Å flagge noe

Hørt om den tyske soldaten  - han som var nazist i sitt hjerte – og kom til Norge i 1940 for å frelse landet og rense det opp? Han kunne ikke skjønne at man ikke flagget når de kom, og dette mælte han da også om. En nordmann sa: Nei, men bare vent til dere forlater. Da skal vi flagge. Dette tenkte jeg på da flyet landet på Kastrup. regn og tåke pluss snøbyger mens vi kjørte hit til Fredensborg. Sånn var det forrige gang også da vi var her – tåke så tett som våt ull, is, hålke, snø… Men da vi gikk om bord i flyet på Kastrup på tur heim, skinte plutselig sola som om man flagget for at vi dro. Jeg skjønner ikke dette med at det er godt sånn værmessig å være norsk i Danmark.

Masse annet er flott. ABM, Ørredfiskeriet er supert, det lille jeg ser av butikker etc.

All denne flaggpraten gjorde at jeg fikk lyst til å google flagging slik man av matprat får lyst på mat. Jeg googlet flaggdager. I Danmark fant jeg at her var mange – med mange mener jeg mange – militære flaggdager til minne om slag, muligens vunne slag. Det vet jeg ikke. Men tilsvarende har ikke Norge disse samme militære flaggdagene. Disse var mens vi var i union med Danmark, og siden vi ikke flagger dem, betyr det vel disse ikke regnes som våre slag.

Men kom igjen i 1814. Da flagget vi for 17.mai, noe vi ennå gjør så det suser, mens Danmark kom med sin grunnlov 5. juni 1849. Faktisk fikk de grunnloven etter Norge. Feiringa av den avviklet de etter hvert.  De har ingen offisiell nasjonaldag – og følgelig snyter de skoleungene for en ekstra fridag med is, brus og pølser. Samtidig redder de ungene for overspising, kvalme og mageknip. Ikke vet jeg hva som er best.

'

En annen interessant dag er nasjonaldager og flaggdager generelt. Og det ble ekstra, ekstra interessant  da jeg leste at Danmark avviklet å feire sin grunnlovsdag. Hvorfor i all verden det? Mens lille Norge feirer to nasjonaldager, 17.mai og 6.februar. Andre ting jeg fant som forundrer og morer meg er for eksempel at Finland feirer noe de kaller «Svenskedagen», og det er ikke på «Svenska flaggans dag» 6. juni. De har en egen dag for det. Ganske så raust å feire et land man var i union med der man var lillebror i unionen. Men jeg fant ikke at de feiret Sovjetunionen-dagen. Vi i Norge var jo i union med Danmark og burde om vi var rause, feire en Danmarksdag. Dette er  de tøffe sisu-finlenderne. Dyktige folk. Så googlet jeg Islands nasjonaldag og fikk – vet ikke om det var hakeslepp eller artighet som steg opp – men Islands union med Danmark skulle revideres i 1943. Da lot det seg ikke gjøre siden Danmark var okkupert av Tyskland mens Island ikke var det. Følgelig slo de luringene på Island til og proklamerte at Island nå var uavhengig og selvstendig siden unionen ikke kunne revideres. Så i 1944, 17. juni, var de selvstendige, luringene. Dette må man kunne kalle å se sitt snitt.

Så var det dette med bursdager. Pappa briefer med at på hans bursdag kom kronprinsen tilbake til et fritt Norge, og mamma på sin side skryter av at hun og han Gamle-Erik, Dyret i Bibelen , har samme dato. Her står jeg svakt. Jeg googlet min dato og fant selvfølgelig en masse jeg ikke tillegger verdi annet enn at det er Moldovias frihetsdag. Da løsrev de seg fra Sovjet. Men en annen pussig sak var oppført på min dato – at Ole Gunnar Solskjær la opp i 2007 på den datoen. Hvis ikke det er noe å slå i bordet med så vet jeg ikke. Kronprinsen og Fanden kan ikke måle seg med Solskjær.  Der har jeg virkelig noe å flagge med.

Tilbake til tråden.

Jeg sov dessverre mer eller mindre fra trappa heime til flyet landet på Gardermoen. Slik gikk jeg glipp av viktige deler av reisen – observasjonene. Forskjellen på meg og i alle fall mamma er at for henne er reise å komme fram til målet, intet annet. Hun sier hun kunne tenke seg å reise som en e-post: et tastertykk heime, og så ankomst. Det kan jeg ikke tenke meg til. Å reise er en egen opplevelse som ikke kan sammenlignes med opplevelsene når man er geografisk fast i et punkt, det være seg stort eller lite. Derfor var jeg frustrert da jeg våknet til bevissthet da flyet landet på Gardermoen.

Men deretter tok jeg det igjen i fullt monn. Det var ikke så mye å hente hos de som steg av før oss med sine store flybagasjer, annet enn at jeg observerte at luer er på tur inn for ungdom. Og ikke hvilke som helst luer. Strikkede. Og ikke på hvilken som helst måte på hodet. Dratt godt ned over ørene. Så dermed dere med lua kjekt øverst oppe: Det er ikke in. Ved utgangen til København ble ting litt mer interessant hva observasjoner angikk. Der satt nemlig en buddistmunk i rullestol. Han var kledd som Dalai Lama og hadde samme utstråling, om jeg skal dømme etter TV, da jeg aldri har truffet Dalai Lama eller noen annen buddist-munk for den del. Det første jeg la merke til ved siden av klærne og alt det ytre som signaliserte en buddhistmunk, var dette med å se så vennlig ut  - om jeg kan si det slik. Pappa fikk øyeblikkelig det ansiktet som fortalte at han hadde tenkt å ete seg inn på denne munken. Pappa er god på å ete seg inn på hvem som helst. Husker en gang på gamle Domaninstituttet. Han gikk på do og ble borte i det som føltes som timesvis. Da hadde han ett seg inn på Kathy og Glenn Doman.

Jeg fulgte nøye med for å se angrepsvinkelen, for jeg visste det ville skje noe. Joda, munken hadde også assistanse, så vi ble sittende litt igjen etter at flyet var parkert i Køben. Da var pappa frampå med en gang. Så allerede før vi var manøvrert ut i flyplassbilen, hadde pappa en solid posisjon. I bilen var det plass til fire å sitte, og vi overlot plassen framme ved siden av sjåføren til munken. Der var det best plass. Mamma og jeg plasserte oss på setet bak med ryggsekkene til alle mellom beina. Sjåføren av flyplassbilen – en ungdom med lua godt trukket ned – var redd jeg skulle falle av. Dette sa han et par ganger – at vi måtte passe på gutten. Nå var det to ståplasser bak på bilen, og Marsha sto på den ene. Pappa ville ikke det. Han ville gå ved siden av for å passe på gutten. Så la vi i veg. Sjåføren kjørte sakte så gutten ikke skulle falle av. Samtalen gikk på engelsk, og han spurte flere ganger om vi passet på gutten. Til slutt sa han irritert til pappa som selvfølgelig gikk attmed setet det buddhistmunken satt, og pratet. Jeg kunne falt av flere ganger for den del, og sjåføren sa: Du skulle jo passe på gutten, og går bare der og prater. Det prellet av på pappa. Jeg tror ikke han engang hørte det. Da vi kom til transfer-senteret, skulle munken av, men det hadde han ikke tid til, for nå var han og pappa inn i en dypsindig samtale om meditasjon, og mens sjåføren prøvde å påkalle deres oppmerksomhet, utvekslet de e-post adresser. Jeg hadde en følelse av at den unge sjåføren var glad han var kvitt munken og oss.

Dette førte i alle fall til at jeg skal google og lese litt om buddhismen og dette med å utstråle vennlighet. Jeg har ikke truffet mange buddhister, men de jeg gar truffet, har hatt dette til felles.

Endelig hadde vi da fått parkert oss ved leiebilskranken til Hertz. Pappa og Marsha gikk for å hente leiebilen og kjøre den fram – dette pleier ta litt tid. Mamma og jeg satt der med pickpakket og ventet imens. Vel, jeg telte antall ungdom i luer som gikk forbi. Mens jeg gjorde det, kom en eldre mann og ville ha 20 kroner til en billett til Malmø – noe han ikke fikk enda han ikke ga seg med første nei. Til slutt gikk han videre, og etter en stund kom han tilbake og sveivet oppunder nesene på oss med en 20-kroning og sa at han hadde fått det. «Thank you», la han så til. En annen jeg begynte å telle mens jeg talte passerende luer, var en mann i boblejakke og vide bukser snørt igjen nede. Han spankulerte att og fram mens han snakket i telefonen. Han passerte oss 23 ganger.  23. Mamma sa hun ikke likte dette, men at vi heldigvis satt ved leiebilskranken. Jeg var også litt ubekvem med dette.

Vi skulle bo første natt på Hillerød hotell siden det ikke var plass i hus E her på Ørredfiskeriet før dagen etter. Hotellet hadde slått i bordet med et inklusive som var helgetilbud: Tre retters middag. Jeg var skrubbis da vi sjekket inn, hadde ikke spist siden morgenen.  Klokken 18 satt vi klar for 3- rettersen. Etter en halv time fikk vi forretten: noe gress og noe rødt som så ut som det var malt på tallerkenen. To basale behov slo inn: Sult og trøtthet. Trøttheten vant, så da hovedretten kom etter en ny halvtimes venting, satt jeg og mer eller mindre sov og bare ville i seng. Så den hovedretten ble urørt.

domantrener

PS. Nå er vi altså innlosjert her på hus E I vannkanten på Ørredfiskeriet og er i gang på ABM. Vi har rukket å ta den obligatoriske middagen hos kineseren. I dag er dag 3, og vi er kvartveis i oppholdet her.

PSS! Vi er nettopp kommet tilbake etter å har spist middag i toppetasjen i den italienske restauranten her. Jeg liker den måten vi lever på. Heime lever vi som rever. Jakter på halvprisvarer og nesten, går i søppelboksene for å overleve. Ok, den var litt drøy. Når vi reiser, spiser vi ute ca annen hver dag, koser oss lenge med middagen på en restaurant etc. Helt super livsstil.