12.01.2011.
Moduser og sinnsstemninger er merkelige ting, og ikke vet jeg hva som styrer dem eller trigger dem. Man kan være i kjøttmodus og bare ønske seg kjøtt til middag, eller man kan være i et sosialt modus, dra på besøk og tilstelninger og ta mot besøk. Noen ganger er man i gunkemodus og kan sitte med avslått lys for at ingen skal se at man er heime (jo da, jeg har som andre som fremmer vidløftige påstander, belegg for mine ord. Jeg har sjøl sett mørke hus mange ganger). Jeg kan følgelig med sikkerhet fastslå at det finnes noen i gunkemodus. Et eksempel er et hus jeg passerer iblant. Jeg trenger bare kaste et blikk på det, så vet jeg hvilken modus man er i der. Noen ganger er det mørkt og man er i gunkemodus. Slike ting er såre enkle å fastslå.
Jeg er et modus-menneske, og for tida er jeg i lesemodus. Hver kveld og i ledige stunder leser jeg. Nå leser jeg meg gjennom mine egne bøker. Jeg har faktisk en golv-til-tak bokhylle på rommet mitt med masse rart, permer med gamle rapporter og brev fra diverse instanser som opp gjennom årene har visst mye om meg og beskrevet meg – akkurat som jeg har beskrevet mørke hus og vet at folk der inne gjemmer seg og ikke vil ha besøk
Det er masse annet i den bokhylla også, blant annet bøker jeg har fått opp gjennom årene. Nå leser jeg meg gjennom dem i en hulter-til-bulter orden, det vil si, hver gang jeg skal ha lesestoff, henter pappa ut noen bøker. Slik har jeg lest meg gjennom barneboker som Lille svarte Sambo (ja, ja), Kaspar Himmelsprett (fantastisk), Datamaskinens historie (takk, Mona) og Nyheter slik NRK så det (takk, Mats), OL på Lillehammer og fakkelstafetten (takk, pappa). Der så jeg forresten kjente som fakkelbærere inklusive Pål Johansen og meg. Kan ikke huske noe særlig av det, så sterke spor har det ikke satt, antar jeg, den stafetten. Jeg antar videre at jeg satt i maxivogna med fakkelen festet på mens pappa løp. Når jeg ikke husker det, kommer det nok av at det var ganske vanlig at pappa og jeg løp på den måten i all slags vær og føre. Vi var i sin tid narvikløpets kjendiser, har jeg fått høre. Men fakkelstafetten husker jeg ikke spesielt, så den føyer seg nok inn rekken av pappas og mine joggeturer.
Jeg har også lest meg gjennom Slekten Svonni (takk, mamma). Den boka hadde nok mamma hatt mest glede av mens jeg leste der hun satt og var min bladvender og småleste her og der, samt kommenterte dette her og der. Jeg for min del satt og filosoferte over det harde livet som vi svonnier og andre slekter som Kaupik, Sebek, Matti, Lalla, Pinga, Muddapeli – you name it – har hatt. For noen navn, sier jeg bare, og jammen er det bra at prestene grep fatt i det og fikk ordnet opp i det tilfeldige navnerotet. Ta for eksempel en av mine forfedre, Jonne Tsjoggi. Hva byr dere meg! Jonne Tsjoggi! I dag går det vel an å hete noe slikt med alle de navnene innvandrere har brakt med seg. Men da Jonne Čoggi kom til presten for å ta ut lysning, fikset presten dette fort og greit. Han spurte hva Jonne Čoggis far het, og da han hørte det var Lásse, skrev han at det skulle lyses for John Larsen og Ella Olsdatter. Også hun fikk fikset på navnet sitt. Ordnung must sein!
Blant annet dette filosoferte jeg over mens mamma hadde det småkoselig og lest her og der i den svenske delen. (Her i huset er det politisk korrekte språket at det er slekten på østre side av den av statene opptrukne grense. Jeg skiter i det. Jeg sier nå norsk og svensk side.) Altså, i den svenske delen ble jeg å filosofere over hvordan folk virret hit og dit, på den ene sida av boka var de her, på neste side et annet sted. En hadde virret seg til Boltås. Boltås! Hva byr dere. Bygda ved den asfalterte veien! Det var neppe asfaltert da, knapt nok vei, men likevel. Til Boltås!
Mens de virret rundt skjedde uønskede ting. De frøs i hel på fjellet, ble drept av bjørn, kom bort i snøstorm og ble aldri funnet (går det virkelig an?), ble overkjørt av tog, ble drept på Bones og så videre. Men dess lenger jeg kom ut i boka, dess mer normalt ble det både i navn og i andre ting. Jeg var da kommet over til den norske delen av slektene, og her i Norge var det den gang som nå mer sivilisert enn i Sverige. Da ser jeg bort fra ham som druknet i fylla på Tennevatnet (Boltås igjen!) og andre litt uheldige glipp. Jeg vører ikke nevne at den typen som druknet er en forfar av meg. Jeg er totalavholdende, så de gener traff ikke meg. En av dem jeg leste om la i vei til USA, men jeg antar at han angret på det og lengtet heim, for han vervet seg til krigen, 1. verdenskrig, og omkom i Frankrike (det er forresten delvis normalt, å legge i vei til USA, mener jeg- men det gir atskillige minuspoeng når man så virrer tilbake i krigshandlinger på fastlandet9. En annen fjern slektning klatret opp på kirketårnet på en av kirkene i regionen og stod der og talte. Om han er det en det en meget spesiell historie. Ellers leste jeg om slekta til en kjenning som kulser bare gener er nevnt – og jeg fant hans gener igjen under Sarri. Det forteller jeg ham ikke. Han mener sjøl å ha Løwenskiold- gener eller noe i den dur. En hver må hva gener angår få bli salige i sin tro.
Bildematerialet i boka var ganske snevert om enn enormt i antall. La gå at det er en slektsbok, men trenger man ha bilder av folk og deres boplasser for det? Noen av bildene var ganske informative, tross de var ensidige. Noen skremmende. Jeg så bilder av folk på salgstur under krigen. Dere vet, da kunne de selge melkedunker og kjøttbiter til byfolk. Jeg kan godt forstå at de byfolka ikke ville ha noe å gjøre med salgsgjengen etter krigen. De så skumle ut på bildet der de stod med sine tøler og landsprodukter på kaia i Narvik.
Etter å ha lest den boka, ser det ut for meg som om jeg er den eneste normale personen i den slektsgreina – og mind you - jeg har ikke fortalt alt. Siden jeg nå leser meg gjennom bokhylla mi, vet jeg at jeg kommer til å lese slektsbøker fra alle de områder der jeg har røtter. Mamma plaget oss nemlig i mange år med å gi oss slektsbøker i julegave. Snart står øksendalslekta for tur, og jeg frykter det er mye rart der også. Så kommer slektsbøker for Sør-Sverige. Heldigvis har jeg lest bygdebok for Innvik og sett bilde av min romani-tipp – og det klamrer jeg meg til ettersom jeg antar at når jeg er ferdig med slektsbøkene, vil jeg kunne summere opp resultatet slik:
Romani-tippen og jeg mot røkla!
romanitrener
PS! Vi har nettopp snakket med Anja. Saken er at vi ikke hadde hørt fra henne på evigheter verken på sms eller mail, og administrasjonen begynte å bli nervøse for sin slovenske datter. De sjekket på facebook, og der hadde det ikke vært noen bevegelse på måneder. De siste ukene har de prøvd å få tak i telefonnummeret heim til hennes foreldre i Jesenice, men det norske telefonsystemet har ikke telefonkatalog lenger sør enn til Asker, så den gikk ikke. Men pappa fant så mailadressen til Anjas far og mailet ham, og han i sin tur ringte Anja som ringte oss. Det var i sekundet før vi slo alarm og politiet stod på døra i Ljubljana.
Jeg forteller dette så dere vet at om dere ikke nu og da gir livstegn fra dere, kan politiet plutselig stå på døra. Det holder med korte meldinger som OK, etc på mine blogger. Eller som (helst ikke som) gutten som for 50 år siden var i militæret og skrev jevnlig heim. ”Har det bra. Send penger. Hilsen…”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar