Nyttårsbrev fra ei nedsnødd stue i skogen.
Da har jammen nyåret innhentet meg uten de store forandringer man skulle forvente av et årsskifte. Jeg gjør det samme uansett hvilket siffer som står bak 201. Vel, nesten i alle fall.
Mamma og jeg pleier ligge på gulvet på søndagene og ta en ettermiddagskvil. Sove eller ikke sove er ikke poenget. Poenget er å ligge en halv time på gulvet og lytte til en lydbok. Jeg liker å ligge på gulvet. I mitt nye program har jeg orofacial. Sånn i utgangspunktet skulle orofacial tas på patternbordet som nå er refleksbordet egentlig, men som alltid vil forbli patternbordet for meg. Mon tro hvor mange ganger jeg har ligget og blitt patterened.
Uansett, da ABR kom inn i programmet ble bordet til anna bruk og altså: Orofacial skulle gjøres der. Gadd vite hvordan jeg klarte å få gjennom at vi tar orofcial her på stuegulvet, men slik ble det i alle fall, og snedig nok fikk jeg innført at en time ABR blir gjort med det samme. Mens vi tok orofacial “sovnet jeg så tungt” at adm fant det høvelig å ta ABR på kinn og hals med det samme siden jeg nå lå der så urikkelig. Der kuppet jeg dem flott, og nå er jeg hver ørkedag ca. 1,5 timer på gulvet og dormer under saueskinnsfellen jeg har fått hos min gudmor på Hedemarken. Jeg lånte den da vi besøkte henne i fjor høst, og hun mente jeg hadde mer bruk for den enn ho, og jammen var hun synsk. Jeg bruker den hver dag.
Vi har abeidsfordeling her i huset og mingler vanligvis ikke i hverandres departement. Dette kom vi til å nevne på Family Hope i oktober da Andrea Stevens trodde mamma kunne detox og supplements og snakket til henne. Mamma kan null om det, og for å forklare at hun kunne null sa hun at vi hadde arbeidsdeling og dette var ikke hennes departement. Av alle ting sa Andrea at det var bra, og at de så at det fungerte best i familier med arbeidsdeling.
Tilbake til poenget jeg rotet meg bort fra. Pappa styrer arbeidsdagen med jernhånd, og jeg forventet han skulle protestere på dette gulv-ABR-opplegget jeg hadde klart å lure inn. Antagelig fikk jeg støtte av mamma som syntes det var godt å sitte lent mot en vegg og ta ABR. Så godt at hun uten videre tar en hel time sammenhengende i stedet for en halv time og så skift slik vi gjør det når vi har ABR på instituttet.
Tilbake til arbeidsdelinga. Mamma er pedagogen som strukturerer programmet og driver det framover. Så er det min andel av arbeidsdelinga. Her jeg sitter og blogger lurer jeg på hva mitt departement er, om jeg har noe departement i det hele tatt. Jeg føler meg nesten som Karl Schjøtt Pedersen som er i regjeringa uten noe departement. Forskjellen på Karl Schøtt Pedersen som sier han er fra Finnmark, men visstnok ikke har bodd der på evigheter, er at han har makt selv om han er departementsløs. Jeg har ingen makt lenger. Før domantreninga hadde jeg den makta som lå i å være vrang og vanskelig i hverdagen. Det er en makt jeg ga avkall på og nå i skrivende stund undres jeg på hva slags makt jeg eventuelt kunne ha.
Her påstås det akkurat nå at jeg er Allmakt, som den læreren som kom til Trøssemark en gang i urtida. Og, joda, jeg har den makta som ligger i at jeg forvalter familiens økonomi, og der synes jeg sjøl jeg gjør en god jobb. Vi sulter ikke, men vi sløser heller ikke! Da Andrea på Family Hope hørte jeg var øk-ad i familien, sa hun noe om at hennes familie kunne ha hyrt meg inn. Det tror jeg ikke ville gått så bra, for tvilsomt om hun ville akseptert at diverse luksus ble høvlet helt bort.
Tre netter i uka sover pappa og jeg i trykktanken. Da er mamma maskinist. Hun lukker oss inne der og kjører opp trykket. Sjøl sier hun at straks trykket er oppe, legger hun seg til på madrassen og spikermatta attmed tanken. Jeg tror det jeg vil om det. Det vil si, hun legger seg nok på spikermatta på madrassen, men før det har hun sittet drukket te, lest, sett TV og kost seg mens vi er plassert slik at vi ikke kan forstyrre på noe vis.
I morges våknet jeg av mareritt der jeg sov i tanken, og ble såpass høgmælt av det at tanken ble kjørt ned en time før tida, og vi snublet i seg og sov videre – ikke en time, men 2,5t. siden jeg hadde fått den æren å være ordførende for når vi skulle stå opp. Jeg sto ikke opp med et slikt mandat kan dere skjønne, og pappa som er daglig leder her prøvde å få mannskapet ut av sengene og på føttene. Jeg aner at det blir en stund til neste gang jeg blir betrodd å være saksordfører på noe sånt.
I dag har vi hatt en kongemiddag, sier administrasjonen. I går kveld fikk vi fersk sild inn døra, og fru administrasjon saltet den straks for nystråla sildemiddag i dag. Så satt vi der og spiste nystråla koksild med masse små bein som ikke engang hadde vært godt uten beina, men jeg sa ikke noe ettersom flertallet spiste og stønnet over hvor godt det var. Man skal nøye vurdere på i hvilke saker man er konge på haugen, og en sjelden koksild-middag er ikke av de saker jeg prioriterer å markere meg på. Det samme vil gjenta seg på steiksildmiddagen jeg antar vi skal ha i morgen. Det hersker stor flertallsmessig gastronomisk glede i huset for tida da vi fikk vite at vi skulle få flere slike sildebud. Jeg sier ikke noe, jeg antar jeg overlever det.
Jeg har mine små knep som jeg bruker i hverdagen her og der. Ikke ofte, men nu og da. Som nå. Jeg har ikke blogget på evigheter og har derfor blogge-goodwill. I motsatt fall ville jeg for lengst fått en stadig sterkere hentydning om at jeg måtte avslutte - for vi har annet å gjøre. Til nå har det vært taust, og jeg blogger på slik at jeg ikke skal rekke den halve tima jeg etter programmet skal ha saltvann i kveld. Saken er at jeg nå kan avslutte bloggen, for jeg ser at vi rekker ikke noe dykk i epson salt.
Derfor sier jeg bare hasta la vista.
romanitrener
P.s. Endelig begynner håret å vokse ut etter at fru skamklipper forklipte seg før jul. Nå begynner jeg heldigvis å ligne det jeg er: en romani med svart, krøllete hår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar