Frokost/moregnmand på Hillerød Hotel. Det er fan meg tredje
gangen vi er her. Første gang var i august 2015. Da var Anka med, og vi bodde
her hele perioden. Neste gang var i mars 2016. Da var Masha med. Da bodde vi
her mens vi ventet på at Ørredfiskeriet skulle bli ledig. Og nå er vi her igjen
og venter på at Hus E på Ørredfiskeriet skal bli ledig. Denne gang er vi alene.
Mens jeg sitter her og venter – jeg har hevve i meg frokosten,
morgenmaden mener jeg - mens jeg venter på avspark i retning Fredensborg og
ABM-senteret, smøyer jeg en maske. Jeg har lært av Vigdis dette med å smøye en
maske mens man venter. Når det er høve til det og mens hun venter, strikker
hun, smøyer noen masker, og hun har jammen fått mange plagg ferdig. Fått gjort
mye ved å smøye en maske her og der. Begrepet å smøye en maske er for
meg blitt et begrep på å utnytte tida, gjøre litt når det er mulighet og slik
få resultat over tid. Følgelig smøyer
jeg en maske her på Hillerød Hotel.
Mens jeg har spist frokost her har hodet lett opp minner om
alle de frokoster jeg de siste 12 år har spist her og der. Noen har vært
alminnelige og gode og har fylt sin funksjon som de skal. Og de ligger nok
lagret ets sted, de også, som gode minner. Noen har vært uvanlige på et eller
annet vis og er lagret slik. Disse minnene dukker lettest opp når man leter i
hjernens arkiver.
Mange frokoster dukker opp som noe annet enn det som fylte
et primært behov. Det er faktisk mange. I Paris husker jeg at medbrakt norsk
glutenfri havre berget frokosten. Glutenfri havre er forresten et must og
undervurdert som koffertfølge. På
hotellet vi bodde på i Paris, fikk vi kokt havregrøt på kjøkkenet der.
Men om jeg skal starte i nær fortid, så nær at det er i dag
morges (for nå er det kveld og vi er instalert på Ørredfiskeriet). Mens vi
spiste en meget god frokost på Hillerød hotell med godt glutenfritt brød,
husket jeg hvordan det var i 2015, glutenfrie muffinsaktige brød som var
omtrent like harde som en hammer. Vi prøvde å sjøl kjøpe glutenfrie brød, men
Rema som var nærbutikken vår der, hadde et arkeologisk lager av et par frosne
ubestemmelige glutenfrie noe nederst i en disk. Jeg husker jeg undret meg over
at dette var Danmark, men så flyttet vi i neste runde og bodde her på
Ørredfiskeriet. Her er Superbrugsen vår nærbutikk – og her er det andre boller.
For eksempel har de et kjempegodt surdeigs-glutenfritt brød jeg elsker og en
pumpernikkel-aktig brødsort pappa liker og som han frakter heim i eskevis.
Chestnut Hill hotels froksot minnes jeg med glede av mange
årsaker. Mest at jeg elsker Chestnut Hill,
og det å spise frokost og betrakte gatelivet der, er ting jeg stadig
lengter etter. Frokosten der var - vel,
la oss si det slik: kaffen var ok visstnok. Teen likeså. Ikke noe glutenfritt.
Egg pluss søtt, søtt syltetly som pålegg (som en sukkerrotte som jeg gjerne
skulle spist masser av). Men heldigvis var Farmers’ Market nabo til hotellet,
og der bunkret vi Pennsylvania-produkter og lurte inn i frokosten vår.
Mens jeg er på den sida av Atlanteren husker jeg et par
andre frokoster. I 2010 kjørte vi til Niagara og gjennom sørligste del av
Canada langs Ontariosjøen før vi kjørte over til USA igjen. En natt ble tilbragt
å et slags elegant retrohotell i Canada, og det jeg husker best derfra er at da
vi sjekket inn, ble vi spurt om matallergier. Uvant. I tillegg: vertskapet x og
x hadde den glede å invitere til frokost kl 9. Her var det ikke bare å komme
slengende til frokost katid som helst.
På USA-sida av Ontariosjøen hadde vi også en spesiell
frokost. På tur til Niagara forlot vi highway’en og kjørte rett nord og opp i
fjellområdet. Derfra programmerte vi GPS’en til Niagara. Og det vil jeg si:
nå ble det en annen opplevelse av
landskapet enn å frese etter highways. Jeg husker utrolig mye fra dette området
både av kafe-besøk på puber på dagtid pluss middager på små bygdekafeer. Men så
var det frokosten. Da det en kveld nærmet seg tid til å finne overnatting,
hadde Sigbjørn funnet et sted han hadde lyst til å prøve, og vi headet mot det.
Skogen ble mørkere og mørkere og veien smalere og smalere – og baksetet murret
høgere og høgere om å snu Til slutt kom vi fram til en delvis mørklagt lang og
smal gårdsbygning med et lite lys i et av de mange vinduene. Spunky. Baksetet
murret, men Sigbjørn gikk inn for å spørre om de hadde plass til overnattingsgjester.
Han ble der inne så lenge at de to i baksetet vurderte at den ene måtte ringe
politiet mens den andre gikk inn. Og det vil jeg si: det var på høgget da
Sigbjørn sakte og sindig kom ut og sa at vi var booket inn. Inne så det ut som
om noen enten skulle flytte ut eller var på tur til å flytte inn. Langs veggene
var det stablet esker i høyder opp mot taket. Én mann var der. En liten og
kulerund fyr som spurte katid vi ville ha frokost. KL 8 mente vi var høvelig
sia Niagara var neste mål. Kl 8 neste
morgen var vi klar for frokost og avspark, men huset var helt stille og ingen tegn til frokost. Som jeg nevnte var
dette et utrolig langt og smalt hus. Noen av oss – vi som ikke trenger kaffe
som startmotor på dagen – ville bare dra videre, men de som ikke fungerer uten
morrakaffen, var av en annen mening. Til slutt gikk mamma for å ta en siste
sjekk før vi bare forlot. I følge henne (noe vi senere fikk bekreftet) gikk hun
bortover det lange smale huset gang for gang uten tegn til spisesal. Men i
enden kjente hun en svak kaffelukt og fulgte den. Fant en dør som ledet ned en
trapp, og lukta ble sterkere. Aldri glemmer jeg den frokosten. I en stor
spisesal i underetasjen der det kunne vært dekket på til minst femti, var det
dekket nydelig frokost til oss fire – i
borteste hjørnet ved en stor, gammeldags svartovn satt den lille, runde mannen
og ventet på oss. Og frokosten? Alt heimelaget slik Lee Kaltenbachs tyske
immigrant-bestemor hadde laget det. Syltetøyet, spekulasien, blodmaten. Han
stekte og varmet på svartovnen. Da vi skulle dra, så vi en krukke der man kunne
legge tips. Ingen av oss hadde mynter, men han hadde diverse for salg. Kopper,
gensere etc. Alt var svindyrt, men som en kompensasjon for at vi ikke hadde
tips, handlet vi en genser og noen kopper. Derfor har jeg i dag en kopp fra Lee
Kaltenbach’s bed and breakfast – a little bedder -og en genser jeg bruker i trykktanken.
Til slutt, men ikke i kronologisk rekkefølge, kommer opp
opplevelser vedrørende frokost fra den første tida i USA. Da bodde vi på Silverstone
hos den meget spesielle polske immigranten Yolanta som antagelig hadde glemt at
hun var kalv en gang – eller kanskje var saken at hun husket meget godt at hun hadde vært kalv. Vel,
akkurat det har ikke noe med frokostbloggen å gjøre vil jeg tro. Systemet på
Silverstone var at alle laget sin frokost av det man fant i kjøleskapet der. Så
vidt jeg husker sto det vaffelrøre på bordet pluss det seige, oversøte
syltetøyet (nam, nam) pluss egg og bacon. Vi hadde brød sjøl og stekte egg og
bacon. I november 2005 var onkel Per med, og da var tre av oss i følget
etterkommere av Flesk-Anders pluss at pappa også liker bacon og egg.
Resultatet var at haugen av egg og bacon som vi fire slafset
i oss til frokosten ble større og større. En følge av dette var at haugen av
egg og bacon til andre som også var på Doman-instituttet og bodde på
Silverstone vokste dag for dag. Deriblant bodde noen indonesere og dansker der.
Da vi neste gang kom til USA – april 2006 – og bodde på Silverstone, var egg og
bacon ikke lenger en del av frokosten. Yolanta sa det var fordi
Doman-instituttet hadde sagt dette ikke var god kost. Tilbake var vaffelrøra med
gluten pluss det oversøte syltetøyet. Jeg tviler på at Doman-instituttet hadde
applaudert den frokosten.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar