Tomatis

Onsdag 26. januar 2011.

Søndag reiste vi til Trondheim på tomatis-trening. Vi hadde på forhånd priset oss lykkelig over at Widerøe har en søndagsrute Evenes – Trondheim. Som laget for oss. Vane tro var vi på Evenes en time før vi trengte være der, og denne gangen var det bra. Widerøe hadde på pur faenskap innstilt den dagen, og vi måtte pese som jakthunder for å rekke SAS til Oslo og derfra til Trondheim. Fire timer forsinket og akkurat så oppløst som man blir når suverene planer går rett i dass. Men vi kom oss da inn til byen og der vi bor. Sentrum sies det.

Dagen etter startet vi på Tomatis. Her må jeg skyte inn at jeg var mindretall i henhold til Tomatis-trening. Jeg syntes det hørtes litt vel alternativ-pjattede ut, så selv om jeg liker å reise, var jeg mot det. Men det er et program, og noen av oss er så programtro at.

Men jeg tok skammelig feil, og Matthew Newell på Family Hope hadde rett. Det er ganske spesielt å bli testet gjennom musikk og så etter testen bli beskrevet med sterke og svake sider. Nifst som det stemte. Skulle tro Vigdis på Tomatis kjente meg . Og siden ble mamma og pappa testet med samme resultat. Spunky. Så har vi sittet med hodetelefoner og tatt inn signaler siden da. Pappa og jeg har gjort som på flyet over Atlanteren – sovet. Mamma har “brannsår” i hodet etter sitt opplegg, og da hun spurte hvorfor, var svaret at hennes røde hjernevinninger hadde spisser og tagger og programmet hakket og høvlet på dem. Jeg må skyte inn at det er jeg som har program, men Tomatis-Trondheim slenger på for foreldrene inklusive. Det er faktisk pussig at pappa sin blanke skalle ikke er svidd.

Vi pleier når vi reiser ta en litt luksusmiddag og deretter leve på det som er. Så også denne gangen. Rema har butikk om hjørnet så vi klarer oss fint. I dag tok vi med oss take-away-wok på tur heim fra Tomatis. Den maten kan kategoriseres som “artig å ha prøvd”, men uvant oss ble ikke alt spist her på hotellrommet. Jeg er ingen matforakter, det er faktisk ingen av oss. Likevel syntes jeg det var drøyt da mamma kommenterte at innholdet i wok-eska hennes lukta og ligna på hennes barndoms fjøsbøtte med skyller. Så her sitter vi, og kanskje går vi ut en tur i kveld, bare for moro skyld på en scottish pub rett ved her. Eller kanskje vi legger oss. Det er utrolig at man skal bli slått ut av å sitte og sløve med head-set en dag. Fredag har vi kortere dag og jeg har et halvveis løfte om at vi skal dra ut på byen og handle da. Jeg har lyst til å fikse meg nye bukser og en lett jakke. De andre to kjøper nok ikke noe. Faktisk hender det at jeg undrer meg over at de har klær å ha på kroppen. Men så er jo vi romanis vant til å handle. Det ligger i genene. Jeg har med meg noen bøker jeg tenkte å tuskhandle med.

Som nevnt har Widerøe direkte ruter Trondheim-Evenes på søndager og følgelig reiser vi heim da. Lørdag skal vi ta toget til Støren for å besøke familie der. Det gleder jeg meg til. Det er lenge siden jeg har tatt toget, inklusive 17. maitoget som jeg heller ikke har tatt de siste år. Apropos spennende kommunikasjoner, vi bybusser til Toomatis-senteret. Kjempeopplevelse. Morgenbussen er stappfull av ungdom som skal på universitetet eller høyskolen like ved Tomatis. I morges var det stappfullt. En ung, utenlandsk mann reiste seg fra handicap-setet og ga meg plass. Mamma med sine skrøpelige ledd balanserte i midtgangen mens pappa betalte og etc. En middelaldrende kvinne reiste seg og spurte om hun trengte sitte. En ungdom surket fordi ryggsekken hennes tok plass – skumpet litt borti ham – men vi tror han angret det. Det mange måter å si unnskyld på, og han sa det med å spørre om vi trengte hjelp da vi gikk av ved Tomatis. Pappa, den luringen, satte seg på sitteryggsekken i midtgangen og ruvet skikkelig der. For hvert stoppested kom det på ungdommer som måtte ta dagens jump for å passere ham.

Men vi kommer oss jo fram til Tomatis og synker ned i stolene med head-settene.

romanitrener

29.01.2011.

Da er det blitt lørdag kveld og i morgen bærer det heimover. En uvanlig uke er over. Jeg anbefaler folk å ta en runde på Trondheim lære- og lyttesenter. Det er et tilbud for noen hver, ikke bare for oss med hjerne skade. For meg er det et program som skal gå intensivt i tre runder. Det er et program fra Family Hope, og ja, Sigrid, det er det programmet du snakket om i 2005 og anbefalte oss å prøve.

I går, fredag, var vi ferdig såpass tidlig at vi kunne ta oss en tur på stripa og handle litt. Jada, jeg kjøpte dongeribukse og genser, og pappa overrasket med å kjøpe seg bukser, han også. Jeg ble så imponert av det at jeg omgående forfremmet ham til konsulent i administrasjonen. Det er en vag tittel og vil ikke true min stilling som økonomisk administrator – øk.ad – og samtidig får det ingen økonomiske konsekvenser heller. Mamma sikler nok etter en forfremmelse hun også, men titler og adelstegn deles bare ut etter en nøye vurdering fundert på giverens forståelse, ikke sant? Min forståelse av titler og prakt er størst når jeg handler litt – selv om jeg generelt er sparsom inntil det gjerrige – men når jeg en sjelden gang er raus og handler, rauser jeg også ut ikke bare penger, og da kan det rause ut en forfremmelse a la den pappa fikk fordi han som jeg handlet. Titler er ikke noe man deler ut til folk som er stikk motsatt en sjøl, ikke sant? Det er da ganske logisk.

Men en tittel er nå en gang en tittel og det står litt prakt av det å være konsulent, ikke sant? Samtidig øker det sikkert motivasjonen og innsatsen selv om jeg nok tror den er på topp fra før. Pappa slo umiddelbart til og brukte den nye myndigheta til å bestemme at vi skulle spise kjøttkaker og ertestuing nede på jernbanerestauranten her i Nidaros. Og det var godt må jeg si, men det slår ikke ut onkel Knuts heimelagede elgekjøttkaker, elgsteik og elgepølser i brun saus. Det var maks og den rekorden tror jeg skal bli vanskelig å slå. Likeså tante Millaugs heimelagede vaniljesaus og kaker pluss selvplukkede bær til dessert.

På tur til Hovin kjørte vi forbi hos dere Reidun og så det som må være Melhus’ største trønderlån om ikke Sør-Trøndelags største. Ja, vi tok ikke toget. Det slapp vi. Oddvar kom og plukket oss opp på hotellet. Det var godt, og Oddvar kunne guide oss gjennom Gauldalen. De andre to hadde glemt mye selv om vi engang har bodd i Melhus kommune.

Men nå skal jeg køye, og i morgen bærer det heimover med et lass ekte Gaula-laks og – resten vi har med skal jeg fortelle om senere.

romanitrener