Nykokte-smultringer-syndromet

Å herregud! Har dokker hørt om nykokte-smultringer-syndromet?

Når man baker til jul eller anna, frister baksten mest – og særlig de varme smultringene.

Mamma er et oppkomme av historier, og akkurat nå har jeg i praksis fått erfare nykokte-smultringer-syndromet. En kone i bygda var så lei av at familien sneik seg til å spise julebaksten lenge før jul, så et år igangsatte hun plan D. Plan A hadde slått feil; gjømme bort julekakene fram til jul. Plan B likeså; trygle om å la julebaksten stå i fred til jul. Plan C feilet også; true med diverse om man forgrep seg på julebaksten før den var aktuell.

Så igangsatte hun plan D et år. Hun gjorde klart til smultringbakst og laget ekstra stor deig. Vet ikke eksakt hvor stor, men hun kokte smultringer og la første runde fram til familien. Alt forsvant. Intet er som varme smultringer. Hun kokte videre og la fram. Det forsvant. Kona kokte og la fram, kokte og la fram. Det var som en liten julaften. Alle spiste og spiste til det plutselig sa stopp – selv om det enda var varme smultringer på fatet. Dette var i en tid lenge før lørdagsgodt og anna momsemat. Julebaksten var en høytid for sukkersuget.

Den familien rørte ikke småbaksten før jul det året. Hvert år deretter gjorde hun likeså – med stort hell. Senere delte hun dette tipset med min bestemor som delte det med min mor – som ikke baker småkaker og smultringer, men som holder tradisjonen ved hevd noen år. I år er et av åra. Pappa, mamma og jeg har nettopp forspist oss på varme lefser og småbakst. Vi har hatt et gluten-og sukkerslag.

Hvis noen nå byr meg en varm lefse, slår jeg til vedkommende først før jeg løper for å spy.

Varme-smultringer-syndromet.