Skit og ingenting fra mine hevrdager

Da er det skriving på programmet igjen, minimum to ganger pr. uke skal undertegnede leke seg med ord. Program, program. Men når man ikke aner hva man skal leke om, blir det programmet en utfordring. Språk er jo som Piet Hein så klokelig sier et kommunikasjonsverktøy og ikke en relikvie. Hører dere det, samisk og norsk språkpoliti. Ikke en relikvie – et bruksverktøy. I det lys trenger man ikke bry seg om at alt er rett grammatikalsk, at man har rette bøyninger og at man har ”våres samisk”. Saken er å bli forstått, å kommunisere, sier Piet Hein.

Jeg er helt tørr i hva å skrive om. Jeg har kun vibrerende gener når jeg reiser, og vibrerende gener øker totaliteten i kroppen, livsflyten så å si. Så når mine gener for tida ikke vibrerer, vet ikke systemet hva det skal kommunisere om. Jeg sier som Anja Komic Golar pleide si: jeg har bare hverdager og ikke noe å fortelle om. Nå tror jeg at hun har spennende hverdager, den samme Anja Komic Golar, lille Vege.

Tilbake til min skriveløshet (nytt ord – og Piet Hein sier det er ok) jeg synes ikke min hverdag er så mye å berette om. Jeg flyr ikke på toppturer, blomsterturer eller vinsmaketurer (som vi forresten jevnlig inviteres til av et eller annet firma, og like jevnlig går invitasjonene i papirresirken). Jeg sleper meg opp om morgenen etter at ABR-maskinen er tatt av. Den ligger tre netter i uka koblet på mine estremiteter alt etter som, nå for tida beina. Og øver utover natta jevne trykk mot kroppen som min stakkars kropp må utligne.  Noen morgener i uka sliter jeg meg opp av trykktanken der pappa og jeg har sovet, dette for å gi oksygen til blodplasmaet.  Så sleper jeg meg på do der Anka påser at jeg må slite meg gjennom et independentprogram før vi binder på oss knebeskyttere og tar dagens økt på golvet, åling eller kryping eller begge deler. Jeg haster her forbi det å spise og alle dorundene for å samle ting i septiktanken. Så er det refleksintegrering siden mange hjerneskadde ikke har alle reflekser integrert. Denne treninga har før vært manuell, men sist vi var i USA, brakte vi med oss en multiple diode laser som nå gjør jobben. 2-3 dager i uka tar vi nevrofeedback fra Smartbrain. Jeg gidder ikke nevne småting som olfacory, pRoshi, gass, masker og fanden og hans oldemor.

Og hvor fører alt dette meg? Dit fører det andre å fly på toppturer, et steg framover eller vedlikehold og for å hindre retrett.

Antar jeg.

domantrener

PS! Dere kjenenr jo vår alles Peer Gynt (håper det var han og orker ikke akkurat nå google for å sjekke det); kom senere hen til andre resultater.

Som Peer Gynt, så også jeg, kom senere hen til andre resultater, mener jeg. Og da snakker jeg om dette med hverdager og om hverdager er interessante. Antagelig er det det, for skal jeg dømme etter facebook der man pøser ut sin hverdag i form av statusoppdateringer og  bilder av --- ja ---        og det avstedkommer en masse ”liker” + kommentarer som ”kos dere”, ”hyggelig” ”fantastisk” etc – ja, da er hverdager interessante.

Altså er jeg unormal der også som synes jeg ikke har noe å pøse ut. Fan, nå blir jeg deprimert, og nå skal jeg foreta en indre opptelling av flere felter der jeg er unormal, og så skal jeg anse meg ferdig med det.

I rubrikken ”unormal” setter jeg IKKE at jeg bor sammen med mine foreldre. Det er god gammel samisk sofa-gutt-tradisjon, gutter som blir heime til håret gråner og blir kokket og stelt av mamma – som ikke har tid til å bli gråhåret.

Jeg skal også nyte å telle opp de feltene der jeg er normal. For eksempel har jeg to bein, to armer og desslike. En varm seng og god mat. Ja, ok, det er normalt med en varm og god seng og full mage i Norge og små deler av verden. Da teller det ikke. Det er unormalt på verdensbasis å ha en varm seng og mett mage.

Feltene jeg er normal på skrumper inn.

PSS!

Urtestatus: Stillstand, for de andre to vedtok i påsketider å samle tre – 3 – sorter urter, dette for å ikke gå opp i liminga, og vi er langt over dette antallet. Men sensitiv som jeg er føler jeg at det kan komme en ny epoke.

Gla'nyhet

Gla’nyhet! Gla’nyhet!

I 2005 kom en ung polsk jente som commeniusstudent til skolen på Liland. Hun kom til å bo hos oss, og vi var nok alle spente på hvordan dette ville gå. Vi levde jo ikke noe normalt liv da der vi jobbet 7 lange dager i uka, bodde avsides inne i skogen og levde ellers som samer stort sett gjør. Naturlig nok regnet vi med og håpte på at dette skulle gå bra, ellers hadde vi ikke meldt oss som vertsfamilie. Og det gikk bra. Magda gled inn i famlilien og ble et familiemedlem – datter og søster.  Min polske lillesøster som jeg kalte lille Magda. For to år siden giftet hun og Juozas seg – og for noen dager siden fikk jeg en sms: ” Du er blitt onkel til ei lia jente.”

Og her sitter jeg og har så lyst til å gjøre noe ekstra, noe mer enn å sende gave. Men hva?

domantrener

Norge er hovedstad i Tsjekkia eller Gid de hadde tatt noen sting på kjeften

Norge er hovedstad i Tsjekkia eller Gid de hadde tatt noen sting på kjeften


Da sitter jeg her med Jennifers utmerkede program; skriving to dager i uka. Så da skal det skrives til Dovre faller, for jeg liker å skrive selv om jeg ikke har noe å skrive om. Men der er jeg i godt selskap, for hvor mange prater (les; skravler) ikke i vei uten at de verken har noe å si eller sier noe. Etter en slik runde – om noen skulle be meg summee det opp, ville jeg anta essensen var at Norge er hovedstad i Tsjekkia. Og står man mange nok ganger og taler over samme emne, begynner man til slutt å tro at det er noe i det. Slik får skravlerne ofte rtt i det udefinerbare sprøytet, og Norge blir hovedstad i Tsjekkia.

Men tilbake til begynnelsen. Jeg eri godt selskap om jeg skravler lenge i vei uten å si noe.

Og har man ikke lagt merke til de korte og konsise ”skravlinmger” de som får ting sagt i en kort setning.

Jeg er jo vokst opp med historier. Folk forteller og illustrerer ting med en historie. Domaninstituttet drev visstnok med det når de kurset foreldrene, bandt et poeng til en historie. Selv mamma syntes visst at det ble for mye, at det tok for mye av totaliteten. Men hun sa visstnok ikke noe, for hun hadde hørt at en forelder hadde ymtet om det i den obligatoriske evalueringa og svaret var – ja, hva tror dere? Svaret var akkurat i Domaninstituttes ånd. ”Hva ville Bibelen vært uten lignelsene?”

Og jeg må si meg enig. Hva ville Bibelen vært uten lignelsene og historiene?

Hvis dere tror jeg har rotet meg bort her fra emnet ”de konsise repilkker” tar dere feil. Jeg bare prøver å underbygge det at jeg nå skal fortelle en historie, men jeg innser at det ble litt ”Norge er hovedstad i Tsjekkia” av det.

Det har langt tilbake gått ulike samiske bevegelser, nødvendige handlingsmønstre over området alt etter hvilket behov man da hadde. Min bestefar var en av de politikerne som stod på i kommunestyret for at ting skulle tilrettelegges for at ”det skal bo folk i Markebygda”. Og siden det da var jordbruksbygder med for eksempel daglige melkeleveranser, var framkomst viktig. Altså sloss for vei. Når veien var der, var melkebilen viktig. Altså sloss for god melkerute i bygda. Ting fulgte hakk i hæl. Post, buss, you name it. Det siste han stod på for var retten til å bygge utenom kommunale byggefelt i sentrum. Jeg vet om minst 6-7 hus i Boltås krets som står der fordi han tok med seg til Tromsø i møte med landbruksmyndighetene avslag på å fradele tomter til byggeformål.

En liten generasjon senere kom kofte, språk og andre samiske uttrykk opp. Markebygdene ble etter hvert veldrevne gårder som under andre klimatiske vilkår gjerne ble bedre drevet enn ”de andre med sjøen” som ikke drev så godt. Vellykket markebygd-ungdom begynte å etterspørre offentlig aksept av samisk identitet og av samer som folk, og kofta og språket ble kampsaker. Nå hadde man jo veier og desslike, og man kunne bygge og bo i Markebygda. Disse ungdommene møtte nok en del motstand fra eldre samer (noe den korte replikken illustrerer). En av disse eldre som ikke syntes om det ungdommene drev med – nå er vi jo like god som de andre, like rike, har like flotte biler og hus, gammene er borte, hvorfor nå begynne å rote med det gamle? Denne eldre var angripende talefør. En dag kom han i en bilulykke. Det gikk bra, men han måtte sys her og der. Da sa en av de stillferdige ungdommene:

- Gid de tok noen sting på kjeften hans også!”

Lovpålagte oppgaver - og bak en svær steinblokk

Nå vet jeg ikke resultatene av de følerne jeg har lagt ut angående samer og oksygentilførsel til blodet. Jeg tror kanskje ikke Family Hope Center i USA vil være enig med meg at reiser øker oksygen i blodet hos samer. De heller mer til masker, gass og strevsomme fysiske utfoldninger. Men ikke alle kan Ha rett alltid.  Så også de.

Siden en del lovpålagte oppgaver er flyttet fra kommunen til staten fra 1. juli og vi nå i noe skal forholde oss til staten, syntes vi det var viktig å møte dem til gjensidig presentasjon av hvem de er og hvem vi er i denne saken. Derfor dro vi til Tromsø, Nord-Norges hovedstad (berre furt i Bodø og Vadsø, men det er slik) og kombinerte det med å besøke Sigbjørn og Emma Margret. Det gjorde vi da også grundig. Vi begynte hos Sigbjørn søndag morgen. Middagstid nærmet seg, og middagen skulle grilles omså det truet med regn. Det var alle enige om. Men så var det stedsvalget. Lokaliseringer skaper heftige debatter på alle nivå, kommunale, fylkeskommunale og statlige – og som her på micronivå. Emma Margret antydet Hella som et flott sted. Hun fikk støtte av mamma, men da vi andre foreslo Kaldfjord, der vi jo har bodd i tre år, støttet kvinnene oss. Så bar det til Kaldfjorden nedlastet av mat. Kaldfjord er jo ikke et lite sted, så stedsvalget måtte avklares nærmere. Sigbjørn foreslo Kaldfjord Handel-brygga, siden vi jo hadde vanket en del på Kaldfjord Handel da vi bodde der. Men da det viste seg at der var store tanker med good knows what, ble det forflytning til Kjosen. Men da der viste det seg å være mer bebygd enn man husket, nomadiserte vi oss videre. Pappa nektet å gi opp grillinga i Kaldfjord, og vi endte opp et lite stykke unna kirka i ly av en svær steinblokk. Et godt sted. Hadde kirka hatt glassvegger, ville vi kunnet se rett inn til døpefonten der Sigbjørn og jeg er døpt. Di’særen tok vi hos Emma Margret etterpå.

Og jo da, møtet med Fylkesmannen gikk bra.

domantrener

NB! Urtesankerstatus: Vi har samlet løvetannhoder-og røtter. Vi er Solvor og Vigdis + vi her, og av gruppen ”vi her” er det mamma. Jeg henger meg på opplegget siden det ofte vanker god mat – og jeg mistenker pappa for å delta av samme grunn. Denne gangen hadde Solvor og Vigdis laget et overraskende bursdagsselskap til mamma med koldtbord og kakebord.  Sånt kan man like. Slike sankerturer er jeg for! Særlig hvis jeg ikke trenger ligge flat bortover marka og spise. Der ligner jeg min bestefar som ikke likte å spise skinnflat når man hadde kjøkkenbord, mens mamma ligner antagelig sin mor, min bestemor, som absolutt gjerne spiste alle andre steder enn kjøkkenbordet hvis det gikk an. Pappas slekt og deres spisevaner kjenner jeg mindre til, men jeg mener å ha oppfattet at farmor var en fleksibel type, så hun hadde nok også gjerne spist her og der ute. Som pappa gjør.

...over tre steiner...?

Jeg undres, jeg bare undres – av den forskinga som er gjort på urfolk, har man forsket på faktorer som øker oksygeninnholdet i blodet hos samer?

Kanskje Ann Ragnhild vet. Jeg skal sjekke litt hva som er gjort på feltet og eventuelt stille mitt legeme til disposisjon for forskning, - mitt lende legeme altså – og da på forskning på blodets sammensetning.

Hvorfor? Nå er det jo slik jeg forstår det at mye forskning bekrefter det folk allerede vet, og det er bra at man får bekreftet at det man vet, vet man. Og jeg vet og vil gjerne ha bekreftet a jeg vet at oksygeninnholdet i blodet til samer øker under forflytning.

Hvorfor jeg vet det? Livet har lært meg det.

Nomadeblodet rules i mine gener, og hver gang det er snakk om en forflytning, det være seg korte eller lange sterkninger eller kort eller lang tid, eksploderer oksygeninnholdet i blodet og gir meg et voldsomt driv (som det hadde vært greit å ha i alle de evinnelige andre dager der jeg kunne ha hatt godt av litt driv – som for eksempel i åling, men der slår nomadeblodet ikke inn).

Drivet mitt fikk hjelp av

·        17. mai og pinse ble en langhelg

·        Vi skulle levere 11 bokesker i Kautokeino og Karasjok

Følgelig kjørte vi dit og installerte oss i Kautokeino hos mine gudforeldre Anne Kristine og Mats. Alltid så hyggelig å komme dit.

Nydelig vær, nydelig natur som ar så forkjellig fra vår at jeg hver gang jeg ferdes der, blir sittende og beundre de slake viddene med fjell langt unna.

Bare en knapp uke etter at vi kom fra Finnmark fikk nomadeblodet ny oksygentilførsel da det bar til Oslo i konfirmasjonen til Oskar Kristoffer. Det var første gang jeg var i en humanetisk konfirmasjon – og det på Oslo Rådhus. En meget verdig og flott seremoni for 78 ungdommer. Barneministeren holdt en spenstig tale for dagen – en tale mange nok skulle ønske seg kopi av, hørte jeg. I tillegg traff vi fulltallig familie i Oslo. Det i seg sjøl en bonus. Der vi bodde gled Akerselva stille forbi. Enda en bonus.  Det hører ikke inn under denne avhandlinga å vurdere om Akerselva eller andre elver for den del er no madisk vann som får tilskudd av oksygen under forflytning. I alle fall vet jeg – gammel generasjonslærdom – at vann som forflytter seg, renser seg. ” Vann som har rent over tre steiener, er reint,” sier gamle samer, i alle fall min bestefar. Men det var den gang forurening i elver var en og annen uskyldig do som kanskje havnet der. Senere kom silo og dess like og dess verre.

Det kunne vært interesant å knytte forsking på samisk blod i begelse opp mot samisk vann i bevegelse

Opprinnelig hadde vi planlagt å dra heim via Hamar, men siden vi var usikker på flommen og jeg ikke kan svømme, utsatte vi det til en annen gang. Roger og Annikki foreslo frukthøst-tida – noe jeg absolutt bifaller, ikke så mye på grunn av frukten som av oksygentilskuddet.

Tro det eller ei, vi var heime i 5 dager, så vendte vi tilbake til Oslo for ABR, men her var administrasjonen ubøyelig, så våre billetter var slik at vi kom- så – vant- og vendte heim i full fart.

Og nå er vi her – og jeg prøver å se for meg når neste oksygeninsprøyting blir – foruten i kveld når vi drar på kino - . Le-e-e-nge til.

Akkurat nå gjennomførte vi en olfactory-runde mens vi hadde et kort blogge-opphold. Må det, vettu, gi ved dørene og ta litt annet innimellom. En av luktene var rom og ga meg assosiasjoner til romfolket vi så mye mer av i Oslo enn i Harstad. Jeg innser at jeg vet for lite om dette folket uten land og skal prøve å lese meg litt opp på dem. Jeg har ellers sett dem i Tyrkia som de som kostet gater og lette etter mat. Uansett, det kan neppe være den mest selvutviklende geskjeften å måtte tigge til livets opphold, sitte meden kopp foran seg…

En annen lukt var mandel – som ikke gir noen assosiasjon til annet enn mat – og nå er jeg sulten. Men før jeg går for å spise har jeg bare et spørsmål til dere: Vet dere om man kan kjøpe reiser i pilleform?

Det jeg nå undres på er om det er det samme oksygenbehovet, det som hos meg trigges av reiser eller geografiske forflytninger – om det er det samme som dop-bruk hos noen? Jeg tar en geografisk trip og blir høy på det, andre tar et dop og får en mental trip. Er det så enkelt? Utfordringa da blir om det finnes en pille – det finnes jo piller for det en mest utrolige i dag – som kan gi en geografisk trip.  Om jeg får lyst på en snartur til Australia, tenk hvor greit å ta en pille, og vips var jeg der. Jeg formoder da at retur på et eller annet vis lå i samme pille.  Neida, jeg snakker ikke om cyber-reiser, jeg snakker om ekte geografiske forflytninger.

domantrener

– så minn meg på det jeg lovte meg sjøl der på knausen med utsikt over Ofotfjorden.

03.06.2013

Jammen godt at det endelig regner, så det blir tid og ro til å samle seg til en fredelig kveldsblogg.

Ellers har alle her i dette huset i skogen i ledige øyeblikk drevet intens innhøsting i et kappløp med den framveksten av urter som den nordnorske våren har brakt. Jeg har ikke helt klart å henge med på hva som er tørket og frosset av diverse her i huset – eller lagret i flasker og frosset. Det begynte med bjørkesaft før urtene kom, så fulgte i rask rekkefølge bjørkeblad, løvetann, mjødurt, skvallerkål (som vi fikk hos andre), granskudd, brennesle…..

Noe har vi allerede spist, ofte spiser vi et eller annet jeg ikke har anna navn på enn kolijuks. Eller kanskje bedre: urtesamlerens nytelse.  Her i huset ligger noen jevnt med nesa i en eller annen bok og leser seg fram til neste runde. I et par andre hus sitter også noen med nesene i bøker (antar jeg) og det utveksles jervnlige sms’er. Dagens tips er rabarbrablomster som kan kokes og stues som blomkål.

Jeg er ganske så laidback i forhold til alt dette styret, men tør ikke annet enn drikke min lovpålagte rense-te-kopp for dag. Faktum er at det ser ut som om dette rense-te-opplegget pluss urtevask og smurning har tatt knekken på det eksemet to kortisonkurer ikke tok. Med det sier jeg ikke høgt, for da ville urtesankerne bli så innmarig oppblåste, pluss at de ville legge ut på nye urteturer.

Hovedårsaken til dette er at jeg ikke vil risikere noen flere halseløse urtesankerturer, i hvert fall hvis min bil, den blå berlingoen som også kalles Blåbærlynget etter at en hørte blå berlingo som Blåbærlyng – i alle fall ikke hvis Blåbærlynget mitt skal frakte urtesankerne. Jeg har ennå i frisk minne siste skrekkelige urtesankertur da jeg, naiv som jeg er, stilte Blåbærlynget til disposisjon for noe jeg trodde skulle være en hyggelig tur med litt urtesanking og mye picnic. Jo da, det ble etter hvert mye picnic, men før det det holdt på å bli et ufrivillig bad i Ofotfjorden. Gærningene skulle plukke dvergbjørkblad og høgtvoksende bjørkeblad, og derfor befant vi oss etter en skogsvei oppover fjellsiden på Veggfjellet, som om ikke det var høgt nok. Det gikk greit å kjøre oppover skogsveien med stup nedover. Men som alle vet må man en gang snu, og denne gangen kom naturlig nok til oss også – å snu, mener jeg. Bare med den forskjell at det ikke var noen steder å snu.

Der satt vi fanget mellom stupet og berget, og jeg forbannet alle urter og dess like mens jeg var skit-bekymret for Blåbærlynget. Jeg skal spare alle inklusive meg sjøl for hvordan vi fikk snudd der med 5 cm fram og 5 tilbake mens 2 av sankerne passet på, den ene bak og den andre foran, pappa i bilen, jeg på en knaus – og den tredje urtesankeren hadde frekkhet nok til å drive å ta bilder av dette. Der på Knausen forbannet jeg meg på at det ble flere slike halseløse turer, ble det ikke i Blåbærlynget – som jeg fryktet skulle rulle i blåbærlyng nedover skråninga mot fjorden.

Mens vi senere picnicet på den samme knausen med fantastisk utsikt over Ofotfjorden med Skjomen, satt jeg og tviholdt på bestemmelsen om total veto mot slike ting i min bil. Er man så gærn etter å sanke urter får man finne andre framkomstmidler.

Det jeg er redd for er det selektive minnet, at jeg etter hvert bare vil huske hvor hyggelig det var å picnice med god, virkelig god og variert mat og utsikt mot det turistbrosjyrer promoterer Norge som  - og så glemme det som skjedde forut. Så skulle noen av dere få den minste anelse om at urtesankerturer er på gang – så minn meg på det jeg lovte meg sjøl der på knausen med utsikt over Ofotfjorden.

domantrener