...med tynnslitte nerver...

Fasan og fy. Vi sitter på Evenes og venter på et innsmett til Bulgaria. Det er første gang jeg reiser fra Evenes internasjonale avdeling – og det skal jeg si: her koker det slik det ikke koker på Gardermoen internasjonale. Skal jeg bruke et forslitt uttrykk må det bli at det er stemning her. Jeg føler meg ikke i feriemodus. Antar det kommer når vi er ca 5 kilometer fra Burgas Airpot og header mot Obnova. Anka har ordnet skyss fra Burgas til Obnova. Regien er hennes. Vi skal gjøre alt hun mener vi trenger. Mamma skal til tannlege og øyelege. Vi skal alle på et kurbad og til en tradisjonell healer eller behandler.

Flyet fra Balkan Air står her, så det er nok straks klart.

Jeg er en god nordmann i betydninga at  jeg går med ryggsekk. Jeg husker da Alex fra Ukraina var au pair hos oss. Han ville først ikke bruke ryggsekk, men etter noen måneder var det fast at han brukte det. Det er dette med  When in Rome, do as the Romans do. Så spørs det om vi klarer det. Egentlig tror jeg det, for vi er god på å ikke turiste – tror jeg da. Jeg har aldri vært på et typisk turiststed. Mamma og Emma Margret var en gang to uker, og de holdt på å kjede seg i hel. Til slutt tok de busser på måfå og så seg om. Man skulle visstnok ikke mange hundre metrene fra stranda og turisthotellene før bebyggelsen ble en annen.

Jeg er litt trett, men mest lettet over at jeg har klart å få oss så langt. Hadde det ikke vært for at jeg liker å reise, hadde jeg sluttet. Jeg har nesten ikke nerver til dette pakkeopplegget her i huset. Pappa og jeg pakker og har alt klart kvelden før. Men noen sier hun pakker om morgenen. Så legger jeg meg på nåler og irriterer meg over dette opplegget. Hadde jeg trodd det hadde noen hensikt, ville jeg bråket og truet med å ikke bli med hvis ikke alt var pakket om kvelden. Så jeg skjærer tenner og lever med tynnslitte nerver til vi er på flyplassen.