Reisekrukka og domestikka

Nå må jeg begynne å konsentrere meg litt om domestiske ting og la IOC og andre pekuliariteter bli gransket og omtalt av andre. Dog lover jeg å komme tilbake, om enn ikke sterkt, når jeg er ferdig med denne donten.

I de siste ukene har jeg fundert over hvor lenge negative opplevelser kan sitte i sinn og skinn. La meg i så måte bruke Helse Nord som eksempel. Siden departementet grep inn for noen år siden, har våre søknader til Helse Nord gått greit. Slik var det ikke før. Anker, anker og atter anker. Tidsbruk, tidsbruk og atter tidsbruk. Bekymring, bekymring og atter bekymring. Søvnløshet, søvnløshet og atter søvnløshet.

Men ting sitter tydeligvis ennå i. For noen uker siden fikk vi brev en fredag med Helse Nords logo. Siden det var helg og vi følte vi skulle ha det litt rolig, orket vi ikke åpne det. Vi antok det var svar på søknad om støtte 2014 og satte det i hylla til åpning på mandag.

Brevet ville ha to muligheter hva innhold angikk. Det kunne si ja til støtte, og helga ville bli en lettelse. Men det kunne også være nei, og helga ville verre i ankens tegn, og dette ville oppta hodene hele tida. Derfor lot vi brevet stå. Kanskje var det ikke så lurt, for det uåpnede brev skaper også aktiviteter i hodet (her får jeg jevnlig kjeft for at masker jeg stakkar må ta mens jeg blogger, ikke har det hertingan mener er god framgang, og jeg får pustepress. Noen og enhver kan puste på kommando og se hva som skjer. Jeg antar det kan skyldes at jeg har begynt å gå med maske til og fra gjøremål som gå på do, fra do til instituttet, til kjøkkenet etc. slik får jeg en god del «gratis masker» av god kvalitet siden jeg er i bevegelse og vi når slik dagens maskemål).

Mandag morgen flerret pappa, som er førstemann oppe, opp brevet – og det var et ja fra dem. Et ja fra dem betyr at HELFO henger seg på og støtter helsereiser til ting det norske helsevesenet ikke kan tilby for eksempel domantrening, ABR, tomatis og nevrofeedback. Der skulle man tro historien endte, men en historie har alltid en fortsettelse på en eller annen måte. Man kan si at historiens fortsettelse var den lettelsen vi følte og som satt i lenge, og det er sant. Men historiens fortsettelse kan også være at telefonen ringte en morgen vi jobbet og pappa som tok den stivnet.

Der er jeg egentlig fristet til å ikke si hva telefonen var. Man skal ikke avsløre alt. Man skal la noe være overlatt til leserens fantasi. Det prinsippet prøver jeg å følge i novellene mine. På den andre siden skal man ikke ri prinsipper. Hva har man ellers hester til? Telefonen var fra Helse Nord som ville ha kontonummer for overføring av støtte. Vi sendte dem over til Skånland kommune for konto, for støtte i vårt tilfelle går gjennom dem.

Ellers har vi delvis vært travel med å organisere ting. Vi er nå den fasen der noen av oss noen ganger og alle andre ganger jobber med å tilrettelegge for ABR og Smartbrain i Oslo og Sutton i Danmark. Da trenger vi billetter og hus i København og Oslo. Vår første tur ut i verden i 2014 går i begynnelsen av mars. Til denne turen er alt klart.

Neste tur er også lagt slik at vi skal gjøre en del unna når vi første reiser. Her må jeg innskyte at det er ikke min vilje som rår der. Jeg kunne reist til alt i separate vendinger, men der er jeg en stemme mot to. Følgelig har vi oppsamlingsreiser I begynnelsen av april reiser vi til USA via Oslo der vi selvsagt tar en sesjon på Smartbrain siden vi likevel er i Oslo, sier noen av oss. Så bærer det til USA hvor vi først har time hos dr. Nuzzo som opererte beina mine og deretter på Family Hope. Vi blir i USA palmesøndag for blant annet å delta i det der. Så bærer det heim.

Jeg antar alle er kjent med den fantastiske krukka enken i Sarepta hadde, den som fylte seg opp etter hvert som enken tok noe ut av den. Mine reiseplaner er en enken-i-Sarepta-krukke. Når jeg har reist til et av mine bestemmelsessteder og følgelig må stryke en ting av liste, da dukker det opp noe nytt. Jeg vet at jeg til det kjedsommelige har regnet opp lista mi og talt opp reisesteder slik fanden teller sjeler (om det da er sant). Men en god ting kan ikke telles for ofte. Så altså: først er det til Bosnia sammen med Nearmin, og jeg minner stadig på slik at andre ikke skal få anledning til å glemme det. Når Bosnia er strøket av lista, flytter jeg oppmerksomheten til enten Belgia, Pisa, Island eller Bulgaria. Som enhver mattekyndig vil se, har jeg fem invitasjoner til steder jeg ikke besøkt – vel, besøkt og besøkt. For meg synes det som om reisekrukka mi er på fem. Det er et bra tall, og som den oppmerksomme ser, teller jeg ikke reiser i embeds medfør. Det er han jobb.

Det er lørdag, rimelig tidlig til lørdag å være, og noen knurrer med at vi ikke har spist frokost. Det overhører jeg glatt. Men nå knurrer magen min også. Den er verre å overhøre. Der er jeg som Jeppe på berget. En fattig stakkar som styres av magen - og ikke er det noen trøst at også rike stakkarer styres av magen.

Ute smalt det i en bildør. Masha kommer. Magen knurrer. Vi høres.

domantrener

PS. Jeg gjentar meg sjøl i nesten hver blogg om at ting ikke blir ferdig på dagen og at det jeg skriver er gammelt nytt, i alle fall for meg, når det går ut i bloggen sånn formelt. Så også nå.

Nå er det ikke mer klart til USA enn at billettene er bestilt og at avtalene selvfølgelig er klare for det vi skal gjøre i der og i Oslo. Men hus har vi ennå ikke i USA. Saken er så enkel som at mamma elsker vann og vil gjerne bo der det er svømmebasseng. Pappa og jeg skiter i svømmebasseng (vel, ikke bokstaverlig da), og jeg har en gang, men bare en gang, dristet meg til å si at om meninga var at vi skulle leve i vann, ville vi hatt finner og gjeller. Jeg gjør ikke det igjen, for svaret var at hun i alle fall kunne svømme da siden hun var finn og kunne lett skaffe seg gjeld, om det var et krav.

For en stund siden påtok jeg meg en jobb som egentlig mamma skulle gjøre, skrive en artikkel om Språkprosjektets aktiviteter. Men mamma var akkurat da overbooket,  og om jeg sa at om jeg hadde tilgjengelig rapporter, kunne jeg skrive den. Jeg gjør i blant slike jobber her i huset. Fakta hulter til bulter legges fram, og jeg skriver saken. Av en eller annen grunn ordner jeg rimelig greit slike hulter til bulter saker til en sammenhengende sak. Så også med denne artikkelen om Språkprosjektet.

Det ene trekker det andre med seg, og dermed lytter vi nå om kveldene ikke på en lydbok, men på den infoserien som Språkprosjektet laget om samiske forhold og sendte på ETS-radioen for snart 20 år siden. Når Idar Kristiansens Her bor mitt folk tomer i stua er det neste programsending.