...hamler mot land...

Vi sitter på Kastrup og venter på at Oslo-flyet skal ta av. Vi kom i går kveld hit siden vi skulle reise rimelig tidlig om morgenen. Joda, joda, vi hadde nok rukket det om vi dro tidlig fra Fredensborg og dersom alt gikk etter en rett linje. Men det skal bare en liten glipp til så havner man i et uføre man nok kommer seg ut av, men som tar tid. Og da er det rimelig lite hyggelig å ha akkurat avsatt tid til flyavgang.

Og eitto. Som sagt. Den lille glippen kom da vi nærmet oss BB-hotellet på Kastrup, det billige sjølbetjente hotellet vi hadde bestilt overnatting på. Der koder man seg inn til et rom med do og dusj på gangen, reint og rimelig når man bare skal sove en natt. BB- Bed and Breakfast – har frokost, så vi spiste en frokost med ost, syltetøy, musli + vårt eget brød fra nærbutikken i Fredensborg.

Men hvor var jeg nå egentlig? Jo, alt gikk ikke i rett linje da vi nærmet oss hotellet - 3-4 kilometer unna - da ble navigator i baksetet og Frøken GPS uenig om når å svinge av. Det var nemlig slik at frøken GPS mente vi skulle svinge til venstre akkurat der akkurat da, mens fru Navigator mente vi skulle ta den lille sidegaten ca 10-15 meter lenger fram. Vi lystret jo selvfølgelig frøken GPS.  Hva skal man med maskinene om de ikke skal være til gagn og nytte? Vel, denne gangen ble det 1-0 til mankind kontra roboter. Pappa er forresten litt av en GPS sjøl. Han kan kikke på kartet, legge det bort og så hamle seg fram i en storby som Køben. Han er litt av en sjåfør og ville nok bli en duganes sjåfør i Chicago. Mamma og jeg er helt imponert. Mamma pleier si: Baksetet gratulerer. Jeg pleier fra redersetet grynte et samtykke.

Jeg har før når jeg har reist rangert Kastrup flyplass lavt sammen med Boston. Nå må jeg revurdere Kastrup og oppgradere den mange hakk etter dagens opplevelser her.  Vi hadde god tid og tok assistanse sjøl med lånt rullestol. Siden vi hadde så god tid, ruslet vi til nærmeste tax-free og handlet de faste ting: 3 kartonger sigaretter (guess for whom), 1 flaske vodka ( guess for what – og forresten er jeg glad for det, ellers begynner vel mamma og Vigdis å brenne sjøl til sine tinkturer),  + sjokolade i gave sånn histen og pisten. Fremdeles var ingen gate kommet for vårt fly. Mamma stakk inn på SAS-lounge og spurte om de kunne sjekke hvilken avdeling dette SAS-flyet til Oslo gikk fra. Det er litt langt å gå til de ulike avdelingene, og vi ville gjerne starte gangen. Nei, det kunne de dessverre ikke, men vi var velkomne til å vente hos dem om vi ville. Vi takket høflig nei. Vi ville begynne å gå mot utgangen vår. Mamma ga seg ikke og gikk tilbake til fast track og spurte om de kanskje kunne finne utgangen – av samme grunn som sist. De fant den – og vi ruslet mot B2.  Der sitter jeg og skriver.  

Fortsetter på Gardermoen her vi sitter og venter på neste reinraide nordover.

Jada, jada, jeg vet at jeg maser og skriver overalt, men det er en erfaring jeg har dratt gjennom mange år. Når vi kommer heim, blir det den første uka null tid til de litterære ting. Da venter masse post, aviser, regninger, skittentøy fra turen, regnskap og rapport fra ABR, - og det nye og veldig forekjellig fra sist ABR-programmet  skal opp på føttene for så å gå. Dette i tillegg til å holde dagen generelt i gang. Derfor ser jeg etter skrivesmutthull der smutthull er.

Vel, vi satt altså i ro på B2 og ventet sammen med andre, herunder nordmenn, herunder noen sjauende og bramfrie nordlendinger med et direkte språk. Da det nærmet seg avgang, kom høgtaleren med beskjed om at vårt fly var flyttet til A18 og at vi rakk det om vi gikk straks. Folk føk opp og la i vei. Vi prøvde å samle oss til samme innsats, men var nok ikke så rask som de andre. Jeg kastet et blikk mot skjermen der det burde stått SAS til Oslo. Der stod det nå avgang til Düsseldorf.

Det kan jeg godt forstå. I disse tider er det viktig at EU-kameratene står skulder ved skulder. Så får vi heller stå utenfor. Noe vi forså vidt allerede gjør uansett om Stoltenberg prøver seg her og der. Men jeg er i alle fall glad vi ikke står utenfor Nato. Jeg vil anta at om dette var i Sveits, ville fly til Oslo og Reykjavik få ha sin gode utgang mens EU-kameratene måtte løpe.

For løp gjorde vi etter fattig evne og kom som de siste pesende til A18. Men som den gode bok sier – de første skal blive de siste – en mild variant av Golda Meir bak skranken oss fram, og før vi fikk summet oss, satt vi på flyet som de første.  Og de første ble de siste. Dette er en av hendingene som gjør at Kastrup ikke rykker ned på grunn av dette med utgangen. Flyplassen var full av hjelpsomme og hyggelige dansker, akkurat slik man mener prototypen på en danske er.

Akkurat nå kommer jeg på at vi traff en som ikke helt var prototypen. Vi skulle fylle bensin før vi leverte leiebilen siden den må leveres med full tank. Noe annet blir dyrt. Pappas GPS kjørte oss rett til en stasjon nær flyplassen og kjørte opp ved en pumpe. Så langt var alt greit. Men så var det å få åpnet bensinlokket. Der dugde det ikke med nøkkel, følgelig begynte han å lete etter knappen som åpner bensinlokket. Vel, først åpnet panseret og diverse seg som pappa måtte gå ut og lukke. En danske bak oss ventet på plass ved pumpen og kjeftet på pappa at han fikk se til å bli ferdig. Der traff han bom om han trodde det hjalp. ” Finn deg en annen pumpe om du har sånn hast!” snerret pappa tilbake. Og med snerret mener jeg snerret. Mannen tok poenget og kjørte til en annen pumpe. Bensinlokket føk opp, og vi tanket. Deretter gikk pappa inn på bensinstasjonen for å få kvittering siden den helvetes maskinen ikke ga noen.  Merkelig nok, eller rimelig nok, var det ingen kø bak oss ved pumpen.

domantrener

Antar vi snart må rusle mot utgangen.