tirsdag 15. november 2016

Mange veier inn til et hus


Så smøyer jeg igjen noen masker. Jeg må tilstå at jeg ikke er så iherdig som min læremester Vigdis. Men det inspirerer - dette med å se og vite at det blir et produkt av det gjøre litt her og litt der. Men jeg tror det må være noe man liker å gjøre når man skal smøye masker. Jeg ser forresten hertingene gjøre det hver dag, her og der. Pappa leser. Han er den største leseren jeg kjenner og alt han har lest ved å smøye en maske! Helt utrolig! Mamma leser korrektur her og der. Smøyer noen masker på en utgivelse - og plutselig er det blitt en bok.  Akkurat nå smøyer jeg noen masker her på ABM-senteret.
 
Dagen har gått og nå er det ingen maske-smøying. Vi er på Ørredfiskeriet. Har spist , sovet, tent opp i ovnen og gjør eller null og niks. I morgen er siste dag på senteret. Onsdag reiser vi til Oslo for å treffe ABR-gjengen fra Belgia. ABM og ABR må ikke forveksles. De arbeider helt ulikt  i rehabilitering. Saken er blitt slik at når jeg hører ordet rehabilitering brukt i Norge lurer jeg på innholdet i det. Jeg er usikker på om jeg kjenner innholdet i det selv om jeg i praksis rehabiliterte etter den modellen fra jeg var 18 til jeg ble 27 år.  Da skjedde veiledning i teorien fra 6. etasje på Harstad sykehus der rehab-teamet holdt til. I dag skjer veiledninga fra Family Hope Center, ABR-Belgium (advanced biomekanical rehabilitation) og ABM (Anat Baniel method). Jeg tror jeg tidligere har blogget  om deres teknikker og ulikheter.
Men uansett, onsdag reiser vi til Oslo, og om kvelden har vi en sesjon med ABR-sjefen Leonid Blyum.  Dagen deretter lærer vi nytt program, eller rettere sagt, neste steg på teknikken. Anka kommer til Oslo onsdag for å være med på denne runden.
Emma Margret har vært her på et kurs på ABM-senteret, hun og mamma. Tidligere, i april, var Sigbjørn og pappa på kurs. Hun reiste i går tilbake til Tromsø. Som jeg nevnte i forrige blogg presset vi inn besøk her og der her i Fredensborg etter hver kursdag. Hun fikk treffe den meget spesielle fru Holm på «fru Holms lopperi» og den den eksellente glutenfrie, økologiske bakeren pluss, pluss. Det hun ikke fikk med seg var «kineseren» som vi pleide spise hos nå og da. Han rehabiliterer, obs, ok, renoverer lokalene og har stengt. Men hun fikk en helt annen og ikke planlagt opplevelse her.
 
Det var ganske råkaldt de dagene hun var her så vi hadde kjøpt ved for å kunne fyre og holde en grei innetemperatur. Da vi en av ettermiddagene kom hit til Ørredfiskeriet og skulle starte generelle prosedyrer som lage middag, vaske klær og fyre opp i ovnen – da skjedde noe uventet. Hun åpnet ovnsdøra for å legge inn til fyring  - og dafløy en bitte liten svart og meget stillferdig fugl ut. Om den var svart av sot eller natur vet jeg ikke. Den hadde tydeligvis funnet veien ned ovnsrøret og var nok glad for å slippe ut. Selvsagt skulle den helst ut i det fri, og nå fulgte et frigjøringsprogram som ikke lyktes. Vi åpnet verandadøra (og lukket dørene til soverommene) og prøvde vennlig å veilede den ut – uten hell. Neste steg var å sette lys ute på verandaen og slukke lyset inn og håpe den fløy mot lyset. Det gjorde den ikke. Tvert om. Her jeg nå sitter og blogger ser jeg rett mot en cirka ikke mer enn 3 cm brei glipe mellom kjøleskapet og taket. Inn der fløy den. Like stille som alltid. Neste steg var å prøve å lirke den forsiktig ut av den sprekken og ut i det fri. Nå kommer det underlige. Den var ikke der. Emma Margret klatret på en stol og lyste inn. Null fugl. Men vi hadde jo sett den fly inn der, og den var ikke kommet ut.  Jørgen på Ørredfiskeriet kom og skulle se på saken. Han er ganske høg, så når han klatret opp på en stol og lyste, så han et lite hull der. Fuglen hadde forsvunnet inn i taket, innertaket. Leit. Til den visse død. Jørgen sa vi nå antagelig hadde fått hilse på Danmarks nest minste fugl – en gjerdesmett.
Trasig å vite at den lille stakkaren befant seg i noen slags lomme eller noe slikt. Stengt inn i tak-kleinga og at det var lite man kunne gjøre for den. Noen timer senere satte Emma Margret i et rop. Der satt den jammen sotsvart og stille på et gardinbrett! Ny redningsaksjon. Denne gangen kom den seg ut verandadøra.
Så har jeg googlet gjerdesmett. Den er som Jørgen nevnte den nest minste fuglen i Danmark (og i Norge.) Den har brunaktig farge, så det var nok soten som gjorde den svart. Det sto videre at den er livskraftig. Ja, det må den jammen være. Det underlige er at den «har en kraftig og akselererende sang med et raspende motiv midt i». (Sitat fra Wikipedia). Vi fant også en lydfil på gjerdesmettens sang. Vår Fugl var helt stille. Men det var nok en gjerdesmett som besøkte oss. Den er lett kjennelig på stjerten som peker opp som en tommel.
 
domantrener
 
P.s. det er kveld og jeg sitter her og kjører på Ørredfiskeriet. Jeg har litt drivstoff å bruke. I morgen kjører vi før fanden får sko på beina til Kastrup. Apropos talemåter, i dag frisket Kathy O’Neill opp en talemåte som vi lærte av Niaomi Swansson. «The proof is in the pudding». Tiden vil vise. Man vil se når man har erfart. Hun sa at man kunne si det om USA’s kommende president.
 
Faen at vi må reise. Jeg trives her i Fredensborg-området eller la oss si: det jeg ser av Danmark her. Bygder, småbyer (eller landsbyer jeg vet ikke) utenom de gigantiske varemagasin. Flott bebyggelse. Koselige kroer etc.
 
 
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar