Jeg forundrer meg over hvor fort gamle og kanskje glemte kunster hentes fram igjen. Det er som å sykle. Man glemmer det ikke om man en gang har lært det, sies det. Ikke at jeg personlig vet noe om det, jeg kan ikke sykle, men du verden som jeg har sett folk uttale seg som eksperter om det man ikke kan. Jeg slutter meg til den gruppen. De skråsikre som vet om det de ikke kan. Der er jeg. Det er min klubb.
Ole Henrik Magga sa en gang at det finnes to typer kunnskap. Den ene er når man vet at man ikke vet. Da er man ydmyk i forhold til det man ikke vet. Det der er ikke min klubb. Det andre er når man ikke vet at man ikke vet. Da er man skråsikker og bombastisk. Det er min klubb.
Det er mange kjente fjes i min klubb, vi er mange i den. Jeg nevner ikke navn. Det trengs ikke. Vi er uansett sikre på hva vi vet, vi i klubben min. Iblant, ikke rent sjeldent faktisk, kan jeg se folk i klubben min på TV. Jeg digger den naturlige skråsikkerheten deres. Jeg kjenner meg styrket når jeg ser det, og jeg samler på slike minner. Det er vi som vet. Whatsoever, vi vet! Sånn er det bare. En annen flott og nødvendig sak med klubben min, er at vi har fått definert oss en rett til å vite og ha rett uansett. Whatsoever! Det er med på å gi oss den naturlige autoritet når vi så skråsikkert uttaler oss. Det gir oss også et godt vern når ubetydeligheter i den andre klubben skyter mot oss. Ha ha, sier jeg. Det er som å skyte med pilbue mot en panserbil. Akkurat så mye, eller rettere sagt, så lite, betyr det. Men det er nå der og skyter med sine pilbue, og jeg i alle fall liker ikke denne trassige opposisjonen mot oss skråsikre som vet. Hva skal det forresten være godt for? Det rammer oss ikke uansett.
Jo da, joda. Jeg vet da om denne Daviden som gikk mot Goliat med en steinslynge. Men det er unnataket som bekrefter regelen. Dermed er allerede unnataket gjort, så den der pilbueskytinga har ingen hensikt. Akkurat det sier jeg til foreldrene mine også når de driver og anker diverse som noen i klubben min skriver og mener. Det er pilbue mot panserbil, sier jeg, men de mener nå at det er akilleshæler i klubben min også. Fanden vet om de kanskje ikke har rett. Det bekymrer meg litt. Akilleshæler! Har ikke de som gav oss makten og retten til å definere og vite uansett, har ikke de lært av historia? De kan nå aldri ha vært så uvitnede at de lot et sårbart punkt stå igjen når de i overført betydning dukket oss i styrkekaret? Gudene holdt jo Akilles i den ene hælen, men de trengte nå ikke holde oss noen steder, trengte de vel? De kunne jo bare ha dukket oss helt under!
Jeg skal når høvet byr seg foreta et søk på det, og jeg regner med at de som gav oss retten til alltid å ha rett, de skal finansiere dette søket. Jeg vil dra rundt i drosjer og privatfly for å gjøre nødvendige undersøkelser. Å harke etter landeveien i en nedsunket bil kan de i den andre klubben, pilbueklubben, gjøre. Vi i panserbilklubben gjør det ikke. Vi tar drosjer og privatfly.
Men nå har jeg rotet meg litt ut på viddene. Det har forresten vi i panserbilklubben rett til. Vi har lov til å rote oss ut på viddene og likevel ha rett.
Tilbake til saken. Jeg bare vet at har man en gang lært å sykle som 7-åring, kan man hente det opp igjen senere om man enn ikke har praktisert det noe særlig. Iblant ser jeg folk gå med støtter, med staver, krykker eller rullatorer. Sykler får de ikke.
Jeg rotet meg litt på avveier i denne bloggen bare fordi jeg ble sittende å filosofere om dette med å hente tilbake gamle og møysommelig innlærte ferdigheter. Da jeg administrerte denne økonomisk skakk-kjørte familien i 2007, tok det en stund før de andre lærte hvordan det skulle fungere under min styring. Ingen sløsing. Ingen kafébesøk med utlegg. Kaffekjøp forbudt. De lærte etter hvert å ta med seg termos og matpakke på bytur, men det var nok en tung innlæring.
Etter at mitt engasjement tok slutt i april 2007 hadde vi en lang, altfor lang, periode med økonomiske simsalabim her inntil jeg 2. september i år ble tryglet om å ta en ny øk-ad periode fram til vi drar til USA. Der kan man snakke om å bli bedt om å ta kommandoen over en morken skute som så vidt klarer holde seg flytende. Hadde jeg ikke vært så uforfær – og så maktsyk – hadde jeg sagt nei. Men jeg tok imot tilbudet. Det er i den sammenhengen jeg tenkte på gamle innlærte ferdigheter som kan hentes opp. Denne gangen var matpakke og termos standard med et knips. Heller ikke har jeg denne gangen mottatt noen pistrende forsøk på å få bruke penger på tull. Her vet man fra 2007 hva svaret blir, så man spør ikke.
Årsaken til at det ble behov for en øk-ad her er vår neste og siste USA-tur. Da skal vi feriere en del, og jeg antar visse personer begynte å synes det var temmelig lite på visakortet å feriere for. Nyss fikk jeg antydning om at jeg heldigvis har et visakort som det er gagn i å ta med seg til USA, og at vi da kunne… Jeg avbrøt kontant. Nix, nei, njet, no, ii, hapana… hele rekka.
Jeg føler meg overbevist om at når vi kommer heim fra USA har vi akkurat så mye penger på glasset i kjøkkenet at vi kan kjøpe potet og leve på det en stund. Da vil jeg bli tryglet om å ta en ny periode. Jeg har bestemt meg for svaret. Det korteste engasjement jeg tar er minst tre måneder. Det betyr over jula, nyåret og fram til i februar. Vi kommer ikke til å sulte i jula, men vi kommer heller ikke til å ha noen unødvendigheter. Det avgjør jeg fra gang til gang og ut fra dagsformen. Dagsformen er generelt ingen sløsing.
En bivirkning av min administrasjon er at det blir så ryddig og oversiktlig i hyller, skuffer og skap. Jeg gir ikke tillatelse til innkjøp så lenge det finnes noe i huset. Det betyr for eksempel at joikaboller fra 2001 blir middag, at bjørnekjøtt pappa og jeg så riimiin ramiin kjøpte på riksgrensa - og som smakte bjørn og ikke ble spist mer – at det nå havner i grytene og at noe trådaktig som har ligget i matboden fra den tida Kanya laget vårruller – som jeg savner vårruller og fai lai! – at det nå hentes fram og vi prøver å gjøre noe spiselig av det, at hirsemel som skulle være rotasjonsmat i matprogrammet i domantreninga og aldri ble det – vel, jeg likte det ikke den gang. Nå må jeg nok bite i meg ting og spise det. Forsvoren ting går rundt i ring. Slik kunne jeg fortsette. Oversiktlig blir det (i mitt kjlcvann).
Sånn går no dagan, og de går godt, synes jeg. Skuta med slagside begynner så smått å rette seg opp, vel, den haller i alle fall ikke lenger faretruende nær vannspeilet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar