Vi samiske sofagutter er blitt et begrep. Det er vi som i
godt voksen alder forblir heime og er meget komfortable med å bli kokket og
stelt for av gamle foreldre, særlig av en gammel mor. Men vi er ikke et nytt
fenomen. Det er bare innpakkinga som er endret. I dag er vi sofagutter, og det
er helt ok. Tidligere var det gammelgutter og det var ikke helt ok, tror jeg.
Årsaken til at jeg den siste uka har husket på dette, er at
Hyatt har kveldsmat fra kl 17.30. Nå må jeg først gjøre et lite sprang tilbake
i tid, og deretter noen generasjoners sprang. Først det lille spranget bak i
tid: Når vi har vært for eksempel i Harstad, kommer vi sultne heim siden vi
ikke kjøper middag i byen. Da er prosedyren alltid den samme. Mamma hiver seg i
gang med middagen, og jeg, sulten som jeg er, begynner å vage att og fram
mellom kjøkkenet og sofaen og gjør antagelig det jeg kan for å rive kokken
overende i min sult. Følgelig vager pappa etter meg for å hindre nettopp det.
Og da har vi en jevn strøm av vaging til komfyren for å sjekke om ikke maten
snart er klar.
Og nå kommer de flere generasjoners sprang tilbake: Det slår
nesten aldri feil at ikke mamma da drar historien om to av den gang da’s
sofagutter, alias gammelgutter, som bodde heime med mora. Straks mora begynte
med middagen, satte de seg klar ved kjøkkenbordet og ventet. Dette kunne ta tid.
Hvis det var om sommeren og det ikke allerede var fyr i ovnen, måtte hun for
eksempel fyre opp før hun kunne få kokeprossessen i gang. Var hun riktig heldig
måtte hun aller først hente inn småved eller pekke ris til oppfyring. Sofagutter
tenker ikke på sånt. Det er ikke det at vi er vanskelig, vi bare tar dette som
et ledd i å bli kokket og stelt for. Jeg antar det var slik med disse mine
kolleger i Markebygda generasjoner tilbake. For alt jeg vet dro kanskje den
mora også en sammenlignende historie i sin forargelse over at de satt der klar.
Årsaken til at jeg har småflirt i meg sjøl over dette de
siste dagene ,er Hyatts kveldsmat. Da har vi fartet og rekt til forskjellige
ting hele dagen, og vi ankommer Hyatt i vår Chrysler 20 minutter før kveldsmat,
sultne og utmødde og setter oss til på restauranten her på Hyatt og venter.
Mens en eller annen går til og fra og gjør klart. Mamma er ikke den minste
sofagutten i denne settinga, og det skal jeg nok huske å minne henne på når vi kommer heim sultne fra
et eller annet. Jeg har ikke tenkt på det før -
og jeg tror ikke det er noe for meg, det passer liksom ikke i mitt
lynne, mener jeg – å drive og stikke under vesten. I Markebygda hadde man også
en rendyrket stikke-under-vesten-type for noen generasjoner siden. Han samlet
på alle slags hendinger og ord som falt – stakk det under vesten. Når det så
høvde, hentet han fram diverse fra vesten og stakk det i vedkommende han mente
fortjente det akkurat da. A la at jeg skulle stikke under vesten hvem som satt
og ventet på kveldsmat her og så hente det fram av vesten og stikke ved behov.
Før jeg svimer av her, trøtt som jeg er, må jeg bare trekke
fram nye begrep som er kommet inn i dagligtalen. For mange år siden fikk vi en
uventet gjest – Bøhn. Hun hadde hatt barneleddgikt og sloss mot det. Nå var hun
vel 70 år og gikk med to krykker. Hun ville absolutt ikke ha hjelp til noe hvis
hun i det hele tatt klarte det sjøl uansett hvor lang tid det tok. «Hadde jeg
skulle tatt imot all den unødvendige hjelpen jeg gjennom livet vært tilbudt,
hadde jeg i dag i beste falle sittet i rullestol, i verste fall ligget til
sengs,» sa hun. Det ble et begrep i familien å være Bøhn, å sjøl gjøre det man
klarte å gjøre, ikke vente på unødig hjelp. Jeg prøver stort sett så godt jeg
kan å være Bøhn, for det er lett å være enig med henne.
Men nå har vi jo i en uke punset ut og inn av den høge
chrysleren vi kjører, og det hender seg når jeg skal ut av den at jeg kjenner
at jeg ikke orker være Bøhn – hive meg i full fart, vel, full og full, men i
alle fall gjøre som om jeg er i gang med å manøvrere meg ut. Da ender det
gjerne med at en må drage meg i handa for å få meg på letten. Og da hører jeg
kanskje «Er det Dragenes i dag? Hvor er Bøhn?»
Nå er jeg så trøtt at jeg bare lengter til senga og lurer på
om jeg er Bøhn eller Dragenes. Kanskje jeg til og med er Bæresen.
God natt.
domantrener
I morgen møter vi på Family Hope, men jeg har liksom på
følelsen at jeg allerede er godt i gang siden jeg har vært hos øyelege, dr.
Nuzzo og i dag dr. Gillespie. Han med cranio-sacral, vet dere. Og hvis dere
ikke vet det, skriv det i langboka for gjeld i utdanninga, for jeg må sove og
kan ikke annet, som han i kirkehistoria.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar