeg har sett din smerte over planterøveriet. Jeg er her for må gi deg et tilbud som jeg tror etter hvert vil få røveriet til å avta eller kanskje helt komme bort.

Vokteren ventet. Han hadde egentlig ingen forventninger til at noe kunne hjelpe, men han lyttet. Mannen med ljåen fortsatte:

- Jeg tilbyr en avtale omliv for liv, plante for planterøver. Den som røver en plante her, er samtidig min og vil forsvinne herfra.

Vokteren så skeptisk på ham, men sa enda ikke noe. Ljåmannen betraktet avventende vokteren. Til slutt måtte vokteren mæle enda han ikke visste hva å mæle om. Han sa:

- Og hvordan gjør du dette?

Det var det eneste han kom på å si.

- Jeg gjør ikke noe før du har satt opp store skilt hvor du forteller om meg og at jeg tar liv for liv. Da setter jeg ljåen min her. Deretter kan du sitte i campingvogna di i noen uker. Så kan du forlate og iblant se innom at advarslene enda står her – noe de nok gjør.

Ganske raskt hadde vokteren satt opp nødvendige skilt, og fra campingvogna satt han og holdt utkikk. Det gikk noen dager, så listet noen seg fram fra skogen, så skiltet, leste det og syntes ikke å bry seg om det. Kroppsholdningen viste i alle fall ingen frykt. De satte i gang med å grave opp byttet. På tur tilbake mot skogen snublet den ene mot ljåen. Han falt og reiste seg ikke mer. Den andre skvatt og la til å løpe mot skogen. I skogsbrynet snublet han over ljåen. Heller ikke han reiste seg mer.

Flere ganger så vokteren slike ting skje. Til slutt kom ingen for å røve planter. Etter noen uker forlot han med campingvogna sin og vendte bare tilbake nu og da for å se at skiltet med advarselen om liv for liv var intakt. Det var det. Annet hadde han ikke ventet.

Siden hans tanker og krefter nå ikke dreide seg om å beskytte veikantens planter, begynte han å undres på hvorfra og hvorfor. Hvorfra kom disse plantene i denne spesielle veikanten, de som blomstret på avgasser fra folk.? Hva gjorde dem så spesielle?

En dag da han kom på et av sine mer sjeldne visiter for å se til ve4ikantens blomster, fant han en fremmed der, en som ikke syntes å være noen planterøver. Tvert om lignet han mer på en gartner der han ruslet rundt, så til hver enkelt plante og syntes å prate med hver eneste vekst. Vokteren stoppet forundret og betraktet den fremmede. Den fremmede smilte:

- Jeg vil takke deg for du så modig og uselvisk har passet på min hage. Jeg har sett ditt slit og din bekymring. Nå vil jeg be deg velge hva som helst, og jeg vil oppfylle ditt ønske.

Vokteren nølte ikke.

- Da vil jeg være en blomst i din hage, sa han. jeg lenges alltid mot den, men tilhører den ikke. Nå ber jeg om å få tilhøre den!

Vårherre tok nødvendige grep. En ny blomst vokste i hans hage.