Columbus Eriksson vender tilbake

Onsdag 10.04. satt fru o’mamma i bilen på Skånland (les Evenskjer) og ventet på at snødrevet skulle letne såpass at hun kom seg velberget heim.

Torsdag reiste vi til Oslo hvor første stopp var en sesjon på Smart Brain. Også denne gangen fisket jeg med hjernen. Fangsten ble bra, men inneholdt rimelig lite omega-3. Vi overnattet på flyplasshotellet, og Gud vet hvordan vi var havnet i DEN suiten. Antagelig en bestillingsfeil. Dagen etter hadde vi kort vei til USA-avgangen, og siden to av oss er etterkommere av Bete-Marja som ikke likte å ha knapp tid når hun skulle på noe – ja, så hadde vi god tid på Gardermoen før flyavgang. Likevel var det så vidt vi rakk flyet fordi de samme to etterkommerne av Bete-Marja glemte seg bort der de satt og sendte sms’er rundt om. Resten av historien tåler ikke dagens lys, men vi kom oss nå om bord og fant våre luksuriøse plasser på business class. Siden vi er på en business reise og ikke en privattur, bestilte vi plass der. Jeremia for en luksus og forskjell fra de gangene vi har sittet bakerst i flyet sammen med den øvrige bermen. Jeg observerte for øvrig at bermen generelt - og ikke bare vi - har flyttet framover, for når jeg tok et overblikk over medpassasjerer , så de fleste ikke ut som noen high business people. Unnataket var kanskje Morten Harket som satt bak oss og som nøt en pussig oppmerksomhet fra en uprofesjonell flyvertinne. Hadde det ikke vært flere flyverter/vertinner hadde vi andre på den raden fått sitte helt uforstyrret fram til USA. Hun sto stort sett og lekret seg til ved hans sete.

Tidligere når vi har sittet på våre rette plasser blant bermen har vi bare kjent matlukta fra business lenge før vi fikk noen tiloversblevne skalker. Denne gangen begynte servicen straks hjulene hadde sluppet asfalten i Oslo, og den glutenfrie maten var lekrere og mer variert enn den øvrige, dvs den pappa fikk. Vanligvis har mamma og jeg fått gulrotpinner, bjørkekvister og visne høymolblad mens de andre fikk DEN serveringa, og vi overlevde på medbrakt mat. Ikke slik nå. Pappa sukket i retning av våre brett.

Siden vi hadde så mye fred og ro på vår rekke fordi noen sto og jabbet med Morten Harket, slo jeg setet ned til en seng og slanget meg over Atlanteren. Turen gikk som en røyk, og det gjorde det faen meg også da vi landet i New York og vår assistanse møtte oss på flyet og jaget, når jeg sier jaget, mener jeg jaget, oss gjennom systemet og presset oss inn på flytoget over til leiebilavdelinga før hun løp fra oss. Takk og pris.

Leiebilen er ok, GPS’en fungerte. Alt vel hadde det ikke vært for den evige opplevelsestrangen til sjåføren, pappa, som ville overnatte i New Brownswich for å oppleve noe nytt. Og der satt jeg og vansmektet og hadde i vel to år lengtet til Chestnut Hill som nå var knapp time unna. Og så begynner noen å legge ut om New Brownswichs eventuelle fordeler. Hva byr dere for en slik ufølsom uforstand. Heldigvis gikk det godt, men vi kastet bort en halvtime på den New Brownswich-skiten. Det lar seg ikke forklare hvordan det føltes da vi parkerte bak Chestnut Hill Hotel, fant oss et bord på patioen, spiste kveldsmat der og satt og nøt mørket falle på.

Chestnut Hill Hotels frokost er ikke noen domankost med unntak av kokte egg og vann. Men det er en all right pris å betale for å sitte og spise egg og se ut på Germantown avenue. Dessuten er Farmer’s Market like utenfor, og jeg visst jo at vi skulle raide der for lokal mat.

Nå var det jo blitt lørdag og vi forflyttet oss i løpet av dagen til Hyatt Summerfield her vi skal bo til neste helg. Maten er ok her, og her er vaskemaskin (argumenteres det med). Men heldigvis har jeg klart å få inni reiseplanene at vi flytter tilbake til Chestnut Hill når vi er ferdig på Family Hope Center.

Søndag kjørte vi tilbake til Chestnut Hill. En av naboene våre der, faktisk en meget nær nabo, er den lutherske kirka. Det er så langt jeg har observert den minste og enkleste av Chestnut Hills minst sju kirker. Vi har pleid å gå på gudstjeneste der siden kirka er like ved. Denne gangen var det barnedåp og døpefonten ble plassert ved utgangsdøra og ikke ved alteret. Tradisjonen var litt ulik vår. Presten var en god hyrde som etter gudstjenesten stilte seg i utgangsdøra som vanlig og handhilste på alle. Han påpekte til oss at det var lenge siden sist. Jeg holdt pusten, for vi hadde muligens parkert på deler av hans plass.

Så tok pappa den sjefsavgjørelsen man kan ta når man har den makta man har når man sitter ved rattet. Han slo av GPS’en, og vi la ut på nye eventyr. Det var så stille i baksetet at jeg lurte på om mamma sov, men da han tok opp mobilen for å sjekke en SMS mens vi suste i en av tre filer, skjønte jeg at hun ikke sov.

I går hadde vi time hos øyenspesialist, og der traff vi en familie fra Østerrike. De hadde begynt med intensiv trening da de så dokumentaren om min trening på østerrisk TV. Hyggelig. Dagen avsluttet vi med å dra innom Family Hope Center, sjabbe litt med Donna og Greg samt hente utstyr til miljøgifttesting.

Og det sitter vi og gjør det nå – tester. Etterpå skal vi ut og handle, og jeg håper å kunne lufte visa-kortet mitt litt. De andre to kjøper ikke annet enn mat antar jeg. Skulle noe annet skje ville jeg bli forundret. Har ikke sett dem kjøpe noe klesplagg de siste ti år, derav den forståelsen av at vi havner i halv-hippie-berme- kategorien. Og pertentlige og ordentlige meg blir slått i hartkorn med dem.

Et av de virkelig store kjøpesentre, King of Preussia, ligger like i nærheten her. Hvis ikke jeg tar affære forblir det senteret ubesøkt.

14.04.

Denne gangen var vi seks familier som møtte på Family Hope. En fra India, en fra den Dominikanske republikk, en her fra Pennsylvania (mennonitter) og en fra Østerrike. Nå skulle man tro at minste felles multiplum for meg – hvis jeg da ser bort fra hjerneskade – skulle være at vi var to fra Europa, østerrikeren og meg. Men slik var det ikke, for den femte familien var fra Alaska og hadde reist ni timer med fly hit. Samme tid som meg om jeg slår sammen Evenes-Oslo + Oslo – New York. De hadde også airleg. Jeg er vant med at det er VI som bor like under Nordpolen, men denne gangen var vi to. Jeg hadde riktignok den fordelen at vi ikke var noen stjerne i det amerikanske flagget. Uansett hvor langt denne familien hadde reist, var de USA-ere.

Vi blir kjent med stadig nye mennesker og nettverket øker. Bare synd man ikke kan holde fysisk kontakt. Dog, mailene er oppfunnet.

Ok, så må jeg jo si at jeg er fornøyd med min evaluering på Family Hope. For min type hjerneskade i min alder gjelder ett for sikkert. Vi stepper fort tilbake. Da er de små steg framover mer enn steget framover, det er steget framover + det som ikke ble tatt attover.

Hver gang vi er her i USA, siste gangen var høsten 2010, pleier vi en gang la alle prinsippene fare hva mat angår. Vi lar gluten være gluten, melk være melk og sukker være sukker, og vi skjeler ikke til e-stoffer og deres med-drabanter. Da håver vi inn uansett – og det jeg da lengter etter er kaker, kaker og kaker. Følgelig spiste vi i går da vi var på Chestnut Hill lunsj på – ja, nettopp; The Cake. Der er bugnende kakehyller til dessert, men jeg gikk rett på desserten. Etter at jeg hadde valgt i kakedisken stod sju kakestykker foran meg på bordet, Amerikanerne her er høflige og behagelige mennesker og løfter ikke øyebryna i utide. Dog mente jeg å se morskap i øynene til vår kelner da hun kom til bordet på den obligatoriske visitten for å spørre om vi ønsket oss noe mer. Selvsagt måtte jeg spise av alle kakene, og jeg spiste det meste mens svetten rant – mest på grunn av den morskapen i øynene og at de ved nabobordene betraktet oss godmodig smilende. Ete på tort, heter det visst. Det jeg ikke klarte spiste pappa. Men en konklusjon må bli; slår ikke ut norske kakefester.

På Hyatt har vi to soverom i suiten, og noen utenfor meg har avgjort at pappa, siden han er den somkjører, trenger nattero, så mamma og jeg hyrer i et rom i en king size bed. Alle sier jeg sparker om natta, og hadde jeg klart det, hadde jeg gitt mamma et ekstra spark for den suiten pappa huserer i alene. Der er han virkelig king size, og rommet er strøket. Alt rotet hiver han inn på vårt rom, så i tillegg til å sove mellom de løs-laknene de bruker her, er det et karismatisk uryddig rom. Hvor langt skal man kunne dra kortet om gruppens sjåfør. Jeg som sover en smule urolig våkner om morgenen så innrullet i lakner og pledd at jeg må ha hjelp til å rulle meg ut. Et dyne-kurs hadde vært på sin plass her.

Vi sitter på East Marked og puster på etter en handlerunde der in gen kjøpte noe. At de to andre ikke gjorde det er ingen big surprise. Det motsatte ville vært det, men at jeg heller ikke fant noe, det er the big surprise. Begynner jeg å bli miljøskadd, mon tro?

Togturen fra Chestnut Hill, bosted for the upper middle class antar jeg og nedover til East Marked er en klassereise i boforhold. Likevel mente jeg å se at den slummen toget gikk gjennom ikke var så mye slum som for 2 ½ år siden. Der var opp-pussinger og nye byggeprosjekt. Obama-effekten?

Snart begynner vi å bevege oss til R7-toget opp til Chestnut Hill. Men først en observasjon. 1) Vi er stort sett de eneste blekansikter her. 2) Jeg er stort sett den enste hjerneskadde. 3) Maten er på langt nær ikke mors potetball.

Ooops…Kom senere hen til andre observasjoner. Jeg så en mann i rullestol, og pappa så noe blekt langt borte.

Nå skal det faen meg bli godt å ta det det der toget – hvis det går derfra vi tror det går og hvis vi rekker det – og hvis vi fremdeles er i Philadelphia. Sjøl han veit!

14.04.

All offisiell jobbing er gjort her i Philly. I dag var siste hente-runde til Family Hope Center (oobs: vi skal hente filter der til den høyt elskede trykktanken neste uke. Da har Greg fått det inn).

I dag har det pøsregna første del av dagen. Vi kjørte til Chestnut Hill i 1-tida, og da vi kjørte tilbake hit til Summerhill – tro det eller ei, hadde de lilla og hvite blomstene på de trærne jeg ikke kjenner navn på, slått ut i full blomst., Dette skjedde altså i løpet av 3-4 timer. Andre blomster hadde også slått ut i full blomst. Fantastisk å oppleve den eksplosjonen i naturen.

På Chestnut Hill utførte vi nødvendige ærender. Det er nesten som om det ikke finnes butikker andre steder enn der. Donna Stark, Family Hope Centers eminente familiekoordinator, bor på Chestnut Hill så hun kunne forstå at vi liker oss der. Vel, det er et tveegget sverd. Chestnut Hill hotell har en frokost som man ikke kan kalle sunn. Det eneste spiselige er kokte egg. Resten er søtt junk – doughnuts, etc, så der må vi ha diverse med oss til frokosten. Vi pleier dekke oss et lite bord i vinduskroken – om vi finner det bordet ledig – og så sitte der og spise og betrakte livet på Germantown avenue. Her på Summerhill Hyatt – der vi nå bor er det ordentlig frokost med blant annet frukt og omeletter pluss anna spiselig. Ulempen her er at Hyatt ikke ligger på Chestnut Hill.

Som nevnt er det bare der vi finner noe å kjøpe. I dag slo vi til på polet og kjøpte 75% brennevin som mamma og Malgorzata skal legge ned urter på. På Farmers marked kjøpte vi kaldpressede oljer av ulike typer vi ikke får i Harstad. Gaver, you see. Farmers marked har ellers blitt mye mer strukturert siden vi var her for to år siden – og ikke til det bedre. Det travle og litt rotete sjarmen er borte sammen med Jonathan’s Best som var en svært trivelig krok av markedet.

Vi kan nesten ikke ferdes noen steder uten at gode minner dukker opp. Mellom Farmers marked og Chestnut Hill hotell var det før bord og uteservering. Der har vi ofte spist. Border Bookshop er gått inn og er blitt en slags barneutdanningsinstitusjon. Chestnut Hill synes å blomstre.

I morgen kjører vi tilbake til Chestnut Hill, parkerer på jernbanen og tar toget ned til East marked for å slippe å leite etter parkering der. Søndag tar vi med oss alle pakkenelliker, supplementer, div utstyr, vodka, oljer etc, og flytter til Chestnut Hill hotell. Det er en del av forhandliingskompromisset at vi skal bo der de siste dagene før vi reiser heim. Sukk.

15.04.

For ca en time siden ble to bomber sprengt i målområdet til Boston marathon. Boston ligger på østkysten litt nord for New York, og til New York skal vi på torsdag for å fly heim. Dette vil muligens bety ytterligere sikkerhetstiltak. Noen av TV kanalene her viser om att og om att fra dette samtidig som de følger hendinga – ikke ulikt Oslo for knappe 2 år siden.

Joda, joda, jeg vet at jeg så riimin ramin sa vi skulle flytte til Chestnut Hill hotell i går,  noe vi for så vidt delvis gjorde. Vi dro dit i går og sjekket inn i stor optimisme. I bakhodet ligger da vi en natt sov på et rom på Hotell Bondeheimen i Oslo – rommet luktet bebodd av diverse elementer i vegg-til-vegg teppet. Neste morgen hadde mamma en grusom allergioppblussing. Vi lærte av det. For vel to år siden da vi var i Canada kom vi inn på et rom som luktet veldig gjenkjennbart. Vi forlot det og fant noe annet.

Samme var det med det hotellrommet vi kom inn på på Chestnut Hill Hotel. Om det ikke var så markant som Bondeheimen, var det nok til at pappa tok en sjefsavgjørelse, og før mamma og jeg hadde fått kommet med våre innlegg i saken, var vi sjekket ut og tilbake i bilen på tur hit til Hytt igjen. Gudskjelov sier jeg også (pappa sa det nettopp). Så nå blir vi her til vi reiser heim og kjører bare til chestnut Hill på dagsturer. Jeg er egentlig ikke fan av Chestnut Hill Hotel,  men av Chestnut Grill som driver patioen der. Og patioen kan vi besøke uansett hvor vi bor.

Jeg ble først litt lang i maska da jeg fant meg sjøl i bilen igjen i stedet for på hotellrommet, men nå er vi her og heldigvis hadde Hyatt rom for resten av tida. Nå er vi i andre etasje og like utenfor vinduet blomstrer et cherrytree.

Da vi kjørte til Chestnut Hill i går dro vi først til Valley Green for en picnick lunch. Valley Green er et spesielt utfartssted og friluftsområde. Uansett hvor som er samlet der er der en egen ro. Pappa prater med gud og hvermansen. Han er så sosial at vi hadde overlevd på halvparten av det. Denne gangen ble det ble det vi og en hollandsk familie som er i Philly for aminobehandling av en kreftsyk datter.

Hvis ting går som sjefen planlegger, kjører vi ut på «landet» i morra.

Ting er normalt her, det vil si, pappa leser lokalavisene når vi har ledig tid, og mamma leser korrektur. Jeg tenker. Har stadig ting jeg må tenke over og vurdere hvor i hodet jeg skal plassere det.

18.04

Til vi ses igjen Pennsylvania

Sukk i tolvte potens.

Siste kveld her i USA, nærmere bestemt staten Pennsylvania. Vi har pakket det meste, og i morgen tidlig kjører vi til New York. Også i dag var vi innom Family Hope, denne gangen for  å hente filteret til trykktanken (faen!). Der var det stille. Bare Donna og Judy. Resten satt på flyet til Mexico der Family Hope nå skal ha sesjoner en tid framover.

Jeg har i disse to ukene filosofert over den makta som ligger i lederskap, styring, for eks. bak et ratt. Pappa er den eneste som kjører her – og det synes å ha kvalifisert til totale avgjørelser på mange felt. Et eksempel: den moderne bilen vi leier har selvfølgelig trinnvis air condition så man kan lett styre temperaturen i bilen. Pappa vil ha sitt eget system: air condtion på varme og vinduene åpne for å lufte. Antydninger om at man kunne regulere temperaturen på annen måte er til nå blitt glatt overhørt.

Som jeg har nevnt tidligere er en sentergigant, King of Preussia, nesten våre naboer. Jeg antar ingen ville tro om jeg sa hadde vært der og supershoppet – noe vi IKKE har. Tvert imot har vi ligget i gresset i en park og jordet og glodd opp himmelen. Faktisk veldig godt.

http://www.helsepakken.no/nedlasting/VOF_1_2011_Jording.pdf

I går inviterte jeg hertingan på en bedre 3 retters middag på patioen (selvsagt). Jeg har lovet meg selv å bli flinkere til å treat my parents med diverse.

19.04.2013

Pust. Pust. Vi sitter på Newark airport og tenkte ta oss en matbit i ro før reiser siden turen hit har gått radig og fort.

Derfor ville vi stresse ned – akklimatisere oss litt. Men den gang ei. Vi sitter på en av de to kafeene som er på den skandinaviske avdelinga om jeg kan si det slik. God plass og luftig overalt og få duty free butikker - og altså to kafeer. Den ene er en irsk pub. Den gikk vi forbi selv om de har mat. Den andre er en italiensk greie, og italienere skulle liksom være rolige, sindige og delvis sedate folk - og det var DET vi skulle nyte sammen med maten.

 Men det er skivebom. Kelneren løper forbi bordet og tar opp bestillinger hver gang han passerer. Nå er jeg spent på hva vi får – om han i det hele tatt oppfattet det vi sa da vi bestilte. Foreløpig har vi fått to alminnelig store flasker med ketchup på bordet. Resten gjenstår å se.

 Og for et jævlig bråk det er her. Latterskraller og anna skrammel. Ikke som koselige lattersalver, latterskraller er noe annet. (Der løp han jammen forbi bordet og heiv en salatbolle til oss).

 I går kveld sjekket vi kart og kjørerute inn til Newark og gjorde det Jennifer Paget Familiy Hope Center har lært oss;  Lage et bilde i hodet og lagre det. Vi så gjorde. Da vi startet ut i formiddag hadde vi selvsagt slått på frøken GPS, og de aller siste minuttene før vi kom  til der vi skulle levere leiebilen, ble frøken GPS og vi ikke enig, men pappa kjørte suverent etter kartet i hodet mens frøken GPS desperat rekalkulerte ruta -  og det gjorde hun enda da vi stoppet utenfor Hertz. Ha i mente at dette ikke er noen småflyplass i miniformat.

Amerikanerne er et utrolig hyggelig og hjelpsomt folk. Vi hadde planlagt å levere bilen og så ta flytoget til terminalen, men da vi kom inn på Hertz med bagasjen, kom en kvinne ut fra et kontor og spurte om vi hadde hatt et hyggelig opphold. Så tilkalte hun en underordnet og beorderet han å kjøre oss til terminalen. Helt supert.

 Siden alt hadde gått så radig var vi på terminalen før innsjekk begynte og rakk å få med oss det vi etter hvert skjønte var sikkerhetsoppbud rundt El Al – det israelske flyselskapet – sin avgang. Mamma tok opp kameraet og tok et bilde av skiltet med israeli citizens som hadde eget sjekkested mens de andre ble mer grundig sjekket (der løp kelneren forbi. Maten er ikke kommet. Kanskje han venter på at vi skal tømme salatbollen). Da El Al vel var sendt i vei (mamma leste det som El al qaida) ble det åpnet for innsjekking til Lufwaffe og SAS. Plutselig var det en la-a-ang kø der SAS sjekket inn, og vi fant lydige og disiplinerte vår plass i køen og forflyttet oss langsomt. Jeg med sitteryggsekken som stol hver gang køen sto.

Nå har vi spist og det lille kjappe kulelynet har ryddet bordet mens han løp forbi.

Forestill dere Angela Merkels dominante og bestemte opptreden. Multipliser den med tre. Legg til ca 20 kilo og gi henne litt mørkere hudfarge. Da har dere vakta som plutselig reiv oss ut av SAS køen der jeg rumpet meg fram på sitteryggsekken. Fikk oss sjekket inn. Hentet en rullestol, fulgte oss gjennom sjekkpunktet – som forresten var meget rolig. Tror det måtte være bare Star alliance der. Slik var det ikke forrige gang vi reiste herfra. Så plutselig satt vi ved utgangen.

 Jeg antar det er kombinasjonen av meg pluss gamle foreldre som utløser en slik fabelaktig hjelpsomhet som på Hertz og i SAS-køen.

 Nå skal vi rusle tilbake til utgangen, men kikke innom de få dutyfree butikkene som er her. Så høres vi igjen når vi er heime og by the way, send noen ord iblant som svar på min mail. Hva dere gjør i øyeblikket etc…

domantrener

Minus en koffert kom vi heim i går.

Minus meg er alle glade for å være kommet heim.

Minus pappa som er kjørt for å handle er er vi mette.

Minuus franskspråklig kompetanse.

Kan noen av dere oversette en bokanmeldelse for meg på den franskspråklige versjonen av min første novellesamling?