tirsdag 8. september 2015

...med nesen mot nord...


Da har vi for siste gang kjørt bilen inn i Ankas hage der hun skal bygge sykehjemmet og der det i dag bare er planert jord. Hadde vi kommet en uke, før hadde vi sett en hage, et fjøs, trær etc. I morgen skal leiebilen leveres i Pleven, og så kjører Ankas venn oss til Burgas på onsdag. Torsdag grytidlig bærer det heim med Balkan air.

Vi er nettopp kommet tilbake fra Obnova centrum etter en kjøretur sammen med Ankas mor. Kjøreturen avsluttet vi på vanlig vis med å sitte og se på livet. Sitte på en utekafe. Denne gangen var også Ankas mor der siden hun var med på kjøreturen,  og de to mødre slo til med å drikke vin mens vi andre holdt oss til kirsebærssaft og vann. Hvis et glass vin kvalifiserer til å være alkoholavhengig, har Anka og jeg slike mødre. Nå må jeg si at det går måneder mellom hvert glass vin, men likevel.

Anka satte i gang denne kjøreturen for å vise oss et område i Obnova som var ennå i dag bebodd av tyrkere. Helt fram til i 1977 beholdt de sine tyrkiske navn. Men i 1977 var det kniven på strupen av kommunistene. Enten forlot de for Tyrkia, eller de nasjonaliserte sine navn, eller de ville få besøk en natt. Noen forlot visstnok for Tyrkia, deriblant en del av Ankas tanter og onkler. Ankas besteforeldre valgte å bli og de kjøpte seg hus mer sentralt i Obnova, det som i dag er Pionerska 62. I 1976 fikk Ankas far beskjed om at passene måtte endres hvis han og hans familie skulle ha fred. Han het Hussein og ble Julian. Ankas mor het Kamele og ble Katia. Slik ble Atidže til Anka, og han vi kjenner her som Asen, var Hassan. Anka forstår ennå i dag tyrkisk. Foreldrene og besteforeldrene brukte tyrkisk, gjerne når ungene ikke skulle skjønne hva de snakket om. Høres det kjent ut? Man hadde og har ennå i dag ikke tyrkiskopplæring på skolen. Den tyrkiske befolkninga kom med ottomanernes styre fra 1396 og da ottomanerne ble drevet ut i 1878 valgte noen av tyrkerne å bli i Bulgaria. I 1946 ble Bulgaria et Østblokkland til det i 1989 hadde det første flerpartivalget/demokratiet. I 1989 ble 350.000 etniske tyrkere tvangssendt eller tvunget til å flykte til Tyrkia i løpet av få månedere for å gjøre Bulgaria til en mono-etnisk stat.

Dagen etter.

Da er leiebilen vel levert i Pleven. Vi er tilbake i Ankas hus. Søren klype så fort denne tida har gått. I dag inviterte vi Ankas familie på middag. De har ordnet så godt med oss mens vi har vært her. Mens vi ennå satt ved middagsbordet, filosoferte jeg litt småirritert at jeg ikke hadde hatt noe å bruke penger på - sånn ekstra utenom livets opphold, for å si det slik. Jeg har jo det jeg trenger og vel så det. Like etterpå så vi en litt loslitt mann gå att og fram på plassen utenfor kaferekka Det viste seg at han solgte kniver. Jeg gikk dit og kjøpte de fem han hadde til fem leva pr. stykk. Ca. 150 kr totalt. Ikke har jeg bruk for kniver, og antagelig har heller ikke de som nå vil få dem i gave, bruk for dem, men jeg hadde det rimelig godt med meg sjøl etterpå. for han hadde gått att og fram lenge uten at noen gjorde tegn til å handle med ham. Ankas familie sa det var en fattig mann og at jeg betalte for mye. Det bryr jeg meg ikke om. Tvert om, jeg hadde kjøpt flere kniver om han hadde hatt det.

Da vi kjørte heim fra Pleven i dag, betraktet jeg «slåttemarkene». Innhøsting av blant annet solsikker er begynt. Så langt jeg kunne se var det dyrket og beplantet mark, og jeg tenkte på lille Norge som gror igjen fordi vi ikke trenger dyrke og beplante den. Jeg har før nevnt at maten vi spiser her er meget kortreist. Unnataket er fisk. Jeg bestilte fisk til middag en gang, og heldigvis var de franske potetene som fulgte med gode. Den stakkars lille fisken var helstekt og lå der på fatet og betraktet meg. Jada, jada, jeg vet at torsken og seien også har hode og øyne, men jeg slipper å øyekommunisere med dem mens jeg spiser dem.

Nå har vi de siste år vært borti en del leiebiler, og forskjellene på for eksempel den leiebilen vi nyss hadde i Danmark, og denne var at denne var ribbet for for eksempel ekstra lommer i forsetene eller ekstra lommer for å sette kaffekoppene eller noe annet. Her utmerker de amerikanske leiebilene vi har vært borti, segt med plass til å sette et helt barskap like for handa om man så skulle ønske. 

Når vi reiser er havregryna like selvsagt som billettene og visa-kortene. Den har vært vårt faste og uunnværlige følge overalt og har berget oss som lever glutenfritt. Selvsagt var havregrynposene en del av bagasjen vår hit til Obnova, pluss et par pakker glutenfritt knekkebrød. Vanligvis har vi bare en pakke knekkebrød, men i frisk minne var det at vi i Hillerød ikke fant glutenfritt brød man syntes var godt – da vi endelig fant noe. Stor overraskelse her. Obnova har eget bakeri og baker blant annet brød av et naturlig glutenfritt produkt. I følge hertingene det beste glutenfrie brødet de noen ganger har spist. Mamma har flere ganger antydet en oppskrift, og det vil jeg si: jeg har ikke for ofte hørt henne spørre etter oppskrift  – sånn stort sett. Nå har hun så vidt jeg vet ikke fått noen.

Da er det bare å sette punktum herfra. I morgen tidlig kjører vi til Burgas med Anka og hennes venn. De skal rekke tilbake til Obnova før det blir mørkt. Anka liker ikke å kjøre over Stare Planina-fjellet i mørke. Vi tre andre har bestilt hotellrom i Burgas.

 

Kjenner jeg hertingene rett blir det nå en stund til vi høres.

 

domantrener

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar