...på en høysåte...

Da er jeg oppspadd og klar for USA. Pappa og jeg har hatt et neglespa og har spadd neglene litt nedafor huden på tær og fingre. Marsha, pappa og jeg har spadd ørene på Evenes legesenters spa. Nå er jeg uten både negler og ørevoks. Fordelen er at jeg hører godt, vel, jeg må si jeg hører det jeg trenger å høre både med og uten ørevoks. Men Family Hope Centers lege glor alltid inn i øra, og hvis det ikke er nyskurt der, vel…..  På den andre siden av vektskåla ligg mamma og murrer om at all denne øreskyllinga ikke er sunt og at ørevoksen har en funksjon. Hun truer med å boikotte ønsket fra Family Hope om rundvaskede ører, men hittil har det bare vært tomme trusler, og når pappa og jeg er flertall her, blir det som vi vil selv om det murres i krokene. Altså er ørene spadd også denne gangen.

Men dette er ikke det eneste spaet jeg har hatt den siste tida. Mamma og jeg har spadd håret mitt så jeg er nå fjelg. Dessuten har hun økt frekvensen på einerlåg i håret siden vi blir borte i to uker og ikke drar einerlåg med oss til USA. Selvsagt kunne vi nok rane noen einerkvister og lage låg på Hyatt, men slik blir det ikke. Riktignok er det masse einer antar jeg i Valley Green/Wissahickon som er en av våre favorittsteder i området. Wissahickon er et av heimstedene, eller kanskje jeg skal si var et av heimstedene, til Lenape-Lenni indianerne. Her levde de av jordbruk og fiske. De drev vekselbruk.  Faktisk på samme måte som de gamle sjøsamene langs kysten av Finnmark og Troms samt et godt stykke sørover i Nordland. Sjøsamene drev fiske og jordbruk - og de setret, de flyttet med buskapen sin etter ressursene. Så også Lenape-Lenni indianerne. Forskjellen på disse to gruppene er at Lenni-Lenape folkene ble fordrevet av innvandrere fra Europa mens sjøsamene bare skiftet klær og begynte å leke at de var germanere. Dette var i begynnelsen et nødvendig onde for å overleve, men etter å ha lekt dette i generasjoner, begynte de å tro at de var germanere og glemte at de var samer. Men det trenete øyet ser selvfølgelig at store deler av den «germanske» befolkninga langs kysten ser samisk ut. Germanerne ser så vidt jeg har lest meg til ikke ut som den gjengen. En professor fra Vestlandet påpekte akkurat dette. Han pleide gå i byer som Arendal og betrakte folket der og sammenlignet med folket i gatene i Bodø, Harstad, Finnsnes, Tromsø, Hammerfest etc. Han la til at det underlige var at ikke folk sjøl så at de var samer.

Tilbake til Lennape-Lenni indianerne som ble fordrevet bl.a. fra Wissahickon og i dag er gjerdet inn i indianerreservat i Oklahoma, Wisconsin og Ontaria (Canada). Tilbake til einer også. Lenapene har mistet en hel masse, hele Pennsylvania herunder Wissahickondalen, og jeg ville ikke drømme om å rane deres einer.

Men det pussige eller kanskje jeg skal si naturlige er at det hviler en fred og en ro over området der de fredelige Lanape- Lennifolka drev vekselbruk, fiske og fangst før de ble fordrevet. Nåja, ikke alle ble fordrevet. Innvandrerne hadde blant annet med seg sykdommen kopper, og den tok livet av mange i Wissahickon.

Jeg vil tro at mange Lenapes ligger gravlagt i Wissahickons skråninger og at det er de som gir den spesielle roen som er i det dalføret og langs åssidene. Lenapene bebodde og brukte store deler av Pennsylvania, Delaware og deler av New Jersey. I det som i dag er New York med omland bodde ca. 30 Lenape grupper. Lenapene dyrket jord og drev fangst og fiske. De flyttet sesongmessig etter ressurssene slik våre sjøsamer også gjorde. Da europeerne kom, møtte de et organisert og imponerende samfunn der man benyttet jorda, elver og havet og besatt store kunnskaper om nettopp dette. Et eksempel på det er hvilke planter man samplantet for å få best mulig symbiose. Mens man her i Norge på 1600-tallet6 giftet seg hurten og sturten innenfor samme område, bygd, fjord etc uten å ha noen formening om innavl (antar jeg), hadde Lenapene en tradisjon der menn giftet seg ut av sin egen gruppe. Man giftet seg ikke innad, eller giftet og giftet, jeg vet ikke hvordan de formaliserte forhold. Men en ting vet jeg. Dette er sannsynligvis siste gang vi reiser til Philadelphia (vel, jeg vet jeg har sagt det før), men denne gangen håper jeg å finne ut å lære noe mer om de som bebodde Pennsylvania. Det er synd det er så langt til Oklahoma og Wisconsin. Vi har allerede bestilt flybillettene, så tidspunkta er fastsatt og ikke kan man reise på leting etter Lenapene, men hvis du, Lille Vege, Anja Comic Golar, reiser med i oktober, skal jeg argumentere dag ut og dag inn for at vi enda en gang reiser til USA og da legger inn at vi skal til Oklahoma eller Wisconsin. Da er det to sjåfører og lille Vege er tøff bak rattet. Denne gangen får man nøye seg med Wissahickon pluss sjekke om det i Pennsylvania finnes museum eller noe slikt.

domantrener

Dager senere

Administrasjonen melder et totalt veto mot alle planer om Oklahoma og Wisconsin. Men dette er ikke dett. Jeg gjør som om jeg tar det til meg, hvilket jeg også gjør, men da ikke for å avslutte saken, men for å holde den varm.  Men nå er jeg som kjent ikke den eneste utforskeren som har møtt uforstand og negativitet når man vil bringe verden et stykke framover. Historien er full av likesinnede.  Vi er overalt både som fiksjon og fakta. Solens sønn for eksempel la ut på en mange års ekspedisjon for å fri til jettekongens datter. Muligens braste han ut gjennom Tjeldsundet til Vestfjorden og videre til Lofoten. Jeg vet ikke hva han kalte farkosten sin.  Muligens Beaivi (Sol). I den faktiske verden gjentok Thor Heyerdahl denne bedriften til et visst punkt. Han bygde seg en høysåte og kalte den Ra etter den egyptiske solguden før han la ut over Atlanteren. Ra gikk litt i oppløsning, og ferden ble avbrutt. Men Thor Heyerdahl surket ikke og råtnet ikke på brakka. Han la ut på nytt med en ny høysåte, Ra II, og denne gangen nådde han målet. Konklusjonen er at om man ikke råtner på brakka men tenker positivt, kan man krysse Atlantern på en høysåte.

Jeg er fullt oppdatert på positiv tenking og resultatene av det – at én positiv tanke binder seg til en annen, og denne koalisjonen binder seg videre til flere positive tanker før de kommer tilbake som en myk bumerang.

Man kan løse alt ved positiv tenking. Jeg har nå gått til anskaffelse av et stort klistremerke med smilefjes og teksten ”Positive tanker løse alle utfordringer”. Denne skal jeg lime over bensinmåleren på dashbordet – og jeg vil deretter slippe den evige og dyre fyllinga av drivstoff.

Egentlig regner jeg med at Oklahoma eller Wisconsin er i boks. Jeg må ha et navn på prosjektet, og siden Solsønnen har brukt Beaivi og Heyerdahl Ra er disse navna ikke aktuelle.  Man plagierer ikke blant utforskerne. Jeg må derfor finne et egnet navn og tar gjerne mot tips. Det er enklere å tenke positivt om ens utforsking når har navn på knaggen man henger den på. Det blir lite kraft i tenkinga å kalle den knagg.