Begynnelse på en endevendt kropp

En reisebeskrivelse kan ikke være en kronologisk oppramsing kun. Man må krydre kronologien om man velger å følge den. Eller man kan, slik mange forfattere gjør det sjonglere mellom ulike tidsepoker. Det siste passer ikke inn i denne bloggen så jeg går for punkt 1: krydre kronologien og kanskje spissformulere til det ytterste.

Vi dro altså torsdag morgen med de vanlige rundene fra mamma (og vel også fra meg) om at man skal møte i tide. SAS har mange gode sider, men det å vente på enkeltpassasjerer er ikke en av dem. Følgelig hadde vi de normale reiseforberedelsene hva møte i tide angår. Denne gangen hadde alle skjerpet seg. Jeg skjerpet meg grundig slik jeg alltid gjør – men dessverre vises det ikke at jeg gjør mitt beste. Noen ganger gjør jeg mitt beste så grundig at pendelen slår andre veien, med et resultat enhver kan tenke seg. Jeg anbefaler ikke folk å gjøre sitt beste. Det holder med bare å gjøre. Det var jeg. Mamma gjorde også sitt beste. Hun var ferdigpakket kvelden før vi reiste. Vanligvis pakker hun om morgenen mens jeg varierer mellom å være oppgitt og fly forbannet for det. Pappa gjorde også sitt beste. Han er den vi alltid må mase på for å komme i tide. Denne gangen hadde han bestilt drosje så tidlig at vi satt ved utgangen en og en halv time før flyavgang. Neste gang skal jeg ikke mase på ham om dette med god tid.

Apropos, uansett tidligere hensikter hopper jeg nå litt i tid. Det er lørdag formiddag og vi sitter på et stille fellesrom på P-hotell og blogger. Vi skulle ha hatt sesjon med Leonid Blyum klokken 9.30. Nå er klokka 11.30 og rette vedkommende kom akkurat nå uten noen hast og hentet seg kaffe. Nr to, vi, skulle egentlig startet halv ni. Hva sier man om det sett i lys av dette med å komme i tide. Akkurat nå starter han med dem han skulle starte med 8.30, så vi har en times venting til. Men heldigvis har vi bloggen, og om det blir for langsomt, kan jeg sette meg og betrakte de eksotiske omgivelsene utafor her – i alle fall etter de lydene jeg hørte i går kveld da jeg prøvde å sove på vårt faste rom her. Det rommet har vi bodd på i minst fem år hver gang vi er på ABR, så vi vet for eksempel lett hvor å finne de få kontaktene som er på dette meget nøkterne hotellet. Stikkontakt for C-pap-en for eksempel: dra fram den ene senga så finner du den. Nå leter vi ikke lenger, vi vet.

Da hopper jeg tilbake til kronologien, og vi er ankommet Gardermoen, har dratt inn til sentrum, sjekket inn for å bli kvitt bagasjen før vi dro videre til den nålestikkeren vi stikker innom når vi er i Oslo. Jeg hadde etter det planlagt å spise hos kurderen på hjørnet rett nedafor her. Han har utmerket fish and chips. Men ting skar seg, for en av oss nektet å gå ut å spise og ville sitte med føttene på en krakk på vårt velkjente hotellrom. Følgelig gikk pappa ut og hentet take-away hos kurderen på hjørnet.

Joda,joda, jeg vet kronologi er kjedelig, men nevner likevel at kronologisk dro vi neste dag og prøvde cranio sacral her i Oslo, pluss også en runde på Smartbrain. Cranio sacral har vi tidligere bare tatt på Family Hope Center. Om kvelden kom Sigbjørn innom hotellet. Han er i Oslo på et seminar, og jeg fikk presentere min forfatterstorebror for mine kolleger her.

Hver gang vi reiser enten på ABR som nå eller på FHC som vi gjør i januar, har jeg det jeg for meg selv kaller kollegatreff. Kolleger jobber gjerne med det samme, og her treffer jeg dem som gjør det samme som meg. Vi utveksler erfaringer og gir hverandre gode tips slik kolleger gjør det. Ellers har jeg i det daglige langt til kolleger. Den nærmeste holder til utafor Tromsø, så er det noen i Karasjok og sørover må jeg til Ålesund for å treffe kolleger. Det sier seg da sjøl at disse treffene her er virkelig verdifulle også av andre grunner enn nytt program eller nye øvelser.

Tida har gått. Det nærmer seg min tur tror jeg for evaluering hos den dyktige, men akk så morgentrege Blyum. Etterpå er det praktisk program og tilrettelegging av det. I morgen reiser - vi når vi likevel er i området - til Danmark på Scandinavian Centre of Neuromovement.

Dette er årsaken til at jeg ikke fikk beveget oss til å reise i jula i år som i fjor. Noen, den samme som nektet å gå ut torsdag kveld, nektet å reise bort i år siden vi reiser i midten av januar på Family Hope Center. 

 

domantrener