mandag 7. september 2015

Roma-nia


Hvor jeg er nå? Jeg vet ikke. Jeg må se på det kartet vi ikke har. Men her sitter vi i alle fall og venter. Hva vi venter på? Politiet, tror jeg.

Det begynte i morges. Vel, det begynte lenge før det. Siden Obnova bare er 6-7 mil fra Donau og  Roma-nia (det uttales slik her) mente pappa at vi kunne svippe en tur dit. Til Roma-nia altså. Det syntes tydeligvis ikke bilutleieren var noen god ide. Bilen kunne ikke tas til Roma-nia. Derfor står den nå parkert i Nikopol, bulgaria-sida av Donau. Mens vi er  - ja, det var det med å se på kartet…

Det syntes ikke som Roma-nia var det store ønskemål her for noen. Anka skulle likevel slenge seg med. Hennes venninne har kjente i Nikopol som sjekket at Ferry-Boat gikk over til Roma-nia kl. 12 hver dag med retur 16.00. Helt ok. Kvelden før vi skulle dra, fikk Anka telefon om at hun kunne få kjøretime neste dag. Hun ville si at hun var opptatt, men vi insisterte på at hun skulle ta kjøretimene. Førerkortet er viktig. Vi tre har reist alene før og ville nok klare oss i Roma-nia. Blant annet var vi 16 dager i Albania uten noen kjente og uten å kunne et ord albansk. Følgelig ble vi enige om å dra og sa høflig nei takk anmodninger om at den og den kunne ledsage oss til Nikopol på bulgarsk side av Donau og vente der mens vi svippet over elven til Roma-nia.

Anka forlot kl.1/2 8 om morgenen. En time etter det hadde noen jeg ikke nevner navn på, husjet pappa og meg ut i bilen for at vi skulle ha god tid til Nikopol, og søren klype var det bra, for veien var  ikke magistral. Vi programmerte GPS-en til en tilfeldig adresse i Nikopol – og det heftet oss nok en del.  Da veien så svingte av mot sør, ble vi betenkte siden vi skulle mot nord, så vi stoppet første bil og spurte om Nikopol og Roma-nia. vel, mamma gikk ut av bilen og spurte. Fyren i den andre bilen hoppet lettbeint ut og gikk til vår bil og forklarte en masse til pappa i full fart (kvinnfolk skal man ikke forklare til, de forstår jo ikke) – og ganske sikker som jeg er på at pappa forstod like lite som jeg, sa han høflig da da her og der. Til slutt ble det klart at vi skulle henge på dem i pet kilometer- noe vi gjorde. Det bar mot sør, slik frøken GPS hadde villet sende oss. Så lysnet det. Mamma hadde funnet grenseoverganger på GPS-en og programmerte den til overgangen Bulgaria-Roma-nia i Nikpol. I vei bar det med oss. Da ble jeg så lettet at jeg sovnet der jeg satt i det andre forsetet med føttene på dashbordet. Jeg reiser rundt i verden med skosålene først. En liten time før  ferga skulle gå, parkerte vi ved Donaus bredd på bulgarsk side og skuet over til rumensk side.

Her kombinerte vi to ting. 1): Vi skulle kjøpe vann og drikke, noe som er viktig i denne varmen, og 2): Vi skulle snakke med en som jobbet på restauranten på kaia, Ankas venninnes kjenning, og hun var tydeligvis bedt om å holde utsikt etter oss samt hjelpe oss. I rasende fart forklarte hun på bulgarsk det vi trengte vite uten at vi forstod annet enn at vi skulle ta ferga over. Greit å få ting bekreftet. Hun hadde også fått beskjed om å veksle oss 100 leu, rumensk mynt.

Om kvelden heime hos Anka.

Med bilen godt parkert, ryggsekkene, en stav, passene, pluss leu, pluss euro startet vi mot passkontrollen. Der antok jeg det gikk kjapt a la å krysse grensen mellom Norge og Sverige, men fyren i kontrollen betraktet passene våre grundig og lenge før han endelig scannet kodene og ga oss dem tilbake. Senere fikk vi forklaringen på hvorfor. Her pleier det komme flyktninger og andre for illegal innreise nordover. Dette er en utsatt grenseovergang der pass ikke alltid er det de ser ut til å være.  Siden vi kom gående og ikke i bil, kvalifiserte vi for ekstra kontroll. I tillegg var det jeg. Politiet i passkontrollen lurte nok på om jeg var en god skuespiller (der tok han ikke feil) eller hvorfor jeg i det hele tatt beveget meg her.

Deretter sleit vi oss videre i steikvarmen mot neste stasjon – kjøpe fergebillett. Det gikk kjapt, og vi fortsatte å slite oss mot selve fergeleiet. Der måtte vi selvsagt vente en stund før vi så ferga legge over fra romansk side av Donau.  Nå var det ikke bare vi som ventet, men vi var de eneste til fots. Vi hørte noen i en stor folkevognbuss - 8 seter - snakke tysk, og pappa pilte bort til dem for å spørre om de visste når Ferry-Boat-en returnerte fra Romania. Vi hadde nemlig fått divergerende opplysninger om tidspunkt - og vi forventet ikke å få forståelige opplysninger i Romania. Det er jo en helt annen språkgruppe enn bulgarsk som vi etter hvert hamlet oss rimelig godt fram på. Tyskeren var usikker, men skulle spørre på båten, for han bodde i Romania og snakket også rumensk.

Årsaken til at det ble viktig for oss å vite det, var at når skuet over til Romania, så vi bare gamle industrianlegg og ikke noe annet. Siden vi ikke hadde bil, ville vi ikke risikere å bli stuck der i det gamle industrianlegget. Da ville vi heller bli med ferga tilbake til Nikopol og Bulgaria – hvis den da snudde straks. Hvis den det ikke gjorde, ville vi måtte vente i timesvis på andre sida, antok vi.

Her vil jeg bare ta et logisk steg til side. Ferga var ok. Gammel, men grei, og man kjørte om bord på skinner a la dem man legger her og der for rullestolbrukere. Vi ruslet ned og sto klar da bilene hadde kjørt på land, og da kom den store overraskelsen. Fergemanskapet, to sterke, unge menn, kom og tok pappas sitterryggsekk og meg og mamma med staven sin og støttet oss om bord. Så ble vi plassert på dekket. Der det var sitteplass, og de kom med to glass og en flaske kaldt vann til oss to hjelpesløse reisende. Pappa fikk ikke noe glass. Han så vel ikke hjelpesløs nok ut. Men han stakk over til tyskerne for å få dem til å spørre på rumensk om når ferga snudde. Vi fikk beskjed om at det var halv ti om kvelden. og nå var klokka 12. Det ville bli mange timer og sitte på andre siden av Donau og vente på retur. Tyskerne tilbød oss å sitte på med dem til nærmeste by, ca 6 kilometer unna, og de mente vi derfra kunne ta drosje til ferga. Mamma gnog om att og om att på at vi måtte dobbeltsjekke denne opplysninga om halv ti om kvelden siden vi også hadde hørt at den siste returen var kl. 4. Og om den opplysninga var riktig og vi satset på halv ti om kvelden, ville vi få en natt på Donaus bredder. Sikkert ikke så romantisk som det høres ut som.  Nå var vi allerede installert i tyskernes meget velbrukte 8 seters folkevognbuss. Pappa hadde avgjort at vi skulle bli med til nærmeste by. Vi måtte selvsagt stoppe i både toll og passkontroll, og mamma gnog om dobbeltsjekk av avgangstid.  Den hyggelige rumeneren der sa at siste båt gikk 16.00. Det gikk uhyre greit å komme inn i Romania. Og snart suste vi forbi de gamle industrianleggene jeg hadde sett der jeg sto på bulgarsk side og skuet over til Romania. De så ut som en etterlevning av kommunismen, og jeg tenkte forutinntatt at slik var nok resten av området. Men plutselig var arkitekturen en annen. Rimelig flotte og velholdte hus.

Den kjempehyggelige tyske hippiefamilien med fire halvvoksne barn kjørte oss til et greit sted i nærmeste by der vi kunne sitte litt og in due time ta taxi tilbake til Ferry-Boat. Jeg kjente fordommene falle, for de var veldig trivelig. De bodde i Transilvania, og jeg tenkte på at jeg visste om en annen som også bodde der. Den neste fordommen falt da vi kom inn i et trivelig og velutstyrt kafelokale, og de ansatte snakket godt engelsk. Der rauk den om det til bakestående eks-kommunistiske Romania.

In due time – og de som kjenner oss vet at due time virkelig er due time, forlot vi kafeen og hamlet oss fram til drosjene og fikk en drosje til Ferry.Boat. Sjåføren tømte oss ut i god avstand fra passkontrollen. Altfor god avstand, tenkte jeg surt der vi sleit oss fram til den der kontrollen, og jeg visste at fra den var det 300 m og kakken til ned til ferga. Joda, en politimann kom og fortalte at vi var for tidlig ute og måtte vente i nesten en time til de åpnet. Mamma prøvde seg på at vi trengte lang tid til å gå, og om han kunne sjekke passene våre, så vi kunne begynne å hinke mot ferga. Den politimannen var øreløs så der ble vi sittende.

Og der startet min blogg.

Etter hvert kom det biler til som fikk samme beskjed om å vente. Notabene; der var det humant en benk vi kunne sitte og vente på. Så kom det en elegant tyrkiskregistrert bil, og plutselig begynte passpolitiet å registrere dem. De andre bilene kjørte optimistisk inn i i køen da de så dette, og vi heiv oss optimistisk opp av benken og plasserte oss der vi mente vår plass i køen var – etter den der elegante tyrkiske bilen. Egentlig var nok vår plass før den bilen, for vi satt allerede der da den kom. Men vi innså at her måtte vi bli nummer to. Vi holdt søren klype meg på å rykke lenger tilbake i køen, for passpolitimannen gikk til neste bil, en rimelig stor campingbil. Men da stoppet mamma han og veivet med passene våre, og han tok dem uinteressert og kastet et svært så flyktig blikk på dem før han veivet oss mot neste stoppested – billettkontoret - før han sjøl gikk til husbilen. Vi la i vei fort som faen til billettkontoret for å ikke miste vår plass i køen - vel vitende om at vi enda hadde en god marsj til ferga. Her gjaldt det å stå på. Følgelig ble vi også her nr. to etter tyrkerne. Bak kom husbilen som nr. 3.  Da vi hadde betalt og fått passene tilbake - for vi måtte vise dem her også, og her ble de mer gransket - snakket plutselig nr. 3 i køen, kvinnen fra husbilen til oss på engelsk og spurte om vi snakket engelsk. Joda.  Hun spurte om vi ville ha skyss ned til ferga. Om!  Følgelig entret vi glade husbilen til en familie på 6 fra England. Slik kom vi oss suverent ned til ferga og suverent om bord, og da fergemannskapet sjekket husbilen og sjåføren sa 9 personer, nikket fergemannskapet hyggelig til oss. Jeg tror de kjente oss igjen, og jeg mener de så glade ut for at vi hadde fått skyss om bord.

Ved den bulgarske passkontrollen i Nikopol takket vi for oss. De skulle videre til Pleven, vi skulle hente bilen og kjøre til Obnova. Og selvsagt – før vi var kommet så langt som til den parkerte leiebilen, stoppet en rumener i en personbil og spurte om vi trengte skyss noen steder.

Det er helt fantastisk hvor hjelpsomme folk er. Folk er fantastisk.

 

domantrener

P.s. Anka hadde hatt flere kjøretimerunder i dag og var strålende fornøyd med resultatet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar