Det fulgte med handa

Jeg hadde ingen forventninger til livet da jeg som godt voksen etablerte meg i et ganske avsidesliggende sted. Faktisk avsidesliggende, verken mer eller mindre. Jeg var stedets eneste beboer, og jeg hadde alle råderetter der jeg etablerte meg i en liten tømmerkoie jeg hadde satt opp i løpet av sommeren av råtømmer. Ikke det lureste i verden, men jeg måtte ha et slags hus for den kommende vinteren. Så fikk jeg heller neste sommer bygge en liten koie av det tømmeret som nå lå og tørket. Jeg var en knivens mann og pleide tenke at bare kniven var kvass nok, klarte jeg meg. Vel, jeg må tilstå at det samme gjaldt øksa, saga, sverdet, spydet og pilene. Også de måtte være kvasse nok.




Det vedkommer ingen hvorfor jeg valgte å bosette meg i dette avsidesliggende stedet, og heller ikke vedkommer det noen hvem jeg var og hvorfor jeg så lett kunne sette opp en koie. Eller kunne skaffe meg alle rettighetene til dette ganske supre, om enn litt-unna-offentligheten-stedet. Men her var jeg med alle rettighetene, og om jeg enn hadde en bare vag ide om å bruke dem, hadde jeg dog en ide, og jeg kjente meg sjøl såpass godt at jeg visste at den nå vage ideen ganske snart ville bli en handlingsplan og så handling.



Jeg var en utålmodig sjel, og et utålmodig sjel på et sted langt unna offentligheten må finne en del egne løsninger. Så gjorde jeg det, fant egne løsninger på ting der jeg ikke kunne henvende meg til offentligheten og kreve min rett.



Etter hvert vokste det opp et lite samfunn der på mitt avsidesliggende sted. Jeg var den eneste på to bein- de andre gikk på fire og var dyr holdt i innhegning og hentet av når jeg trengte deres hud eller kjøtt. Eller dere mage som jeg spente som glass foran vindusgluggene i alle de hus som etter hvert vokste opp der. Andre firbeinte hadde jeg temmet fra de var dyreunger, og de gikk løs rundt om. de kunne forsvinne for noen dager, men kom uten unntak alltid tilbake, så denne Call of the Wilderness stemte i alle fall ikke for dem. For de dyra som ikke tålte vinteren ute hadde jeg bygget fjøs. Disse dyra hadde bare sånn helt tilfeldig fulgt med handa når jeg var i nærheten av områder der ting kunne sånn helt tilfeldig følge med handa.



Mitt samfunn bestod også av en del praktiske innretninger som et lite anlegg i elva som forsynte meg med nødvendi8g strøm. Deler til det fulgte med handa.



Jeg levde i fullstendig uavhengighet, og jeg manglet stort sett intet hvis det var ev den beskaffenhet at det kunne følge med handa. En dag visste jeg at det nå var kun en ting som manglet i mitt velfungerende litt avsidesliggende rike; en kvinne. Jeg innså at nettopp denne bestanddelen var en utfordring.. vel kunne den følge med handa, men kunne den temmes slik jeg hadde temmet dyreunger til å holde seg i umiddelbar nærhet. Her måtte nye teknikker utvikles. Men jeg hadde foreløpig bare en vag ide om hvordan dette kunne løses.



Så en dag fulgte hun med handa til min litt avsidesliggende boplass. Jeg hadde laget henne et solid hus der hun ikke led noen nød. Varme feller var det, ild kunne man gjøre opp, og der var strøm i begrensede mengder. Og det beste av alt, en solid dør som kunne lukkes fra yttersiden. Noe som da også var gjort unntatt de ganger jeg var på innersida.



De barn hun fikk vokste opp med meg i hovedhuset som jeg hadde utvidet til å romme oss alle. Da ingen flere barn kom, åpnet jeg døra til huset hennes og lot henne streife fritt om. Hun kunne være borte noen dager, men kom alltid tilbake. Inn i hovedhuset kom hun ikke, men det gjorde heller ikke de dyra jeg hadde temmet.