torsdag 25. juli 2019

Når det regner på presten

Merkelig korsen gammel erfaring nedfeller seg i talemåter som enda i dag er lærdom. Det finnes mange slike. Den siste jeg tenkte på var talemåten Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Talemåten indikerer at om du har noen slags samvær med noen høyere enn deg og med bedre kanaler til diverse goder, kan det dryppe litt goder på deg også.

Nylig har Aslak Piera fylt to år, og han feira det blant annet her i Magnebo med dertilhørende kaker, gaver og oppmerksomhet. De fleste som kom i hans bursdag, hadde også med en nyhusgave til meg, og slik kom denne talemåten meg i hu.

Apropos dette med at det drypper på klokkeren når det regner på presten – så ble det reist et spørsmål da Aslak Piera feiret to-årsdagen med gaver og festivas og det dryppet litt på meg/klokkeren. Da ble det reist et spørsmål om hvorfor all grøde fra oven endte hos klokkeren? Var det ikke rimelig at noe gikk videre nedover i rekkene? Hva med andre i menigheten, ville ikke også de ha behov for noe fra oven? Jeg har ikke noe svar på det. Jeg er såre fornøyd med å være klokkeren og velger å overhøre murringer i nedre ledd i næringskjeden. Trenden i dag er å leve nær naturen, så nær som mulig. En kasse jord på kjøkkengolvet der man kan dyrke salat. Det er det neste. Ellers er naturen slik at noen tørker bort og noen regner ned. Hvorfor skal det være annerledes her? Under klokkeren ligger tørkebeltet. Dessuten er det rådende praktisk politikk i Norge at det er forskjell på folk og finn. Folk er i øvre del av tilgodeseinger. Finn er lavere ned. Kommunikasjonsmessig reiser folk med tog og får godset transportert med tog. Finn har veier som ikke er dimensjonert for den tungtrafikken man har. Trailerne er veienes herskere og noen av dem demonstrerer dette med å henge seg på kroken på personbilen foran. Men kvaifisderer vi til jernbane? Nei, vi er finn. Vi er folk i skattesysteme og når vi f.eks. selger vekk fiskekvotene våre.

Man skulle tro når man ser seg rundt her at her bor flere enn tre voksne. Under bordet i kroken her ligger leker. Ved siden av står en tavle på stativ, og på kjøkkenet er et lite bord med to stoler. På dette bordet ligger tegneblokk og fargestifter. Hovedpersonen sjøl er sust til Sverige sammen med foreldrene sine og kommer tilbake i neste uke. Koselig å se hans spor sånn fysisk også her.

Nå har jeg bodd her i nøyaktig en uke. Onsdag i forrige uke overtok jeg huset og vi begynte å kjøre opp diverse. Torsdag leverte Møbelringen sengene – vi hadde en seng fra før. Hence den store leveransen fra Møbelringen i Harstad. De nye sengene krevde en del skruing, og gjengen stod på utover dagen. Om ettermidagen var det klart, og dermed flyttet pappa, jeg, Sigbjørn, Sigrid og Aslak Piera opp hit og tok med oss såpass mat at vi hadde det vi trengte i tillegg til det Sigrid hadde kjøpt inn. Dagen etter, fredag, flyttet Emma Margret og Ronald opp.

Den store spenninga var katid fru herting ville flytte. Vi satte igjen litt mat til henne nede i gammelhuset, men på lørdag kom hun til Aslak Pieras dag, og nå er vi alle her. I en uke har vi pakket opp, organisert og prøvd å finne ut hvordan å bo her, men jeg vil tru det tar noen måneder før siste ord er sagt i den saken.

Nettopp ble det sukket at man savner en kjeller å krype ned i og sove, men ett av soverommene er ganske kjølig der det vender mot nord. Så vi får sette inn en romkjøler og ligge der.

Da vi kom flyttende på torsdag, var det store grushauger etc her, men Fagerhaug Maskin har jobbet her i to dager, og plutselig er uteområdet et annet. For noen svære maskiner de har. Rørlegger Nygard har også lagt noen nest siste hender på verket. Det gjenstår noen småplukk. Selvsagt er ikke alt ferdig her og der, men vi bor her inne mens ting skjer ute.

Vel, akkurat nå gjelder det som Elena – min første assistent i 2005 sa: Norge står stille i juli. Det var fellesferie. De bygde ut huset, og trengte i den forbindelse ditt og datt. Men så var det fellesferie. Nylig så jeg i Harstad Tidende at Knut Bjørklund sa det samme. Knut Bjørklund har vært min konsulent i byggeprosessen.

I dag var vi i Harstad for påfyll av nødvendige ting, herunder en liten fryseboks. Vi kjøpte jo en i fjor i august da Anka, pappa og jeg var i Danmark og bodde et sted der vi kunne plukke så mye epler og plommer vi ville. Og selv om vi var på ABR-senteret to ganger pr dag, var det utrolig hvor mye vi rakk å plukke de siste dagene før vi reiste heim med fangsten i tre ekstra store kofferter vi hadde kjøp brukt der. Når mamma hørte hva vi var på tur heim med og at dette skulle syltes, kjøpte hun fryseboks. Ellers ville det ikke bli plass. Men Anka satte alle i sving med hermetisering, så vi hadde nok ikke trengt den fryseboksen likevel. Nå er den for stor til å plasseres her. Hence en ny liten fryseboks. Så får vi prøve å selge den som ble kjøpt i fjor i august.

Enkelte vaner eller uvaner ser vi at vi må legge av oss. En av dem er et handlemønster som er slik at man skulle tro en dyrtid var på tur. Vi pleide i løpet av høsten bære inn det som trengtes for vinteren av alt av tørrvarer, tørkepapir, dopapir – you name it, og stue det ned i den svære boden i kjelleren. Kjeller hadde vi også i gammelhuset, så til en viss grad fortsatte denne vanen. Men nå er det stopp. Ikke har vi kjeller, og ikke orker noen bære ting opp på loftet og stue det der.

Jeg ser rett mot TV-en her jeg sitter. Den kjøpte Sigbjørn, Emma Margret og jeg i november 2017 da det brant hos oss. I den forbindelse ble jeg mindretall. Jeg ville ha en større TV, men de andre to stemte meg ned. Så ville tilfeldigheten at da vi kjøpte vaskemaskin til nyhuset, slo jeg til og kjøpte en passelig stor TV. Litt større enn den fisen vi nå har. I dag kjøpte vi veggfester til den, for noen her sier at den kolossen ikke kan stå og vagle på et bord. Ha ,ha, ha sier nå jeg.
domantrener

PS. Uka har gått.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar