Beskøyter skal det i alle fall ikke være, tenkte jeg der vi kjørte
til Harstad. Jeg hadde i anledning fru Innrømmers og hr Utesovers
rubinbryllupsdag invitert på middag på Egon. Jeg spanderer ikke ofte, men når
jeg gjør det, gjør jeg det ordentlig. Altså skulle det ikke være beskøytere på
bordet.
Vet noen her inne sånn umiddelbart hva
en innrømmer er? Eller en beskøyter? En utesover? Det er i alle fall det denne
litt hastige bloggen skal omhandle. En utesover, en innrømmer og en beskøyter.
Det første som faller en inn ved verbet
å innrømme er det jeg har googlet meg fram til på synonymer: påskjønne,
anerkjenne, bifalle, akseptere, bekjenne, bekrefte. Her synes jeg google ikke
traff den forståelsen jeg har av verbet å innrømme. Jeg har den forståelsen som
ligger i det engelske ordet admit.
Men nå er det ikke verken googles betydning av å innrømme jeg tenker på eller betydninga
som ligge i admit. Saken er at man
alltid må se etter nye bruksområder for et ord. Det er slik språket utvikler
seg. Jeg har nå i mitt vokabular en ny betydning av å innnrømme.
For å aktualisere dette må jeg forklare
hva som skjedde en kveld mamma som vanlig hadde hushet kveldsmaten ut på
verandaen. Da er det slik at skal man ha mat, må man gå ut. Det er da også
hennes agenda, antar jeg. Pappa og jeg er langmodige mennesker, så vi sleper
oss ut for å spise. Sannheten er at det bor en Jeppe i noen og hver av oss. Det
vil si at mye styres av magen, mye mer enn man tidligere hadde trodd. I dette
tilfellet styrte magen oss ut etter mat. Så pleier ting bli slik at pappa
rusler inn straks vi har spist – noe som nok ikke helt var etter satt agenda.
Jeg er litt mer feig og ettergivende, så jeg forblir ute litt lenger mens jeg
irriterer meg over denne utespisinga i familien. Til slutt går også jeg inn
mens mamma sitter han av. Jeg har ofte syslet med tanken om å rokke litt ved
denne rekkefølgen. Så en kveld ga muligheten seg. Det var alminnelig surt, som
det er ofte i de polare strøk, men dette forhindrer ikke kveldsmat ute. Denne
kvelden hadde jeg virkelig kledd meg etter forholdene mens mamma hadde kledd
seg slik hun tradisjonelt gjør: t-skjorte og joggebukse. Følgelig kapitulerte
hun fortere enn vanlig og ville hushe meg inn. Men jeg satt! Skulle hun inn,
fikk hun jammen innrømme at HUN frøs, ikke JEG. Så gikk hun da mens jeg satt
han av. Og satt han av! Jeg satt han av etter gjentagne oppfordringer
om å komme inn. Senere kunne jeg koste på meg
å kalle mamma for fru innrømmer, en som rømte inn. Kanskje burde jeg si
rømme-inner.
Et stikk til meg i den evige
utespisinga her i skogen. Nå er det ikke alle som misliker det. Min gudmor er
en av dem. Hun og en venninne var her forleden sommer. Første morgen dekte
mamma til frokost inne. Gudmor ble lang i ansiktet. – Skal vi spise inne? sa
hun tydelig skuffet. Hun har vært en del hos oss og kjenner til hvor
restauranten er lokalisert sommerstid.
Så var det et annet ord i samme klasse:
en heimvender. En heimvender ble brukt om en mann som hadde vendt heim fra USA
etter den første emigrasjonsbølgen fra Sverige. I den bokas betydning eller
bruk av ordet heimvender var det ikke en som vendte om på heimen.
Så var det hr. Utesover. Når vi drar på
tur med ATV-en – noe vi vanligvis gjør på søndager – tar vi med oss mat, Faktisk
spiser vi da middag der vi har parkert, og etter middag kvelver pappa og jeg
oss ned i gresset og tar en kongelig dupp.
Det er årsaken til at jeg tenker på pappa som utesover. Egentlig et
paradoks siden han er den første som stikker inn fra ute-måltidene heime. Men
så har jo pappa og jeg hyrt oss godt til turer. Vi legger oss i gode varme
bobledresser. I så måte ligner vi de
gamle samene som sov ute i peskene og bare trakk inn hodet og beina. Mamma gjør
det ikke- sover, mener jeg – hun sitter og pugger bulgarsk og tar bilder av
diverse, herunder av oss to som sover der i våre moderne pesker. Jeg må si jeg i blant lurer på om hun er
same. Noe annet er hva hun er om hun ikke er same. Jeg så nemlig nemlig en
diskusjon på facebook om falske sameluer. Márkomeannu er en ekte samisk
festival som i alle år har sagt nei til boder med krims krams. Man aksepterer
bare ekte samiske boder. Tragisk nok opplevde man så at en av dem solgte falske
sameluer. Dermed braket det løs. Márkomeannu håper ingen kommer med falske
sameluer. Det er egentlig jeg litt tvilende til om er lurt. Jeg tror at mange som har slike falske sameluer
på, har en god grunn til det. De vil tydeligvis ikke ha noen ekte lue. Kanskje
tør de det ikke – ennå – og går steget om en falsk lue. Da er de ikke samer,
selv om det nok er en ekte same under den falske lua. Kanskje har luebæreren
behov for noe samisk og tør ikke ta steget lenger enn til den falske? Det er
dette med det ekte og det uekte. Mamma legger seg ikke til å duppe i en moderne
pesk, men jeg må innrømme at hun er rimelig ekte.
Jeg går altså for at slike luer selges,
men øl-og vinsalget kuttes. Totalavholdsmann som jeg er, synes jeg ikke det har
noe på en ekte samiske festival å gjøre. Der viser jeg til fader Læstadius som
mente alkohol ikke hadde noen plass i samisk sammenheng. Men den samme
Læstadius ville nok ikke godkjent falske sameluer, så kanskje Márkomeannu
likevel gjør rett. Det er jammen vanskelig, dette med å eie sannheten og vite
hva som er rett i alle situasjoner.
Beskøyter er et annet spesielt ord fra
boka Cleng Peerson. Hundevakt av
Alfred Hauge. Cleng Peerson var en mann med lus og lopper i blodet. Hans mange
utflukter og innfall førte ham blant annet til England i prisong – greit norsk
navn på prison – etter en mislykket
kapring av et engels krigsskip som beskyttet en handelskonvoi. Der i
prisongen var beskøytere vanlig kost. Steinharde, tørkede kaker av rug eller
hvete. Noen av kakene kunne ha levende proteiner også.
Tilbake til en av mine litterære favoritter: Jeppe som lot seg
styre av magen og ikke fordekte dette. Han var en mann forut for sin tid, og
det er på tide at han får oppreisning. Nyere forskning viser nemlig at vi
mennesker har to hjerner, tarmhjernen og storhjernen. Av utseende er de ganske
forskjellige, men innholdsmessig er det mange likhetstrekk. Også tarmhjernen
har utrolig mange nerveceller og kan i likhet med storhjernen leve sitt eget
liv. Why didn’t they ask Jeppe?
Mage-og tarmsystemet er faktisk et av
kroppens mest komplekse systemer. Der får de seg en på nesen, de som har harselerer
med Jeppe som tok dette systemet alvorlig og lyttet til det. Han lot magen
styre føttene inn til Jakob Skomaker. Akkurat som pappa og jeg lar magen styre
oss ut for kveldsmat, vel egentlig neste alle måltid. Det jeg undrer meg over
er om det er slik at jo større mage dess mer intelligent, dess flere
nevrotransmittere? Følgelig bør man være forsiktig med å slanke seg og skrumpe
magen. Fan vet! Nei, den sannheten, den er ikke enkel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar