mandag 3. februar 2014

Bittersalt, resirkulert dopapir og Gelius

Bittersalt må vel kunne duge i mange av livets saltbehovelige situasjoner. Bittersalt kjøper vi i sekker og bruker det blant annet til avgiftning i bad.  Vel, blant annet og blant annet fru Blom. Ta det med en klype bittersalt. Sannsynligvis duger det bare som avgiftning i badevann eller i fotbad.  

Men nå kommer det store MEN. Da vi skulle fylle saltkrukka på kjøkkenet – den har vart i nesten to år – føk vi ned i kjelleren og fylte den fra saltsekken, og bingo, vi hadde salt til maten. Men Masha syntes den så tvilsom ut og tok en smaksprøve. Den var ikke tvilsom hvis man mener salt kan smake bittert. Hvis det skal smake såkalt normal salt, vel, da var den tvilsom. Ingen problem. Krukka ble tømt over i boksen på badet, den vi bruker av i badevannet, og vi begynte prosessen på nettet med å få bestilt himalayasalt.

Egentlig stopper historien der straks postmannen stopper her med den bestilte forsendelsen av himalayasaltet, men som enhver god forteller vet, er forhistorien bare en oppvarming til selve historien – der poenget sitter.

Vel, poeng og poeng herr Blom (hvor er feministene?. Aksepterer de dette evige maset med fru Blom?). Poenget eller sakens kjerne er at vi i dette huset har minimal fantasi hva julegaver angår. Vel, ikke alle i dette huset. Pappa kjøper for eksempel det samme til alle inklusive meg, og det er gjerne noe han sjøl fancier og følgelig sjøl kan bruke hvis mottakeren ikke fancier det. Mamma gir det hun sjøl liker, hun også, og jeg vil tro det er det samme her. Som vanlig er jeg den normale her i huset – den som kjøper skitt og lort dyrt fordi det skal være jul, liksom, og skitt og lort når det er dyrt virker så positivt som om giveren har tenkt spesielt på den man kjøper det til. Jeg kjøper nemlig ikke gavene en gross. Dessuten er mine gaver så normalt og proft innpakket i julepapir enn så lenge. Jeg har notert meg den økende tendensen til å pakke inn i gråpapir og avispapir, og muligens skal jeg neste år hive meg på den trenden og synliggjøre at jeg er en stor miljøforkjemper. Jeg har sansen for å synliggjøre at man er oppdatert på gjeldende såkalt positive trender og utøver et dagsaktuelt levesett. Så gråpapir eller avispapir blir det nok neste år, men her setter jeg grensen, for dersom det blir en videreføring av dette med gråpapir og avispapir, og resirkuleringen tar steget videre og resirkulerer dopapir til innpakning, da hopper jeg av trenden. Og må finne andre måter å synliggjøre mitt verdisyn på. 

Men der rotet jeg meg ut på de etter miljøvernernes snaugnagde vidder. Egentlig skulle dette være saltets historie og så endte det med resirkulert dopapir bare fordi jeg rotet meg bort. Det var dette med julegaver og min perfekthet hva dette angår som fikk meg ut av sporet.

Saltet igjen. I fjor fikk ganske mange salt i en plastboks hos oss, pluss en kopi av en artikkel om nettopp dette saltets fortreffeligheter. Med julegaven fulgte en setning om påfyll siden vi kjøper salt i store kar. Men etter dette med bittersaltet begynte noen her i huset å få en ekkel (les bitter) smak i munnen og lurte på om det var bittersaltet som så rundhåndet ble delt ut til jul i fjor. Sannsynligvis er det det, for etter det jeg vet er det ikke kommet noen forespørsler om påfyll.

Denne langhelga har stått i de hjemvendtes tegn. Onsdag ringte Araya og sa at han kom på fredag på besøk og Sigbjørn og Sigrid skulle komme søndag. Dermed startet aksjon «De kommer heim», hvilket betyr at det skal lukte nybakt brød og favorittmat til middag. Siden vi ikke har truffet Araya på to år, tok vi fri på lørdag. Araya har tatt førerkort og kjøpt bil, så han kom landeveien i eget fremkomstmiddel og ikke via de så meget omtalte og ustødige hurtigbåter slik han før har gjort.

Jada, og det ble bakt og forberedt riktig middag for helga. Dette er en oppmerksomhet vi samiske sofagutter aldri får nyte. Vi sofagutter er ungkarer som forblir heime og stortrives på gutterommet mens en gammel mor og far kokker og steller for en. Det er fullt opp av oss rundt om i Sápmi. Vi forlater jo aldri og kan følgelig aldri nyte dette med at det forberedes noe til at vi kommer heim. Jeg tror jeg vil vurdere å få startet en organisasjon for oss som kan ivareta våre rettigheter.  Jeg har noen solide, geografisk vidt representerte kandidater på lista, men jeg antar at mange vil strømme til etter dette,.

Akkurat her holdt bloggen på å gå i dass – der neste års resirkulert julegavepapir egentlig hører heime – for pappa måtte klåfingre på noe på PC-en i en bitte liten tenkepause jeg tok.

De tidligere feministene som aksepterer at det hersjes med fru Blom stakkar – kanskje de er opptatt andre steder, for eksempel med å drive propaganda for ulikheter mellom menns og kvinners hjerner. De burde ha vært flue på veggen her akkurat nå. De skråler nemlig i god Goebbels-stil om at kvinners hjerner makter å stå for flere oppgaver samtidig mens menns hjerner bare klarer en oppgave om gangen. De har glemt den gamle og solide kunnskapen jeg har hørt var nedfelt i regnebøkene i grunnskolen for noen år siden da enkelte oppgaver var merket «bare for gutter»: De ble regnet som for vanskelige for de skrålende kvinnehjerner. Akkurat nå her i huset motbeviser vi denne tesen som de mentalt har spikret opp på kirkedøra i Wittenberg, dette med ulikhetene på hva menns og kvinners hjerner kan administrere samtidig. Pappa for eksempel sitter nå og legger inn det jeg skriver som mamma leser høgt etter hvert. Det er én handling. Samtidig handklår han på PC-en. Handløing nr. 2. Han drar seg i barteskjegget rett ofte. Handling nr. 3, og slik kan jeg fortsette. Yours sincerely –jeg - faciliterer en setning mens hjernen jobber på høygir med neste setning. Allerede det er det 2 handlinger, 1 mer enn hva feministene tiltror meg. Så snipper jeg på kraven på treningsjakka. Handling nr. 3. Og jeg har på øretelefoner med Solisten der Mozart og gregoriansk sang hamrer mot ørene og i skallebeinet. Pluss, pluss, pluss, hva handlinger angår.
Mamma gjør EN ting: er facilitator. Det hevdes her at hun snakker også, dvs leser opp det jeg skriver, men det teller ikke siden kvinnfolk snakker hele tida uten å tenke. Tror noen at det er uten grunn at man fant det nødvendig å understreke i Bibelen at kvinner skulle tie i forsamlinger, eller, det vil si, Paulus understreket dette i et av sine brev til Korinterne, eller var det kanskje Kirkemøtet i Nikea som mente Paulus burde mene det at kvinner skulle dekke til sitt hode i forsamlingen? Altså, tie med tildekket hode. Nå tar jeg ikke stilling til hvem som påså at dette kom med i Bibelen. Jeg bare slår fast at det er viktig at det er der og undrer meg over at tildekke munnen med knebel ikke er med. Nå vet jeg jo ikke hvordan man omgikk dette da Ingrid Bjerkås tiltrådte i Berg og Torsken – og en flom av taletrengte kvinner fulgte i hennes kjølvann.

Gelius er jo i en helt annen kategori og trenger verken tie eller tildekke sitt hode om han kommer til Ibestad. Jeg har fundert litt over hva som vil kumme skje der med Gelius som hyrde for fårene på Ibestad. Jeg synes nok at han burde få den jobben, om han da skulle få en jobb her nord. Ibestad er som alle vet en øy og takk og pris ikke landfast (jeg ser da bort fra den skarve tunnelen mellom Ibestad og Andørja og bru derfra til fastlandet. En bru kan som vi samer vet, sprenges for et godt formål, og samisk kompetanse kan tas i bruk). Slik kan man lett kan isolere samfunnet der og slik påse at Gelius ikke smitter videre det han eventuelt har med seg, hva det nå enn er. Bare et eksempel på kanten: Som Vålerenga-patriot deltok han i forhold til Lyn, og da Lyn senere gikk under, var kans kirkelige kommentar. Vi lyser fred over Lyn.

Så gjenstår det å se om Gelius blir Ibestads salt eller bittersalt om han kommer dit, og om noe vil gå under slik Lyn gjorde det under hans faderlige og kirkelige støtte til Vålerenga. Aldri godt å vite hva som kan skje om han får seg en favoritt der, hva som eventuelt vil bli Ibestads Lyn – og hvordan hans gravtale da vil bli.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar