Fanden spare

Fanden spare

Som borger av Fandens rike hadde jeg iblant forundret meg over den litt slurvete talemåten til en av mine naboer. Enten kuttet han ord, eller han bare hengte på noen ekstra lyder, særlig om ordet sluttet på en konsonant. Da hengte han gjerne på en vokal, en trykksvak vokal som e eller o. Jeg ante ikke fra hvilket rike han kom hit. Han hadde nå bodd her i årevis, lenger enn jeg. Han var her da jeg kom, da jeg krysset grensen inn hit, og jeg hadde da tilpasset meg godt i disse årene, syntes jeg.

I Fandens rike hadde jeg en nøyaktig diksjon i min tale, og jeg visste ikke om det var slik før jeg kom hit, at jeg da også hadde en perfekt diksjon, mener jeg. Jeg orket ikke huske livet før. Jeg glemte og la bak meg det gamle livet da jeg krysset grensen inn hit. Men iblant, i små ubehagelige glimt, husket jeg mitt tidligere liv. Jeg vemtes og grøsset over det jeg husket. I slike øyeblikk lurte jeg på hvordan naboen min hadde vært over there. Her var han en slurvpeis i alt, ikke bare i språket. Han slengte ting etter seg der han brukte det sist, og rundt huste hans fløt det av alt mulig.

Jeg hadde en gang vært inne hos ham, men senere fant jeg alltid en grunn til å ta nødvendige kaffepauser og naboslig prat utendørs. Utendørs var det tross alt mulig å puste. Ikke at jeg syntes noe særlig om disse naboslige stundene, men i Fandens rike ble det forventet at man hadde omgang med sine naboer. Det var en del av kodexen her. Følgelig drakk jeg kaffe med naboen utendørs enten i hans hage eller i min. Selv om man kunne puste innendørs hos meg, tok vi kaffen i hagen her også. Det var to årsaker til det. For det første luktet det uryddig av naboen, og var vi innendørs kjentes lukten sterkere og ble hengende igjen lenge etter at han hadde dratt. For det andre satte det en presedens om å drikke kaffe innomhus, og jeg skulle da måtte inn til ham. Ikke bare måtte jeg holde ut der inne, men den soesielle aromaen hans hang fast ved meg når jeg forlot, og jeg måtte dusje flere ganger og vaske klærne flere ganger før jeg følte meg rein.

Altså var vi naboslig utendørs, slurvpeisen og jeg. Jeg hevet at jeg en gang hadde hørt meg selv omtalt som firkant-petimeter. Faktisk så jeg på det som et komplement. For meg betydde det ordentlighet, greihet og ryddighet i skuffer og skap og i livet generelt.

Jeg kunne leve med naboens litt spesielle aroma, det at han slengte ting rundt seg og etter seg overalt og til alle tider. Det kunne jeg leve med. Men språket, det underlige og unøyaktige og slurvete språket plaget meg ganske mye. Jeg hadde flere ganger vurdert å klage til språkrådet, men hadde latt det bli med tanken. Fandens språkråd var ikke handlingskraftig, og hva verre var, ikke forutsigbar. Jeg kunne faktisk risikere det motsatte hvis språkrådet hadde den dagen – at de godkjente slurvpeisens språk og underkjente mitt. Nei, jeg lot være å ta kontakt med dem.

Men i mitt indre planla jeg nødvendige aksjoner mot naboens språk, men ingen av mine planer var gjennomførbare. Jeg mener, om jeg ville aksjonere mot rotet hans var det enklere. Men språket? I all min samkvem med ham var jeg ekstra nøye og nitid i min diksjon og håpet dette ville påvirke ham i riktig retning. Alminnelig diksjon tilsa ikke trykksvak -e i ord som Roger. Ordet Roger endte på en -r. Sånn var det bare. Men naboen min hengte på en trykksvak -e. Rogere. Slik med mange ord. De trykksvake vokalene snek seg som tyver inn i mitt språk.

Det ble han som påvirket meg. Jeg grep meg sjøl i å ofte hive en trykksvak vokal når ordet endte på en konsonant. Jeg ble sjokkert, fortvilet og forbannet, og dypt deprimert, da jeg siden flere ganger hørte meg selv slenge på trykksvake vokaler.

Også naboen min hørte det, og han dunket meg gemenslig i ryggen. Jeg kjente jeg stivnet til, men kunne lite gjøre med det. Det eneste jeg kunne gjøre var å flytte unna den negative påvirkningen.

Fanden var som jeg tidligere har nevnt en demokratisk leder, og han unnså seg ikke for å ta sin hand i et arbeid her og der om det trengtes og han hadde tid.

I nabolaget drev noen og spadde seg en åkerflekk. To gamle søstre var det. Fanden gikk forbi, så søstrenes arbeid og så at de sleit. Han grep en spade og begynte å vende jord sammen med dem. Jeg stod i vinduet og betraktet det hele.

- Tenk, Fanden spare, sa jeg halvhøgt for meg selv. Så hørte jeg hva jeg sa og ble rasende.

- Fanden spar, Fanden spar gjentok jeg om igjen og om igjen som om jeg ville for alltid bli kvitt denne -e-en som hengte seg på.

- Ikke sant? svarte det utafor det åpne vinduet. Der stod naboen.

- Fanden spare, sa han fornøyd.