Norske Auschwitz-leire. Konsentrasjonsleire på norsk jord

Vi kom i går kveld til Karasjok og hyrte oss inn på Den hvite rein. Nå har vi nettopp spist en god frokost med godt glutenfritt brød til. Ikke verst. OBS – jeg glemte å si at det er tyskere som driver dette stedet. Hyggelige tyskere. Denne turen fikk utilsiktede elementer som blant annet sekvenser om krigen og det gamle Jugoslavia. På turen hit lyttet vi enda en gang på boka om Mamma Karasjok og hennes rolle da tyskerne flyttet jugoslaviske krigsfanger hit som slaver (mitt ord) i 1942, tror jeg det var. Vel fire hundre kom hit. I løpet av vinteren ble antallet under 50, og de resterende ble slavetransportert til Narvik. Man hadde altså serberleiren her med folk fra store deler av Jugoslavia. Tyskerne som vakter var forskjellige – som folk er. Man husker best de på ytterpunktene, de som så bort når mamma Karasjok ferdes med den kvite sekken sin og lurte mat til fangene – og de som absolutt ikke så bort. Det ytterste ytterpunkt var kanskje leirkommandanten som etter jul i kuldens måned sendte krigsfangene ut i elva for å vaske seg sjøl sine klær. Det kunne bli opptil en halvtime i kaldt vann. Iskaldt elvevann.

De nye jødene

Alt dette tenkte jeg på under frokosten. Der var vi samlet i matsalen, tyskere, jugoslaver samer og nordmenn, pluss noen svensker som også i denne settinga gjorde svensker av seg. Jeg har faktisk lenge hatt lyst til å vite hvor denne serberleiren lå og lurte på hva som ville skje om jeg spurte disse tyskerne som drev dette stedet. Jeg spurte ikke. Jada, jada jeg vet jo at man ikke kan laste enkeltmennesket for en nasjons politikk. Samtidig satt jeg ved frokostbordet og funderte over dette med forsoning. Det er in i dag. Staten Norge har bedt samene om unnskyldning for fornorskningspolitikken. Kongen har i en tale hedret partisanene og slik gitt dem aksept som det de var – motstandsfolk minst på linje med Gutta på skauen og ikke suspekte kollaboratører. Har man mon tro bedt taterne om unnskyldning? Og min tanke ved frokostbordet: har nasjonen Tyskland beklaget det krigen medførte av terror, grusomhet og ydmykelse? Har staten Norge beklaget det som skjedde i serberleirene med norsk vakthold?

Det var også tyske gjester der vi bodde, og gjester og vertskap utvekslet kommentarer om at tyskere i dag levde overalt. Wir fahren gegen…. Anja sa hyggelig senere at hun visste om en dokumentar om tyskere som de nye hotelleiere over hele verden. Og jeg tenkte: Som jødene som var forretningsfolk over hele verden før tyskerne gikk for den endelige løsning.  Så får man håpe at historien ikke gjentar seg med den endelige løsning av dyktige forretningsfolk.

Det ble som jeg ønsket. Etter at vi hadde spist middag dro vi for å se på minnelunden for Serberleiren. Den ligger like ovenfor den videregående skolen. Det underlige var at det var slik fred der, tenkte jeg, med tanke på hva som hadde skjedd der. Senere hørte jeg at selve leiren ikke lå der, men lenger oppe i haugene.

Ifølge Google som er mitt sannhetsvitne i den del ting, lyver google så lyver også jeg, var det totalt 5 store serberleire i Norge og mange små leire. Bare mellom Korgen og Narvik var det 50 leire med rundt 30 000 fanger. Dette var Nacht und nebel-leire på norsk jord, og mens man hører om Auschwitz og dess like, hører man lite om konsentrasjonsleirene/utryddelsesleirene på norsk jord. I dag reiser busslaster med norsk skoleungdom til Auschwitz for å få et bilde av utryddelsesleire. Kanskje på tide at man studerer det som skjedde på norsk jord. Og man hører lite om den norske hirdvaktbataljonen med ungdom for unge til fronten som ble satt til å vokte fangene. De yngste var 14-16 år. Det samme var enkelte av fangene. Den norske hirdvaktbataljonens grusomheter var så store at hirdsjef Oliver Møystad i et brev ber Qvisling avvikle denne vaktordningen. I Karasjok hørte jeg også at det ble mindre grusomt da tyskere overtok vaktordningene, men da hadde også Røde kors kommet på banen.

Fangene i de norske Nach und Nebel var i tillegg til at de skulle tilintetgjøres også billig arbeidskraft for SS-staten. Man hadde tilgang på nok arbeidskraft fra okkuperte land. I Karasjok hørte jeg at mange ligger begravet langs veien mot Finland. Falt man om, ble man drept hevet inn i veifyllinga.

Ved rettsoppgjøret i Beograd i 1946 ble 32 vakter stilt for domstolen. Jeg vet ikke om det også var nordmenn som sto foran domstolen i Beograd. Google omtaler noen SS-offiserer ved navn. I  Norge hadde man et tafatt rettsoppgjør sommeren 1947. 363 nordmenn stod for domstolene, og dommen deres – om den enn var hard da, ble senere mildnet og mildnet. Man anså visstnok ikke dette som noen viktig forbrytelse (mitt syn). Ikke før Nils Christie som ung student i 1950 av professor Johs. Andenæs og riksadvokat Andreas Aulie ble bedt om å finne ut hva som egentlig skjedde. Dette ble i 1952 hans hovedoppgave i sosiologi med tittelen «Fangevoktere i konsentrasjonsleire». Oppgaven vakte liten oppmerksomhet i sin samtid før den i 1972 kom ut i bokform på Pax forlag.

Da vi i Karasjok var på besøk på en gård, lå boka Til Norge for å dø på bordet. Den var skrevet av en av de jugoslaviske krigsfangene.  

En annen nifs opplysning jeg fikk i Karasjok, var at norske nazister fra ca 1960 hadde en dag for året der de ringte rundt til tidligere motstandsfolk og folk som blant annet hadde sittet i Falstad-leiren. De kom med trusler og terroriserte dem psykisk. En av disse som ble terrorisert av gammel-nazistene klarte ikke mer. Han fikk psykiske problem.

God morgen, rettsstaten Norge.

domantrener

PS! Håper ikke noe av dette har forbindelse med den terrorsiktede som ville hit til Karasjok?

PS 2! I løpet av dagen i Karasjok, vel jeg må tilstå at den for mitt vedkommende ble litt god tid i senga om morgenen, jeg hadde lært av dagen før og lagt lista litt lavere. Hvem sier at jeg ikke er opplæringsdyktig?  Vi delte oss en del der. Anja dro på Sametinget pluss, pluss. Mamma dro på et eller annet med bøker og pappa og jeg valgte det gode liv på Den hvite rein. Da det nærmet seg middagstid og troppen var samlet, dro vi for å spise middag. I Karasjok har man et koselig spisested som har som en slags tårn. De serverer en middagsbuffet: Dagens middag med tilbehør. Da vi var der, var det kjøttkaker med tilbehør. Man spiste så mye man ville, og både kjøttkakene og sausen var glutenfri. Forskjellen på dette spisestedet og kafeen Shanghai i Svendborg er: I Karasjok betaler de som spiser, i dette tilfellet pappa, mamma og meg. Anja er som kjent veganer og fikset sin egen mat. I Svendborg på Shanghai (de hadde også buffet) måtte alle som kom inn der betale. Anja fikset sin egen mat, men vi måtte betale for fire.   I tidligere tider ble sjømann i Shanghai shanghaiet, man ble dopet og lurt om bord i en båt. Når man våknet langt ute på havet, var det lite man kunne gjøre. Det var nemlig mangel på sjøfolk i enkelte fartøy og en fiffig måte å øke bemanninga på. Så også på kafeen Shanghai i Svendborg. En fiffig måte å øke omsetninga på. Var man først innafor døra, var det å regne som om man hadde spist.