Like før

Sakte henruller tiden.
Snart er det et år siden vi ble heimløs og tok inn her – som også er en heim. Det føles som om en del av denne tiden har vært preget av et «nå er det like før»- prinsipp. Alle ting er like før. I dag er det like før man begynner å hugge deg vei fram til tomta di.

Jeg har glemt mitt forrige liv fra for knappe 15 år siden da ting bestod av å vente uten at jeg visste hva jeg ventet på. Da var det ikke noe like før-følelser siden jeg ikke hadde noen følelse av hva denne ventinga hadde som neste steg og hva som ventet i enden. Joda, jeg visste jo at jeg ventet på at ting skulle endre seg, ta en sving, og at det jeg syntes var en ørkesløs tralt skulle endre seg. Da den gjorde det, ble det en U-sving. I blant har jeg det så travelt med å leve. Selvsagt har jeg tralt i dag også. Men tralt er ikke tralt. Denne er meningsfylt og går inn i min forståelse av å leve. Noen ganger føler jeg at jeg har det så innmari travelt med å leve.

Nå er hugging like før vei opp til tomta og som neste steg jeg kan ta ATV-en og dra opp dit. Så følger nye like før på. Det er forskjellen fra en ørkesløs venting, selv om folkevitenskapen sier at den som venter, venter alltid på noe godt. I så måte er ørkesløs venting også en like før – venting, selv om man ikke har oversikt over noe.

Tidligere hadde jeg det travelt med å føle at jeg måtte ta igjen livet, at livet gikk uten at jeg hang på. En svensk samisk forfatter, Stina Inga, har skrevet: Mus lea hoahppu, verten ellima joksat. Jeg har det travelt, jeg må innhente livet.

I går var vi på besøk. I blant tenker jeg på den nye livsvisdommen at man skal forholde seg til folk som utgir positive energi og velge bort de andre. Nå lar ikke alle negative energi-formidlere seg lukke totalt ut av livet, men jeg fikk et tips en gang om å lage meg et bilde i hjernen av en spesiell buss. Denne bussen var min reise gjennom livet. Jeg var sjåfør på bussen, eide den, styrte den og avgjorde hvem som kunne entre den. Buss-sjåføren – jeg – avleser de positive energier som er i bussen, og disse positive energier gir bussen både kraft og informasjon om bussreisen.

Men så er det slik at noen ganger entrer noen man ikke klarer stoppe. De er på å ulike måter en del av ens liv. Men denne bussen har et lydtett og strålebeskyttet rom bakerst. Dit skal man henvise slike passasjerer.

I går var jeg på besøk hos noen som jeg er himla glad for at de har entret min buss. De har på mange måter vært med på å legge kursen på bussen. Jeg satt og tenkte på at jeg håpte jeg kunne yte noe som passasjer i deres livsbuss uten at jeg vet hvordan.

domantrener

Jammen har tiden henrullet siden jeg skrev dette. Den er blitt liggende og forglemt. Like før for alltid. Siden jeg skrev bloggen, er skogen hugget for vei og planering for hus og garasje. Veien er anlagt, og i går var jeg der med ATV-en.
Det går unna her.