Helt til slutt vil jeg bare...

Det er blitt slik at overgangen sommer – høst er søndag etter Márkomeannu. Det er en markert og naturlig overgang. Det begynner å skymre om kvelden. Feriefolk reiser. Det blir stille. Man kan begynne å spise av diverse kulturplanter. En markert overgang til en annen årstid.

Egentlig er det ikke høst, men sommer – høst eller som på samisk čakčageassi som man kan kalle sommerens høst – og slik jeg ser det, er čakčageassi overgangen til høsten.

Her i skogen ruster vi oss til å dra til Danmark. Vi reiser fredag morgen – hipp, hipp hurra. Jeg er en rullende stein, ikke en nomade, for mine bevegelser er ikke faste og årvisse. Det som stort sett er felles for meg og nomadene er at vi har et formål med våre flyttinger og rullinger. Vi drar ikke planløst rundt. Jeg for eksempel skal ikke følge noen reinflokk, jeg skal følge kroppens behov for justering. Det betyr i dette tilfellet at vi skal ha den halvårlige sesjonen på Family Hope Center. Vi har i dag mailet over revisit-report til dem. Ivan har lagt videoen over på en dvd, så vi er klar til å dra, synes jeg. Her må jeg nok bekjenne at JEG er klar til å dra mens Anka og hertingene synes å ennå ha mye å gjøre før vi setter kursen mot Danebrogs land. Jeg skal forresten inkludere Anka blant hertingene. Det er et begrep som har vært negativt ladet, men jeg har gjort som kamerat Læstadius, jeg har satt motsatt fortegn på det. I blant må man gjøre nettopp det: stoppe opp og vurdere om fortegnene er rett, og så hvis man mener de ikke er det, sette motsatt fortegn på det. Hertingene er et slikt begrep. Et annet nærliggende og lokalt begrep er markefinn som var et negativt ord – men se nå på alle markefinner med og uten kofte, med og uten falsk samelue, som drar på Márkomennu. De setter positivt fortegn foran ordet markefinn. Nå tror jeg de som brisker seg med falsk samelue ikke helt tør ta spranget fra negativ til positivt fortegn. De vaker et eller annet sted i nullpunktet.
 Slik jeg tolker eller leser den litt kompakte stemninga her i huset, tror jeg det kan være lurt å nærme seg et punktum. I alle fall si at man nærmer seg et punktum. Jeg har gjentagne ganger hørt om mammas samlingsbesøk som barn som guoibmi til hennes bestemor opp til det gamle samlingshuset i Moski. Hun hadde stor lyst til å fly ut og leke, men satt trofast der med bestemoren. Hver gang predikanten sa: «Og til slutt vil jeg bare», øynet hun et håp om å komme seg ut  - og så gikk prekenen videre i det som syntes som en evighet.

Jeg er ganske sikker på at denne situasjonen hun nå befinner seg i er ganske lik. Når jeg skriver «og til slutt» øyner hun et håp om å fly ned i kjelleren for å gjøre ferdig noen rapporter hun vil ha sendt før vi drar til Danmark. Derfor tror jeg at jeg må sette punktum snart, men ikke før jeg får sagt at jeg alltid har undret meg over at hertingene likevel – selv om det er litt ferie, tar med seg arbeid når vi reiser. Det er alltid en korrektur av et eller annet slag. Denne gangen er det siste finpuss og gjennomlesing av Just Qvigstads lappiske ordbok for Kaldfjorden og Vesterålen. Jammen bra at det er siste finpuss, for den har nå rekt rundt i huset her og i Tromsø lenge.

Jeg håper virkelig man i Kaldfjord og Vesterålen vil sette pris på å få denne ordlista ferdig. Nå er jo jeg ikke kjent de stedene selv om jeg er født og bodde i Kaldfjord til jeg var knapt året og har nå vært noen runder i Vesterålen. Jeg vet jo ikke om man der har kommet derhen at man markerer naturlig at man er same, eller om man er i nullpunktet (les de falske sameluers punkt) eller har negativt fortegn. Uansett, jeg antar boka kommer i løpet av de neste 7-8 månedene. Ok, her mumles det om finansiering av trykking.

Skániid girjie fikk i siste uke før Márkomeannu inn utgivelse nr. 55 og 56 og har fire som man vet kommer i løpet av året. Da er ikke ordlista medregnet. Helt til slutt vil jeg bare si at det er ganske imponerende selv om jeg kanskje kan regnes som inhabil i denne settinga. Det er mye – utrolig mye - dugnad lagt inn i forlaget. Uten det hadde nok ikke hjulene knirket rundt såpass som de gjør.

Jeg sitter på verandaen og blogger. Lufta føles lummer, men jeg er usikker på om det er naturen som gjør lufta rundt meg litt trykkende eller om det er menneskeskapt her i mitt svært så nære miljø. Selv den litt svale vinden klarer ikke rense lufta.

Helt til slutt vil jeg si at jeg tror det vil være klokt å slutte.

domantrener

P.s. Jeg tolker den ladede lufta rundt meg slik at det ikke blir noen blogg i morgen. Derfor høres vi ikke før i Danmark, og da kanskje om nettopp dette med sommerfugleffekten. Jeg har berørt det før i en blogg fra Albania, men har siden boklanseringene på Márkomeannu tenkt en del på nettopp dette: hvordan enkelte ting som kanskje i øyeblikket ikke virker så betydningsfull kan få en stor effekt etter hvert.

Helt til slutt……