Doman, doman og doman

Da er jeg usikker på starten av denne bloggen. Det er to valg som peker seg ut. Det ene er om jeg skal bræke om hva vi gjorde akkurat nå. Det andre er litt mer tilbakeskuende.

Jeg går på brag. Vi har nettopp kjøpt billetter til Bulgaria i september. Vel, faktisk reiser vi på min usle bursdag. I to år har planene vært å besøke Anka i Obnova, men det har alltid kommet noe på tvers. Samtidig nekter noen her i huset å 1) frivillig forlate Nord-Norge i juni og juli. 2) reise til noe som er varmere enn maks 25°C. Da ble eneste alternativ å reise i september siden temperaturen da er sånn høvelig for folk som har justert sine kropper i forhold til Nordpolen. Altså reiser vi da til Obnova, og jeg kan som med kjedebrev, stryke det øverste og legge til noe nederst. Nå står jo Obnova øverst, og deretter kan jeg legge inn et nytt navn på lista mi over frivillige reiser.

Så var det den litt tilbakeskuende saken. Vi er nettopp kommet tilbake fra ABR i Oslo, og som vanlig kombinerer vi ting når vi først er der i hovedstaden – som for øvrig burde ligge i Trondheim. Det første vi gjorde ved ankomst Oslo var å lempe koffertene inn på p-hotel og rase til nålemannen (akupunktøren) vi pleier å oppsøke når vi er der. p-hotel har mange kvaliteter. Et av dem er at det er svært billig, sannsynligvis fordi de har spart inn på ting som vakthold (vi mistet PC og video de på et låst rom for noen år siden) og kjøkken. Frokosten er en pose ved døra med sandwich, saft og en frukt. De sparer sikkert en masse på å ikke drifte et kjøkken. En annen kvalitet, et ekstra pluss, er at noen av enkeltrommene i toppetasjen – de som vender ut mot gata – har en liten veranda. Fantastisk å sitte i sjette etasje over gata og spise hentemat fra kurderen på hjørnet. Verandaen hadde heldigvis alminnelig høgt rekkverk, for vi var alle kvalme og svimle etter denne runden hos akupunktøren.

Alt dette gikk fort over heldigvis, og fylt av nålenes energi dro vi dagen etterpå til Smartbrain for en runde nevrofeedback før vi spiste middag på Kirkeristen. Der ble jeg sittende og fundere mens jeg betraktet min middagstallerken, en meget variert sådan med en del gress og anna merkverdigheter. Sikkert ikke uvanlig kombinasjon for de fleste, men jeg har jo en litt tilbakeskuende husk i de tilfellene der jeg orker å huske og arkivet er åpent. Jeg var en meget smal-spiser før vi begynte domantreninga. Det gikk i havregryn og yoghurt pluss banan og litt middag. Gress og anna rart spiste jeg absolutt ikke. Det underlige var at denne ensidige kosten endret seg over natta da vi begynte domantreninga. For meg var det viktig at Doman hadde satt opp et variert kosthold, og jeg fulgte det lydig og spiste alt på lista. Dette tenkte jeg på da jeg betraktet tallerkenen min. Det var første gang på denne oslorunden at Domaninstituttet kom i mine tanker. Neste gang var litt senere samme dag. Da var jeg tilhører til at man tydeligvis mente at det i forhold til fagfolk og politikere ikke var klokt å nevne ordet doman da landets fagfolk hadde samlet seg en del rapporter som gikk mot nettopp Domaninstituttet. Følgelig, for å ikke vekke harme og vrede hos de bolde norske fagfolk, måtte man finne andre knagger å henge ting på, det vil si; egentlig ikke andre knagger, man bare ga nytt navn til en gammel knagg. Spønky. For meg ble det rart. Domaninstituttet betydde for meg den største u-svingen i livet mitt, og jeg er dypt takknemlig for det og har stor respekt for dem. Sannsynligvis er jeg da den eneste som nevner doman her og der siden jeg bruker domantrener som kunstnernavn og kaller bloggen min  domantrenerlivet. Der jeg satt, bestemte jeg meg for å tviholde på nettopp det. Noen må ære den som æres bør.

Tredje gang Domaninstituttet dukket opp i hodet mitt, mens vi var i Oslo, var mens jeg satt vaglet ved et vindu på p-hotel og hadde orkesterplass til homseparaden – som i fjor. Da var vi også på p-hotel mens homseparaden gikk. Den i fjor var større og sitter bedre i minnet enn jeg tror den i år vil gjøre. I for hadde man Kim Friele på æresplass på en av lastebilene. Det syntes jeg der og da var helt flott – og helt riktig. Hun var en foregangskvinne i den saken, og man blir ikke mindre av å ære de som har gått foran. Mens jeg allerede var i modus æres som æres bør, husket jeg dette at man nå ikke tør eller vil ære Domaninstituttet. Det gjør ikke andre institusjoners verdi mindre om jeg ærer Domaninstituttet. Jeg ærer også de andre – men de gjør mange.

ABR var hovedårsaken til at vi dro til Oslo og fredag kveld hadde de evalueringsmøte med oss. Nytt program kom lørdag formiddag, og om ettermiddagen suste pappa og jeg på Gimle kino og så filmen «Mandarinene» fra Georgia. Hva de andre to, Anka og mamma, så aner jeg ikke, men jeg tror vår toppet statistikken.

domantrener, domantrener, domantrener…