No.Fish Olsen har en imponerende faglig og politisk merittliste. Han har gått gradene fra ung AUF’er, i fylkestinget for AUF, og fortsatte den veien til han i 1992 kalt inn som fiskeriminister i fru Gros tredje regjering. Muligens var Jens Stoltenberg minister i samme regjering, det vet jeg ikke. Men det som er klart er at Jens nok sikkert har gått gradene han også, men da bare som en formalitet, som den at kronprinsen tar krigsskolen. Jens er nemlig født inn i de rette politiske sirkler med rett politisk familie og vennekrets. Akkurat nå flimret Nord-Korea forbi i tankene.
Uansett, Jan Henry gikk gradene fordi han var dyktig, velutdannet og engasjert. Han begynte som nei-mann i forhold til EU, og i fiskeriforhandlingene med EU sa han at Norge ikke hadde noen fisk gi bort i forhandlingene. Slik ble han kjent som No Fish Olsen. Senere endret han syn på EU-medlemskap. Men han hadde flaks. Det norske folket fortsatte og ville ikke gi bort fisk, noe folkeavstemninga i 1994 tydelig viste.
Personlig må jeg si at det norske folk er framsynt. Hadde man ikke sagt nei da, hadde vi i dag sittet med hele pakka inklusive Hellas og Italia og nye EU-medlemskap og all den EU-gjeld vi skulle hefte for. Slik kan man si at et EU-medlemskap ville være som å kausjonere på et dokument med bind for øynene. Et dokument der man senere kunne skrive inn hva som helst. Dere husker Sverige som pistret at Norge burde være med å betale for det Sverige hadde skrevet under på med bind for øynene? I dag hadde muligens vi kunnet være i samme situasjon og sittet her rundt de norske fjell og fjorder og pistret over at nei-landet Sveits måtte være med å betale.
Egentlig et tankekors at Sverige som nøytralt land under krigen senere løp inn i EUs favn. Vel, egentlig ikke et tankekors. Enkelte historikere mener Sverige allerede under krigen skrev under på et dokument med bind for øynene ledet an av datidens monark i nabolandet i øst som skal ha hatt champagnefester med tyske troppetransporter gjennom landet og hit til oss fjellaper som sloss i dalene i sør i landet og i fjellene og langs fjordene i nord.
Egenlig er det ikke rart at broder Svea løp inn i favnen til sine tidligere allierte om enn mer fordekt.
På den andre siden lurer jeg på om vi har skrevet under på noen dokument med delvis lukkede øyne. Dette fordi jeg ser broder Svea strømme inn i nei-landet, og broder Fritz komme med sine husbiler og tømme fjordene her for fisk før de tømmer kjemikaliedoene i veikantene og vender tilbake. Så kanskje jeg ikke skulle ha hovert sånn over at man skrev under et EU-medlemskap som om man kausjonerte med bind for øynene på et blankt dokument.
Tilbake til Jan Henry T. Olsen. Årsaken til at jeg nå sitter og blogger er at jeg i morges følte en viss tilhørighet med ham. I tøffe forhandlinger hadde han ingen fisk å gi bort, og i morges kom den evige antydninga fra mitt lokale EU om at jeg om ikke annet burde stusse panneluggen. Det har vært delvis stille fra den fronten en stund siden mitt lokale EU har vært – som EU ellers – opptatt med problemer og utfordringer på annet hold og har glemt oss små. Slik har håret mitt fåt vokse i fred uten annen oppmerksomhet enn mumling om at det burde stusses. Noe jeg har tatt med stor ro og latt gå ut det andre øret nettopp fordi jeg visste at også mitt lokale EU ikke var handlingsdyktig på det feltet like lite som det store EU er handlingsdyktig på å takle situasjonen innen deres grenser. Men som EU får inn nytt blod fra nye medlemsland, har mitt lokale EU også fått inn nytt blod. Men forskjellen er bare at mitt nye blod til forskjell for det nye blodet EU tar inn, er meget handlingsdyktig. Marsha har fri en uke, og den nye vikaren så mitt vakre lange hår som krøller seg godt ned over øynene og sa at hun kunne klippe meg siden de andre to i mitt lokale EU er handlingslammet der. Enarmede mamma tør ikke klippe over øynene mine, og pappa sier han klipper ikke. Derfor har jeg hatt fred i en hel måned. Man kan se på det som en slags våpenvile eller at våpnene, saksa, var lagt ned.
Men tilbake til i morges. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde noe hår i det hele tatt å gi til mitt lokale EU. Faktisk satt jeg i knallharde forhandlinger om hår akkurat som kollega Jan Henry T. Olsen for knapt 20 år siden. Enn så lenge er jeg No Hair Skåden. Det som bekymrer meg er at No Fish Olsen endret standpunkt. Men han ble heldigvis reddet av et norsk nei til EU. Så tilbake til meg. Om jeg som kollega No Fish Olsen påvirkes til å tvile meg fram til et annet standpunkt, håper jeg det norske folk slår til med et rungende nei.
No Hair Skåden
PS: Jan Henry T. Olsen ble i 1997 tildelt æren som Tidenes fiskeriminister av avisa Fiskaren. No tror jeg nok den tittelen dekker mer enn No Fish. Men uansett kan jeg der ikke dra noen sammenligning. Og ikke vil jeg det heller.
· Jeg kan ikke for det er ikke noe hårdepartement.
· Og jeg vil ikke, for med den pågående debatten om hår og pels ville det neppe bli noen ærestittel. Tvert om.
PSS: Jeg innser at jeg spøker mer med Sverige, akkurat som jeg spøker om foreldrene mine. Egentlig av samme grunn. Man må ha en trygghet i forhold til det man spøker med. Man må ha et eierskap til det man spøker med. På min fars side er jeg mye svensk. Min farmor var fra Dalsland. I tillegg har jeg mye slekt i Kiruna-området. Følgelig er jeg mye svensk.
Det er en hårfin balanse rundt hvem som spøker med hva. JEG kan spøke om hjerneskade og vitse om alt det en hjerneskade kan stekke i stand av uønskede reaksjoner. Det er sjølironi. Om andre gjør det, er det mobbing. Jeg kan vitse om samer og samiske særtrekk. Det er sjølironi. Om andre gjør det, nærmer man seg ordet rasisme.
Så derfor, Sverige, jeg har sy mye svensk blod at jeg også er svensk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar