Gdansk - skriften på veggen

Gdansk – skriften på veggen

Dere husker den første monarken som solgte vekk alle fjella i det som i dag er kjent som blant annet Danmark. Vel, han begynte i Danmark, og prosjektet var så vellykket at han stadig økte sine intensjoner og la under seg område etter område mens han systematisk fjernet fjellene og solgte dem til pyramidebyggere og andre som ville stein-monumentere seg sjøl. Hvor han enn ferdes fladtes landet etter ham, og man kan i dag bare kaste et blikk på kartet over Nord-Europa og deler av Midt-Europa, så ser man hans fotspor - flatt land, Forflating av landet var hans kongstanke.  Man kan så kaste et blikk på det samme kartet og se hvor langt sør, øst, vest og nord han kom. Avstanden nordover fra hans base var ikke stor, men der møtte han veggen, bokstavelig talt, fjellveggen, og fikk ikke lagt under seg dagens Norge. Det ligger ikke under denne historien hvorfor han ikke lyktes her. Det vil komme som egen sak. Hans etterkommere forsøkte å fullføre hans livsverk i Norge. Noen av dem klamret seg til fjellene i 464 år og forsøkte å rive dem ned før de i 1814 ga opp prosjektet.

Akkurat den hendinga utløste noen rykk i fjeset til den smilende tilfredshet. Man skjærer aldri så lite tenner i pur smilende forargelse ved tanken på alle de fjellene Norge smykker seg med uhindret deres innsats. Dermed laget man begrepet fjellape om fjellenes beskyttere – et begrep som i Norge er et hedersnavn. Man vet hva man har, fjell, og ikke hva man får, flatland. Og man vet at fjell gir fossefall, og fossefall i sin tur elektrisitet. Ved hver kilowatt elektrisitet fjellapene solgte til flatlenderne fjelløse land, fulgte det med et dulgt flir, apefliret.

Men bortsett fra det lille intermessoet i Norge slo den første monarken seg godt fram sørover. Etter fadesen i de uartige fjellandskapet i nord, bestemte han seg til å sette sitt bumerke på alle områder han ned-fjellet og la under seg. Han ned-fjellet seg sørover over dagens Polen. I enkelte områder gikk ned-fjellinga så dypt at flatlandet kom under havflata, og det måtte bygges diker som vern mot havet som krevde sitt land tilbake. Dette skjedde i Gdansk-området og senere i Nederland. Den første monarken satte sitt tydelige bumerke på Gdansk ved å kalle området Dansk. Bedre kunne han neppe markere at han hadde vært her og at hans etterkommere skulle beholde suvereniteten over Dansk, både de delene over og de under havflata.

Men skjebnen er lunefull, og bahas beallji álo lea bealljebealástallamin. Så også her. Det fantes folk i området Dansk før den første monarkens gjeng kom for å for-flate landet, akkurat som det fantes folk i deler av Nord-Norge  før germanerne kom for å for-flate også dette landet. Disse jobbet i det stille, men det sydet, og en dag hoppet en av dem opp på dikene ved Dansk og tok til motmæle mot den første monarken. Generasjoners generasjoner senere hoppet en av hans etterkommere over gjerdet ved et skipsverft og ble senere president i Polen. Fra diket proklamerte han seg som den nye lederen av Dansk. Og med tida ble det slik.

Den nye lederen av Dansk var en klok man, en humorist og en strateg. Alle forventet at han nå ville skifte navn på Dansk og kanskje tilogmed kalle området opp etter seg sjøl – en tendens man har sett tydelig  i klodens nyere historie. Og joda, den nye lederen endret navn på Dansk på en finurlig måte. Først snudde og vendte han, dreide og betraktet alle prefikser og profikser i språket, og da han kom til prefikset g- visste han at han hadde funnet det han søkte etter. Dette var et nektende prefiks med den egenskap at den omgjorde og nesten latterliggjorde det ordet den stod foran. Gmat ville bety at dette slett ikke var noe man ville kalle mat. Prefikset hånlo av maten. ( Alle som har plagdes med gmail, skjønner kanskje nå hvorfor).

Prefikset beskriver en dom, en melding om nederlag. Den er skriften på veggen slik man finner den i Bibelens mene, mene tekel ufarsin – veiet, veiet, tellet og funnet for lett. Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veid er du og funnet for lett. Til andre skal ditt rike gis.

Man skal bare lese gjennom Gdansks historie, så ser man skriften på veggen melde seg.

Mene, mene tekel ufarsin – veiet, veiet, tellet og funnet for lett. Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veid er du og funnet for lett. Til andre skal ditt rike gis.

Og Gdansk vi alltid være ledet av etterkommerne av den første lederen, han som hoppet opp på diket. Navnet Gdansk ble en fulltreffer av rang. Den pila den første lederen sendte, satt der den skulle, og den sitter der ennå.