Bittersalt må vel
kunne duge i mange av livets saltbehovelige situasjoner. Bittersalt kjøper vi i
sekker og bruker det blant annet til avgiftning i bad. Vel, blant annet
og blant annet fru Blom. Ta det med en klype bittersalt. Sannsynligvis duger
det bare som avgiftning i badevann eller i fotbad.
Men nå kommer det
store MEN. Da vi skulle fylle saltkrukka på kjøkkenet – den har vart i nesten
to år – føk vi ned i kjelleren og fylte den fra saltsekken, og bingo, vi hadde
salt til maten. Men Masha syntes den så tvilsom ut og tok en smaksprøve. Den
var ikke tvilsom hvis man mener salt kan smake bittert. Hvis det skal smake
såkalt normal salt, vel, da var den tvilsom. Ingen problem. Krukka ble tømt
over i boksen på badet, den vi bruker av i badevannet, og vi begynte prosessen
på nettet med å få bestilt himalayasalt.
Egentlig stopper
historien der straks postmannen stopper her med den bestilte forsendelsen av
himalayasaltet, men som enhver god forteller vet, er forhistorien bare en oppvarming
til selve historien – der poenget sitter.
Vel, poeng og poeng
herr Blom (hvor er feministene?. Aksepterer de dette evige maset med fru Blom?).
Poenget eller sakens kjerne er at vi i dette huset har minimal fantasi hva
julegaver angår. Vel, ikke alle i dette huset. Pappa kjøper for eksempel det
samme til alle inklusive meg, og det er gjerne noe han sjøl fancier og
følgelig sjøl kan bruke hvis mottakeren ikke fancier det. Mamma gir det hun
sjøl liker, hun også, og jeg vil tro det er det samme her. Som vanlig er jeg
den normale her i huset – den som kjøper skitt og lort dyrt fordi det skal være
jul, liksom, og skitt og lort når det er dyrt virker så positivt som om giveren
har tenkt spesielt på den man kjøper det til. Jeg kjøper nemlig ikke gavene en
gross. Dessuten er mine gaver så normalt og proft innpakket i julepapir enn så
lenge. Jeg har notert meg den økende tendensen til å pakke inn i gråpapir og
avispapir, og muligens skal jeg neste år hive meg på den trenden og synliggjøre
at jeg er en stor miljøforkjemper. Jeg har sansen for å synliggjøre at man er
oppdatert på gjeldende såkalt positive trender og utøver et dagsaktuelt
levesett. Så gråpapir eller avispapir blir det nok neste år, men her setter jeg
grensen, for dersom det blir en videreføring av dette med gråpapir og avispapir,
og resirkuleringen tar steget videre og resirkulerer dopapir til innpakning, da
hopper jeg av trenden. Og må finne andre måter å synliggjøre mitt verdisyn
på.
Men der rotet jeg
meg ut på de etter miljøvernernes snaugnagde vidder. Egentlig skulle dette være
saltets historie og så endte det med resirkulert dopapir bare fordi jeg rotet
meg bort. Det var dette med julegaver og min perfekthet hva dette angår som
fikk meg ut av sporet.
Saltet igjen. I fjor
fikk ganske mange salt i en plastboks hos oss, pluss en kopi av en artikkel om
nettopp dette saltets fortreffeligheter. Med julegaven fulgte en setning om
påfyll siden vi kjøper salt i store kar. Men etter dette med bittersaltet
begynte noen her i huset å få en ekkel (les bitter) smak i munnen og lurte på
om det var bittersaltet som så rundhåndet ble delt ut til jul i fjor.
Sannsynligvis er det det, for etter det jeg vet er det ikke kommet noen
forespørsler om påfyll.
Denne langhelga har
stått i de hjemvendtes tegn. Onsdag ringte Araya og sa at han kom på fredag på
besøk og Sigbjørn og Sigrid skulle komme søndag. Dermed startet aksjon «De
kommer heim», hvilket betyr at det skal lukte nybakt brød og favorittmat til
middag. Siden vi ikke har truffet Araya på to år, tok vi fri på lørdag. Araya har
tatt førerkort og kjøpt bil, så han kom landeveien i eget fremkomstmiddel og
ikke via de så meget omtalte og ustødige hurtigbåter slik han før har gjort.
Jada, og det ble
bakt og forberedt riktig middag for helga. Dette er en oppmerksomhet vi samiske
sofagutter aldri får nyte. Vi sofagutter er ungkarer som forblir heime og
stortrives på gutterommet mens en gammel mor og far kokker og steller for en.
Det er fullt opp av oss rundt om i Sápmi. Vi forlater jo aldri og
kan følgelig aldri nyte dette med at det forberedes noe til at vi kommer heim.
Jeg tror jeg vil vurdere å få startet en organisasjon for oss som kan ivareta
våre rettigheter. Jeg har noen solide,
geografisk vidt representerte kandidater på lista, men jeg antar at mange vil
strømme til etter dette,.
Akkurat her holdt
bloggen på å gå i dass – der neste års resirkulert julegavepapir egentlig hører
heime – for pappa måtte klåfingre på noe på PC-en i en bitte liten tenkepause
jeg tok.
De tidligere
feministene som aksepterer at det hersjes med fru Blom stakkar – kanskje de er
opptatt andre steder, for eksempel med å drive propaganda for ulikheter mellom
menns og kvinners hjerner. De burde ha vært flue på veggen her akkurat nå. De
skråler nemlig i god Goebbels-stil om at kvinners hjerner makter å stå for
flere oppgaver samtidig mens menns hjerner bare klarer en oppgave om gangen. De
har glemt den gamle og solide kunnskapen jeg har hørt var nedfelt i regnebøkene
i grunnskolen for noen år siden da enkelte oppgaver var merket «bare for
gutter»: De ble regnet som for vanskelige for de skrålende kvinnehjerner.
Akkurat nå her i huset motbeviser vi denne tesen som de mentalt har spikret opp
på kirkedøra i Wittenberg, dette med ulikhetene på hva menns og kvinners
hjerner kan administrere samtidig. Pappa for eksempel sitter nå og legger inn
det jeg skriver som mamma leser høgt etter hvert. Det er én handling. Samtidig
handklår han på PC-en. Handløing nr. 2. Han drar seg i barteskjegget rett ofte.
Handling nr. 3, og slik kan jeg fortsette. Yours sincerely –jeg - faciliterer
en setning mens hjernen jobber på høygir med neste setning. Allerede det er det
2 handlinger, 1 mer enn hva feministene tiltror meg. Så snipper jeg på kraven
på treningsjakka. Handling nr. 3. Og jeg har på øretelefoner med Solisten der
Mozart og gregoriansk sang hamrer mot ørene og i skallebeinet. Pluss, pluss,
pluss, hva handlinger angår.
Mamma gjør EN ting:
er facilitator. Det hevdes her at hun snakker også, dvs leser opp det jeg
skriver, men det teller ikke siden kvinnfolk snakker hele tida uten å tenke.
Tror noen at det er uten grunn at man fant det nødvendig å understreke i Bibelen
at kvinner skulle tie i forsamlinger, eller, det vil si, Paulus understreket
dette i et av sine brev til Korinterne, eller var det kanskje Kirkemøtet i
Nikea som mente Paulus burde mene det at kvinner skulle dekke til sitt hode i
forsamlingen? Altså, tie med tildekket hode. Nå tar jeg ikke stilling til hvem
som påså at dette kom med i Bibelen. Jeg bare slår fast at det er viktig at det
er der og undrer meg over at tildekke munnen med knebel ikke er med. Nå vet jeg
jo ikke hvordan man omgikk dette da Ingrid Bjerkås tiltrådte i Berg og Torsken
– og en flom av taletrengte kvinner fulgte i hennes kjølvann.
Gelius er jo i en
helt annen kategori og trenger verken tie eller tildekke sitt hode om han
kommer til Ibestad. Jeg har fundert litt over hva som vil kumme skje der med
Gelius som hyrde for fårene på Ibestad. Jeg synes nok at han burde få den
jobben, om han da skulle få en jobb her nord. Ibestad er som alle vet en øy og
takk og pris ikke landfast (jeg ser da bort fra den skarve tunnelen mellom
Ibestad og Andørja og bru derfra til fastlandet. En bru kan som vi samer vet,
sprenges for et godt formål, og samisk kompetanse kan tas i bruk). Slik kan man
lett kan isolere samfunnet der og slik påse at Gelius ikke smitter videre det
han eventuelt har med seg, hva det nå enn er. Bare et eksempel på kanten: Som
Vålerenga-patriot deltok han i forhold til Lyn, og da Lyn senere gikk under,
var kans kirkelige kommentar. Vi lyser fred over Lyn.
Så gjenstår det å se
om Gelius blir Ibestads salt eller bittersalt om han kommer dit, og om noe vil
gå under slik Lyn gjorde det under hans faderlige og kirkelige støtte til
Vålerenga. Aldri godt å vite hva som kan skje om han får seg en favoritt der,
hva som eventuelt vil bli Ibestads Lyn – og hvordan hans gravtale da vil bli.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar