Plutselig ble det Daniels Bok

En kjenning – en innflytter fra et annet land – oppsummerte sin andre sommer i Norge slik: Norge står stille i juli. De bygde hus og kom i fellesferien til å trenge diverse. Dette gir en kobling til meg. Jeg bygger hus, og jeg tenkte på dette da jeg i dag – søndag – fikk en telefon da vi var parkert i området Saivovatn. En trailersjåfør ringte fra Fauske. Han var på tur nordover med et lass. Inklusive i denne lasten var septiktank til meg. Hans to utfordringer lot seg lett løyse. Jaha, tenkte jeg i en assosiasjonsrekke. Norge står ikke stille på en søndag.

Det var en naturlig assosiasjon siden KrF har avviklet sitt landsmøte der de har prøvd å knesette deres grunnsyn. Jeg er jo enig i at man må ha en dag uten forpliktelser – så langt det lar seg gjøre. På enkelte felt kan ikke Norge stå stille på søndager. Helse og omsorg er et av dem. Nå er det uklart om septiktanken min kan gå inn under helse og omsorg. Riktignok er god helse avhengig av at man i sitt daglige liv kan tømme tarmen, og da må man ha en septiktank. Nå er det ikke sånn lenger at man kan fly ut i naturen og lette på trykket sånn generelt. Selv på tur er det ikke populært å skite i veikanten . Dette gjelder ikke bobiltoaletter.

Altså – min helt Holberg – vel Holberg er ikke min helt, men noen av figurene hans synes jeg har noe for seg i dagens samfunn. Den lærde Erasmus Montanus som så elegant beviste at mor Nille var en stein, er en av den. Nå er det ikke bare jeg som er fan av Erasmus Montanus. Facebook synliggjør det. Kanskje vi burde ha en egen fangruppe?
Nå skal det litt til å hoppe etter Wirkola hva bevis angår, men jeg har i alle fall prøvd å bevise at å frakte hit septiktanken min på en søndag, hører inn under helse- og omsorg. Og der står ikke Norge stille på søndager. Hence the telephonecall.

Blant de jeg er fan av er mine fire besteforeldre. Nå husker jeg ikke alle fire personlig. men jeg har det jeg kaller felles familieminne å lene meg til. Det er dette som kalles å leve i våre minner. Min bestefar, morfar, husker jeg, og det er han jeg i denne settinga siterer. Men før jeg kommer inn på det, må jeg gjøre en liten avstikker i fortellinga.

Helg er ifølge wikipedia opprinnelig en helligdag som ble en fridag. Men siden det på 60-tallet ble vanlig med lørdagsfri, ble begrepet helg erstattet av weekend og hadde ikke lenger den betydninga hellig. Det vil si, det finnes noen unntak. Syvendedagsadventistene er blant dem. De holder Bibelens helligdag hellig – lørdagene. Jeg er stor fan av den uredde og rakryggede Lars Levi Læstadius som sa at søndager var en helligdag. I samme rekke, men litt mer ved sida av, har jeg også nå plassert Knut Arild Hareide. Han er tøff. Skal jeg si noe negativt om han, er det at han ikke klarer svelge store ting, som kameler.

Da vender jeg tilbake fra avstikkeren og til den tida da slåttonna var livsviktig og resultatet av den var med på livberging for mennesker og dyr. Slåttonna var en sak for hele familien, og slik jeg har forstått det, gjaldt det å stå på det remmer og tøy holdt. Gresset måtte på hesjer for tørking og senere måtte tørrhøyet inn. Et arbeid man ikke kunne utsette. Men bestefar syntes nok at hans barn som gjerne ville slutte i 5-6 tida på lørdager, var uartige. Han mumlet at han var omgitt av syvendedagsadventister.

Mens jeg lette etter info om dette med helg og traff syvendedagsadventistene i søket, fant jeg en interessant sak. De setter nemlig året 1844 som meget viktig. I USA studerte baptistpredikanten Miller Daniels Bok i Bibelen og kunne slå fast at Jesu gjenkomst var 22. oktober 1844. Hans lære ble kalt millerisme. Når man i dag hører lite om millerismen, kan de være at de også ble omtalt som adventisme, selv om sistnevnte gruppe ble formalisert senere. Etter den 22. oktober 1844 kom 23. oktober samme år. Det må jeg tro var en skikkelig nedtur for Miller og millerismen. Denne perioden er omtalt som den store skuffelsen. Det er neppe en overdrivelse.

Imidlertid ble Miller senere reddet av en annen predikant i bevegelsen som fikk en visjon etter å ha studert Daniels Bok og Åpenbaringen. 1844 var året for start av den store dommen. Da skulle Gud undersøke hvert enkeltmenneskes regnskap og forberede for Jesu gjenkomst.

Så langt google.
Så sitter jeg her og funderer. 1844 er et kjent årstall for mange av oss samer. Her i huset var det nok en aktuell sak. Det året ble begynnelsen på Lars Levi Læstadius sitt nye virke. Rakrygget var han dommen over mye av det skeive han så i samfunnet. Kan det være dette Gabriel Miller forutså da han leste Daniels bok? Det er fort gjort å tolke litt feil. Noe gjenstår. På hvilken dato i 1844 traff Læstadius samepiken Maria? Ikke si at det var 22. oktober. Da fryser jeg på ryggen.

Nå vil nok metodistene også ha en del av dette, for Læstadis’ møte med samepiken (?) Maria i 1844 ble skjellsettende for ham. Hun hjalp ham fram til den troen som vi i dag kjenner som læstadianismen, Denne Maria var metodist. Dermed trenger man ikke undres over hvorfor metodistkirken i Trondheim var møtested for det første samiske landsmøtet i 1917. 80 år senere da det var et stort samisk møte i Trondheim, utga metodistene en bok om det første landsmøtet. Ja, og nå er metodistkirken etablert i Skånland og fremdeles en samarbeidende institusjon.

Helt til slutt: Om noen leser Gabriels Bok og finner noe spesielt der – knakk på døra mi på facebook.


domantrener

PS! Det er blitt tirsdag – og jeg setter et litt nølende punktum – for jeg kunne tenke meg å fordype meg i Daniels Bok, kommentere den og få tilbakemelding. Jeg har googlet litt og smålest om Daniels Bok. Det må man si! Hvis det holder vann, er det litt av en historie. Ikke rart Miller fordypet seg i den.

Jeg er jo totalt leg på feltet. En gang i tiden leste jeg meg litt opp opp på kristendomsfaget ved å lese skolebøkene opp til og med siste klasse i grunnskolen. Ellers har jeg også lest GT. Det sitter igjen som et ikke-godt minne om mye vold og urettferdighet. Jeg innser at jeg som leg på et feltet, ikke har kunnskap nok til å se årsakssammenhenger.

Så om jeg noen ganger hiver meg over Daniels Bok skal jeg ha det i mente – at jeg er leg og ikke ser sammenhenger,