Notodden

Sangen kom seilende med god bør mot en ukjent strand. Sangen hadde forlatt sin heim i full fart, bare tatt med seg seg sjøl og noen noter.  Båten lå fortøyd ved en brygge. Sangen tok den og bad en stille note om at eieren hadde forsikring slik at tapet ble dekket.

Sangen var en god seiler. Seilet hans ble kalt vinger, og Sangens vinger førte ham framover og ga god bør. Kursen var satt etter noteverdier. Urolig hav viste seg også å ikke bli noen vanskelighet. Notene beveget seg elegant mellom de ulike stadier havet bød på. Sangen følte seg trygg. Aldri hadde Sangen ferdes så langt før, og aldri hadde sangen flyktet. En sang på rømmen. Sangen visste intet om hvor det bar, bare at det måtte gå framover. Det var ingen retur. Ingen broer var brent, men å krysse sonene tilbake var umulig. Derfor bar det forover, forover, med god bør i seilene.

Store dyr fulgte Sangens fartøy over havene, fulgte, lyttet og lærte av Sangens toner og lyder. Snart begynte disse store dyrene først å imitere disse lydene, etter hvert begynte de å bruke lydene til hverandre. Lydene ble sterkere, dristigere og stadig mer frekvent. Snart var det klart at de store dyrene kommuniserte med hverandre etter de noter de hadde lært av Sangen. Sangen lo fornøyd.  Hvalsangen var født.

En dag så sangen land. Var det trygt å legge til her? Notekartet ble tatt i ny bruk. Sangen lot # kryssene lede observasjonen. Han krysset att og fram mens notene elegant manøvrerte etter stigende og synkende verdier.

Sangen la til lands ka notekryssene viste at intet fiendtlig syntes æ være der. Likevel trådte Sangen varsomt, largo, og enstonig langs en linje og gjorde seg klar til kvantesprang om nødvendig. Notekartet holdt han i handa slik at manøvrene kunne sikres i henhold til innlærte reflekser. Sangen orienterte seg i området, men hadde alltid fartøyet i øyekroken, klar til retrett. Det ble ikke nødvendig. Tvert om. sangen hadde i sine observasjoner sett en elvs utløp og bestemte seg til å følge denne elva, om ikke til elvas kilde så i alle fall et stykke inn i landet. Der antok han at han kunne være tryggere.

Ved en odde i et vatn ankret Sangen opp, tok med seg notekartet og etablerte seg der.

Han kalte stedet opp etter det trofaste notekartet som hadde veiledet og guidet ham dit. Notens odde ble navnet. Århundrer kom og århundrer gikk og navnet endret seg i takt med språkets forkortninger. Slik ble Notens odde til Noteodden og i dag Notodden.