Skal man kontakte alt-i-boks eller en klarsynt?

Long time no read.

 Det er et eller annet med å glippe en vane, med å falle av et spor. Det kan i blant være utrolig vanskelig å komme seg tilbake på sporet igjen. Joda, man har tenkt seg tilbake på sporet, men skal begynne på mandag. Ikke det at man ikke skal slite seg tilbake, men ikke akkurat i dag. Mandag er en grei dag for å begynne. Da er helga over og alt.

Jeg var så innmari godt i gang med å blogge og skrive. Men så kom en travel periode der alle hadde noe ekstra å gjøre. Jeg, for eksempel, tok på meg en skrivejobb for mamma. Ok, ok, jeg vet at mamma eller pappa da må sitte og fasilitere med meg, og man kan lett tro at vinninga går opp i spinninga. Men faktisk er det ikke helt slik. Jeg strukturerer emnet i hodet før jeg begynner å skrive. Og når jeg da begynner går det kjapt. Mamma hadde også et par artikler hun hadde lovet å skrive, og pappa hadde noen søknader. Dermed ble det masse mer enn blogger som skulle ned på papiret, og jeg falt av sporet. Selv om jeg den de siste dagene godt har kunnet blogge, har jeg ikke vært på sporet. Men nå prøver jeg, og om jeg ikke kommer fullstendig på skinnegangen, kan jeg prøve å hinke ved siden av. Da har jeg i alle fall en retningsviser å holde meg til.

Man kan forresten i livet på mange måter befinne seg enten på skinnegangen ved siden av den, eller man kan la skinnegang være skinnegang og gå sine egne veier. Noe jeg akkurat nå blir minnet om – jeg mener A4 er ikke alltid A4. Her i huset resirkulerer v i alt papir om det er brukt på en side. Da gjenbruker vi det i for eksempel kopimaskinen. Nytt blant og skinnende papir blir bare brukt til offentlige brev. Det er helt utrolig hvor mye papir som kommer inn i huset og som man kan gjenbruke. Ikke bare er det penger og miljøspart ved gjenbruk. Det er også arbeid spart. Man bærer mindre nytt papir inn i huset.

Årsaken til at jeg kom inn på denne skinnegangen om gjenbruk og miljø er at vi har ryddet i hyllene og systematisert beinhardt. Dermed er det bitt et overskuddslager av papir fra Family Hope Center. Dette papiret vil ikke kopimaskinen ha. Det er ikke helt A4. Som sagt, A4 er ikke alltid A4. Derfor bruker jeg dette papiret nå til å skrive på.

Jeg klarer ikke helt å forlate dette med livets skinneganger. De er så lette å følge, enten vellykket på skinnene eller man prøver å hamle seg fram ved siden av dem og ha dem som en rettesnor. Men hva skjer om man enten ikke klarer eller ikke vil følge livets jernbelagte skinnegang?  Lagt av noen andre enn deg sjøl.  Man må tråkke seg en eller annen slags sti. Man må snuble seg framover. I ukjent terreng. Man kan gjøre uventede funn.

I dag har vi – kremt, kremt, minus én – spist middag ute ved bålet. Faktisk var det min ide. Jeg ville for engangs skyld være i forkant av hertingene. Tida nærmer seg da vi begynner å spise ute på verandaen med votter og gamle ytterjakker på. Jeg har kapitulert i så måte, og etter filosofien «if you can’t beat them, then joint them», slo jeg til og ville være førstemann til å starte utespisesesongen. Følgelig var det middag ved bålet i dag, og der satt jeg som Donald Duck i et av hans mange prosjekt. Dere husker Donald? Kreativ som få når det gjaldt enkelte ting - og boms i bakken. Den samiske talemåten «riimin ramin» dekker dette perfekt. Man starter med høg sigarføring, og så går det til h…. Som med meg i dag da jeg proklamerte at nå var det faen meg på tide å begynne å spise ute ved bålet. Så satt jeg da der - frøs gjorde jeg ikke, godt påkledd og på reinskinn - og angret hund på hele tulleopplegget. Så mye at jeg ikke orket spise der, med det resultat at da vi endelig kom inn og jeg var skrubbis og krevde mat, fikk jeg i tillegg til maten også kjeft. Nå skal det bli en stund til neste Donald Duck prosjekt.

Fra denne forsmedelsen til ukens nøtt eller thriller. For vel en uke siden, vel ganske nøyaktig for en uke siden, forrige fredag, begynte det å pipe inne på arbeidsrommet der datamaskinen min står. En intens lav pipelyd, og den syntes å komme fra datamaskinen. Rimelig nifst, for det peip selv om maskinen ble slått av. Vi prøvde alle triks. Slo av printeren, trakk ut støpslene, you name it. Det peip. Om kvelden begynte det å pipe her i stua – og samtidig forsvant lyden på arbeidsrommet. Nå ble tiltaka enda mer intens. Av med TV’en, av med alt-i-boks, ut med sikringene… Det peip. Telefon til alt-i-boks support med spørsmål om de kunne foreslå en løsning. Som de ikke kunne, men de syntes det var høyst interessant. Vi bestemte oss til å stå han av over natta og se. Og vi la oss mens det peip i stua. Lavt og intenst.

Lørdag morgen – jeg hadde ikke stått opp enda, jeg strekker meg litt lenger på lørdag – fikk vi besøk. Gjesten vår kunne ikke høre pipelyden i det hele tatt. Nå begynte det å bli nifst. Den var riktignok ikke så intens som kvelden før, sa mamma og pappa, men de hørte det.

Nå ble situasjonen slik at man måtte vurdere om det ikke heller var en klarsynt i stedet for alt-i-box man burde kontakte.

domantrener

PS. Nå ble det ikke Gelius til området likevel, i alle fall ikke i denne omgangen. Ikke at det har noen som helst slags sammenheng, det er bare de tilfeldigheter livet iblant legger over sine jernbanespor. Mamma bodde og jobbet fire dager på Vålerenga prestegård der Gelius holdt til, og da hun kom heim sto det i avisa at han ikke fikk jobben.

Underlig, underlig. Gelius var ikke ønsket i Troms av vårt bispedømmeråd, mens han fikk jobben i Lom og ble ønsket velkommen som den godt kvalifiserte søkeren han var.

Hørte jeg noen rope opp om nordnorsk raushet og vidsyn?