Svartehavet

Svartehavet
I dag er Svartehavet i mitt fokus. I det siste har det navnet krysset forbi den delen av øreauraen som tar inn vesentlige ting. Svartehavet ! For et navn på et stort hav. The Black Sea. Navnet har blitt som en melodi som setter seg fast og spinner rundt i hodet. Svartehavet.

Jeg har aldri vært der. Et hav med slikt navn - svart hav – gir meg feilaktige assosiasjoner antar jeg til vårt svart hav. Men nå er jo fargevalg ganske spenstige. Her hos oss har vi Vilgesvárri. Vilges er kvit, men er på norsk blitt blå og Blåfjell. En av kongene i den kongerekka jeg dessverre aldri måtte pugge het Harald Blåtann. Navnet fikk han på grunn av ødelagte SVARTE tenner, ikke blå. Altså ser man en linje hvor kvit på samisk blir blå på norsk, og blå m på norsk er svart. Enkelt og greit.

Rent geografisk er det seks land som grenser til dette fargehavet, og det er forbundet med Middelhavet gjennom Dardanellene, Marmarahavet og Bosporos. Fantastiske navn! Og i den settinga heter man altså Svartehavet. Ufattelig. Det må være noen av de seks landene som har foretatt et navneovergrep på dette store eurasiske havet. En kvikk sjekk på google klargjorde at det var Russland og Tyrkia som kalte dette havet Svartehavet, eller dvs, det er oversatt fra russisk og tyrkisk. Hvilket i klartekst betyr at Romania, Bulgaria, Ukraina og Georgia ikke har hatt noe å si. Typisk, hva? De som blåser i bartene får det gjerne som de vil.

Men siden Bulgaria og Romenia er medlem av EU har jeg stor tiltro til at Angela Merkel kan ordne opp i dette. Hun er slik jeg ser det Europas ukronede keiserinne, selv om Frankrike, England og nå Hellas prøver å opponere. Forgjeves, spør noen meg. Vent litt. Jeg tror jeg sier som Ibsen at jeg senere hen kom til andre konklusjoner. Plutselig kom jeg på Bibelens Daniel som gikk med steinslynge mot Goliat. Så kanskje jeg kom til en forhastet konklusjon om Merkel som Europas Führer. Men i skrivende stund ser jeg ikke hvem som kunne gå med steinslynga.

Jeg ble litt avsporet i min tanke her om hvem som kan gripe fatt i navnet Svartehavet og få gjort noe med saken. Tror ikke politisk angrep er det rette. Da setter man bare ned et utvalg til å utrede saken, og dette utvalget kommer til å bruke år mens de reiser rundt det store havet og koser seg for skattepengene til noen. Svartehavet er en turistmagnet, og kjenner jeg denne utvalgslusa rett, skal de seile nordover de store elvene som munner ut i Svartehavet for å undersøke om et navnebytte vil påvirke vannføringa. Det er kun én grunn til at jeg vil kunne gå inn for et politisk utvalg i det hele tatt, og det er om jeg blir utvalgsmedlem. Jeg finner det naturlig at jeg blir med. Jeg er en av de få som kjenner dette havets historie fra førhistorisk tid. Dessuten har jeg ikke noe i mot å feriere – ooops, jeg mener å granske og utrede - rundt Svartehavet i 4-5 år mens utredninga pågår.

I førhistorisk tid levde førhistoriske vesener slik etterhistoriske vesener som vi lever i etterhistorisk tid. Men en nødvendig definisjon først av førhistorisk tid. Den definisjonen er satt av oss etterhistoriske vesener, og vi definerer ut fra det vi kan. Følgelig er førhistorisk tid det vi ikke kan, som våre arkeologer, historikere, genteknologer og andre ikke har tilgang til ut fra det materialet man rår over i etterhistorisk tid. Som nevnt er vi en handfull som kjenner til livet i førhistorisk tid, lenge før The Big Bang og andre banger, lenge før det man i etterhistorisk tid kaller kosmos av kaos.

Nå er det faktisk slik at det ikke var noe kaos før det vi kaller kosmos av kaos. Tvert om. det var kosmos, kosmos som ble ødelagt av Big banger og de føromtalte aktiviteter.

I denne tida levde de store og modige vesener. Vi vesener i vår etterhistoriske tid er puslinger i sammenligning. Selv kvalen er en pusling i denne settinga. En av disse vesener var Zon. Zon hadde sitt yndlingssittested det Svartehavet i dag ligger. Han hadde sin egen sitteplass, sin tronstol eller hva man nå vil kalle det der. Den geografien jeg heller ikke pugget (mon om de andre gjorde det?) forteller at Svartehavets dyp varierer sterkt. I den ene enden er det vel 2000 meter, i den andre 50-1oo meter dyp. I etterhistorisk tid har vi laget forklaringer på det slik vi gjør med alt vi ikke forstår – avfeier det med en enkel forklaring, mener jeg. Jeg er også god på forklaringer og vet hvorfor habteamet skriver slike evalueringer som de gjør. Lærebøkene fikk feil i trykken og noen legg mangler. I tillegg kom de som leste dem til å søle kakao over deler av pensum. Enkelt og greit.

Søren, der sporet jeg av igjen. Svaret på de store variasjonene i dybden hva Svartehavet angår, ligger ikke i våre ”sølte kakao på boka” forklaringer. Svaret finnes i førhistorisk tid. Zons sitting laget avtrykk. Der beina hans var, er et etterhistorisk hav ca 2000 meter dyp, og der setet var ca 50-100 meter.

Men som man har førhistorisk tid og etterhistorisk tid har man naturlig nok også en historisk tid. Den kom med en gigantisk brottsjø vi i etterhistorisk tid ikke makter å forstå, en brottsjø som gjør tsunamien til en stille krusning. Denne brottsjøen snudde førhistoria til etterhistorie. Men de bøkene er ennå ikke skrevet som beskriver dette.

Tilbake til det nye navnet på Svartehavet. Det må henspeile til Zon og hans tronsstol. Dette vil jeg sterkt hevde når jeg blir utvalgsmedlem. Et slikt utvalg er umulig uten meg siden jeg vil tilføre utvalgsarbeidet flere opplysninger om førhistorisk tid.