Romanis i forsetet

Da er vi ankommet Værnes på tur heim og ser ut som det vi er, et fantefølge på vandring, for vi har spredd oss ut her for blogging. Denne turen har overbevist meg om at den tvilsomme forfaren pappa og jeg har etter bildene og utseende å dømme er romani. Jeg har før antydet at jeg kjenner romanigenene herjer i meg – det rastløse higet etter landeveien. På denne runden har jeg virkelig observert forskjellen på pappa og meg kontra mamma. Pappa og jeg liker å lode etter veiene, og i all fritid her på Levanger lodet vi. Det var jo lyst og fint og forhold for nettopp det. Vi var i vårt ess for ikke å si vårt rette element der vi cruiset i vei i forsetet, pappa ved rattet og jeg i rederstolen med føttene på dashbordet. Det er nok våre gener som gjør det. Kontra og kontrasten satt i baksetet, og det eneste som holdt henne der, var lydboka vi hørte på. Jeg har konkludert tidligere med at de samiske genene er ikke noe for lode etter veiene. Pussig nok siden de genene drev og forflyttet seg i området, men jeg antar at disse genene ikke trives etter landeveiene. De vil heller jage rundt i ødemarken i hælene på en flokk reinsdyr eller jage rundt på hav, vatn og elver etter fisk og andre vesener. De genene har ikke jeg arvet. Det føler jeg meg rimelig sikker på, særlig etter å ha lyttet gjennom Roy Andersens bok Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. Store deler av boka besto av at man peste rundt og enten hang etter reinflokken eller prøvde å holde den sammen i et for meg uforståelig natur - og i temperaturer der jeg ikke skjønner at man kan overleve. Men jeg antar det er romani-genene som ikke forstår slikt.

Vi er altså på Værnes, og fra Levanger og hit var det en ny lydbok som kortet turen. Denne gangen Einar Gelius’ bok Sex i Bibelen. Boka hadde et forord der Gelius ble presentert, og jeg fikk meg en liten nesestyver over hvor allsidig han er i sin CV. Blant annet har han vært statssekretær, og det visste jeg ikke. Det lille vi rakk å høre av den ga mersmak må jeg si.

Dette medlemskapet i Norsk Lydbibliotek er perfekt for meg som liker å lytte til lydbøker. Sortimentet der kan naturlig nok ikke et vanlig bibliotek matche.

Dette oppholdet har – kan man si - vært etter Glenn Domans prinsipper hva enkelte aktiviteter angår. Jeg husker ennå hvordan dette med for eksempel lesing skulle være – man skulle slutte mens det var på topp. Man skulle glede seg til neste sekvens. God pedagogikk. Og slik har dette vært. Til de grader. Det har vært et toppers opphold som sluttet på topp, og kanskje derfor sitter jeg her på Værnes og småkjører i ren frustrasjon. Kjørene mine er ellers blitt svakere og færre.

Emma Margret plukker oss opp på Evenes om noen timer og kjenner jeg Anka rett er maten klar når vi kommer heim.

domantrener

PS. Merkelig å lytte til samtaler uten å se ansikter eller kroppsspråk. I går kveld spiste vi på en uterestaurant ved sundet. Bak ryggen på meg gikk en livlig samtale på trøndersk der emnene fløy fort som faen. Samtalen beveget seg elegant, og det var aldri pause. Man var innom en masse: arbeidet, arbeidskamerater, venner etc. Det var tre kvinner, og jeg antok at de var mellom tretti og førti etter erfaringene å dømme. Likevel ble det som et slags sjokk da de reiste seg for å dra og tre gjennomsnittlige middelaldrene kvinner gikk forbi bordet vårt. Av den lettvinte og elegant springende samtalen hadde jeg nesten forventet at de skulle danse forbi, noe de ikke gjorde, heller tvert om.

Vuoi kor man har det godt, eller Rop på sommer'n, så kommer'n. En kafeobservasjon

Dess lenger jeg kommer i lydboka til Roy Andersens «Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska» dess mer ser jeg hvordan historien gjentar seg, og dess mindre tro har jeg på dette at man skal lære av historien. Historien gjentar seg fordi vi mennesker er mennesker med alle våre feil og mangler og alle våre egenskaper. I kampen om gullressursene i Alaska laget man seg syndebukker og årsaker for å kunne tilrane seg andres skjerp. Boka beskriver de tre heldige skandinaver som gjorde et gigantgullfunn i Alaska, og noen av de som fikk fordelene av dette var to av de samene som ble hentet til Alaska for å lære inuittene reindrift. Når så enkelte trengte noen å skylde på for å kunne erklære skjerpene ugyldige, ble det samene. Man kunne ikke skylde på svenskene og den ene nordmannen, for de var nær knyttet til misjonsvirksomheten på Alaska, og den torde man ikke pirke borti. Da ble det samene som ble de man utpekte som årsaker til at skjerpene var ugyldige. De var ikke ekte skandinaver. De var mongoler i samspill med den store kinesiske innvandringa til USA og var slik en del av den gule fare. Men kongressen i sin debatt omkring lovgiving i Alaska ryddet unna disse argumentene og slo fast at situasjonen var slik at samene var hentet for å lære bort reindrift og var ingen gul fare. De var skandinaver.

 

Historien gjentar seg. Hitler trengte syndebukker, og jødene sto for hugg. Samtidig fikk han kloa i deres rikdommer. Idi Amin i Uganda trengte syndebukker. Inderne i landet sto for hugg, og man fikk kloa i deres eiendommer. På Balkan sto muslimene for hugg, og de ble ranet og fordrevet. Slik kom våre gode venner Nermin og Mirsada til Norge. Rundt om i verden driver historia og biter seg sjøl i halen.

Også på det private plan har man syndebukker – årsaker til at man ikke er så vellykket og anerkjent som man mener man burde være. Godt å ha årsakene plassert langt utenfor seg sjøl. Da er man uskyldig og uforskyldt.

 

Vi er i Levanger og lever det gode liv også her. «Vuoi kor man har det godt» ser jeg i blant på facebook. Alltid får slike utsagn meg til å fundere på om man har det så godt som man flagger eller man kommer med slike utsagn som en maskering av trivialitet? Jeg vet ikke. Jeg bare forundrer meg over at man trenger å rope fra bergene at man har det godt. Har man det ikke godt uten at det er ropt fra bergene ut i eteren?  I kveld spiste vi middag på en mellomklasserestaurant her i Levanger, og jeg ble som vanlig sittende og observere folk. Se på deres ansikter, minespill og hva kroppene signaliserte, samt lytte til de samtalebrokker jeg kunne ta inn. En selsom sak. Ett er hva munnen sier, noe annet er hva kroppen signaliserer, og disse to henger ikke alltid sammen.  Kroppsspråk er ofte uintendert. En kommunikasjon ut inneholder mange komponenter. Først er det ordene man sier eller skriver for den del. De bærer sitt eget semantiske innhold. Så er det stemmens toneleie som også kommuniserer.  Ofte sier toneleiet og ordets innhold det samme. Men også det motsatte kan være tilfelle. Hvem har ikke hørt ordet «hyggelig» bli sagt, mens toneleiet indikerer at taleren i beste fall gir blaffen. Så er det kroppsspråket som også kommuniserer. Alt dette ble jeg sittende å filosofere over på restauranten mens jeg hørte på ordene og studerte kroppsspråket – og ble sittende å sammenligne kommunikasjon i det virkelige liv kontra det på sosiale medier som facebook. Der har man kun en av de kommunikative meldinger å forholde seg til – det skrevne ord. Derfor undres jeg på om ropet vuoi, kor man har det godt er sannhet, for når det kommer i eteren har jeg ikke mulighet til å se om kroppen understøtter denne uttalelsen.

Selvfølgelig kan dette med «Voi, kor man har det godt» være et uttrykk for at man ikke vil klage, og at man går til motsatt ytterlighet. Eller det kan verre et utslag av positiv tenkning. Man sender ut en positiv tanke som trekker en lignende til seg. Jeg pleier tenke på det som «Rop på sommer’n, så kommer’n»-syndromet.

Så når jeg skriver at vi lever det gode liv her kan dere umulig vite om det er sant. Jeg kan lyve så det renner for at ikke andre skal tro at jeg skitt, trivielt og kjedelig. Jeg kan være ute etter bekreftelse på at jeg er noe – noe annet enn jeg er, og dette igjen signaliserer at jeg ikke er helt fornøyd med det jeg framstår som. Jeg kan ha det himla gørr kjedelig her i Levanger, men vil ikke at dere skal få vite det. Da er det enkelt for meg å sende ut motsatt budskap her på mail og blogg:

Vuoi kor man har det godt.

 

I morgen er andre tomatisdag.

 

domantrener

 

PS. I dag klarte jeg i pausen å bruke nesten tusen kroner. Helt utrolig og utenkelig, men det utenkelige skjer iblant.

PSS. Det er blitt morgen – og en etter-frokost-aktivitet er å stable seg inn i leiebilen, slå på VictorReader og lytte til «Redningsmenn og lykkejegere» mens vi kjører til Tomatis-senteret.

Vuoi kor man har det godt.

 

Redningsmenn og lykkejegere

Det er hardt å være turist i Norge, landet der ting er såpass dyrt at man ikke for småpenger kan kjøpe seg den luksusservicen som gjør at man føler seg som en krøsus eller en Thon for den del. Den eneste likheten mellom en Thon og meg akkurat nå er Backlund Thon Hotel i Levanger der jeg for en sum litt større enn småpenger har krøpet sammen på et rom sammen med administrasjonen. Dermed er det sagt at vi nå er i Levanger etter en del om og men, mest men, og det men-et har gått på eksemet mitt og sevjetappinga som ikke var avslutta. Mest sevjetappinga tror jeg. Eksemet fikser hekseringen.

 

Dagen før vi reiste fikk vi hyggelig besøk av en gammel kjenning fra den tid vi var unger, og mens jeg er i modus der ordet hyggelig er en treffende beskrivelse, sier jeg at det ble en hyggelig vaffelstund rundt bålet sammen med Anita og ungene hennes. De skulle dagen etter reise til Trondheim der de bor, og vi dro faktisk med samme fly, fremdeles hyggelig, eller trivelig er kanskje et mer dekkende ord.

 

Som vanlig har vi leiebil. Denne gangen en snerten liten ford i appelsingul farge. I den appelsingule dro vi til Trondheim sentrum og droppet mamma i Fjordgata. Hun skulle gå en runde på allergien sin og prøve å finne i alle fall litt av det som gir allergisk utslag. Pappa og jeg stakk imens på Tomatis-senteret der, og hadde en trivelig – nei, givende er rette ord – prat med Vigis og Brynjulf. Til avtalt tid var vi tilbake i Fjordgata for å plukke opp fru Baksetet. Vi så henne stå henslengt på fortauet og se seg om uten å legge merke til den appelsingule som sto to meter unna. Til slutt måtte vi tute. Joda, da viste det seg at hun sto og så etter den blå berlingoen, den som jeg håper står trygt i garasjen heime. Man får kanskje skrive den distre oppførselen på behandlingens side.

 

Uansett, vi fikk nå henne inn i bilen og i baksetet, og årsaken til at jeg filer på dette baksetet skal jeg komme tilbake til. Neste stopp for oss skulle være hos tante Millaug og onkel Knut på Hovin, og dit regnet vi med å spurte fort i vårt appelsingule lyn. Vel, lynet hadde sikkert fått oss fort dit, men kom ikke gjennom den korken som var på veien ut av Trondheim. Det er faktisk sant at vi brukte en halv time bare på det å komme oss forbi «melkekartongen» på Tiller. Jeg og onkel Knut hadde grilleavtale mellom fem og seks. På Hovin er det alltid ordentlig mat, og følgelig var i alle fall jeg skrubbis. Jeg hadde ikke spist siden om morgenen heime, og på turen gidda jeg ikke spise den tradisjonelle havregrøten vi hadde med som turmat. Jeg vil  se den som fyller magen med havregrøt når det er variert, sunn og kortreist grillmat like om hjørnet – vel det var det jeg trodde, men da hadde jeg ikke gjort regning med korken ut av byen. Nå er det slik at en ulykke kommer sjelden alene, eller som Elling sa det: når djevelen skit, skit han i dunger. Og der jeg satt skrubbsulten i korken tenkte jeg på sms’en jeg just hadde sent til grillsjefen onkel Knut og sagt at vi ble forsinket, og plutselig begynte jeg å lure på om sms’en var uklart formulert, eller om formulert slik at han ikke startet grillen før vi kom. Magen knurret rasende, men da vi var kommet opp bakkene i Kleivan og hadde parkert, så jeg at alt var under kontroll og at det var rett til et festmåltid ute ved grillen. På Hovin sulter man ikke.

 

Dagen etter dro vi videre til Levanger etter en kongelig middag med trøndersodd, og vi var så seine med å komme oss i vei at jeg ikke torde foreslå det jeg hadde tenkt: et bråstopp på Norges største trønderlån. Siden jeg nå er kommet til sjels år og alder sier jeg slik man gjerne sier når man er kommet til sjels år og alder: hvis jeg har levedager og helse skal det bli en bråstopp der neste gang – forutsatt at det passer alle.

 

I dag er det søndag, og vi har begynt på det vi planla da vi var her i desember: å se oss litt om i området. I desember fristet det ikke, men i dag har vært turister i eget land her i Nord-Trøndelag. Nå er det kveld, og trøtt er han som skriver. I morgen begynner vi på Tomatis.

 

domantrener

 

PS. Yours sincerely har meldt seg inn i Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek og fikk like før vi reiste hit en moderne VictorReader som leser de spesialkopierte CDene jeg får tilsendt etter bestilling. Tante Millaug er familiens fantomet på slike ting, og hun kurset oss i bruken av dette apparatet. Jomfrulydboka er Roy Andersens «Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska».  Herre min dag for en uforståelig strabasiøs verden man møter der.

 

PSS. Jeg innser at jeg er blitt opphengt i dette med at man kommer utenfra og uten skånsel gir de stedene man kommer til nye navn. Nå vet man jo av historia at de originale, opprinnelige navnene vil bli krevd tilbake. Ingen har kommet utefra og gitt navn til stedet der jeg bor, og jeg har følgelig ikke muligheten til å gå prosessen med å få det opprinnelige navnet tilbake. Jeg er frarøvet noe.

 

 

Tellusial identitet

Da nærmer det seg avvikling av årets folkedag for andre gang i år. For andre gang siden man 6. februar avviklet samefolkets dag.  17. mai feirer man som bekjent siden grunnloven ble undertegnet i 1814 og 6. februar siden det var datoen for den første totalsamiske samlinga i Trondheim i 1917. I år er det heidundrande feiring av 200 år i Norge, og i 2017 kommer en ny heidundrande feiring – og denne gang av hundreårsdagen for samisk samling.  

Alt dette gjør at jeg har filosofert omkring disse nasjonaldager, folkedager, flaggets dager etc både når de feires i de ulike land, pluss hvorfor og hvordan. Verden er for stor til at jeg rekker å fundere over hele den, men kanskje burde vi hatt en felles dag for alle oss som bebor Tellus kontra alle dem som bebor andre planeter. Jeg slenger herved en ide ut i lufta om en Telluses dag og skal senere komme tilbake med forslag om når, hvordan og hvorfor. Jeg tror det er på tide med en slik dag som i alle fall en gang om året binder oss tellusianere sammen. Se bare hvor sammenbindende samefolkets dag har vært for samer i fire land.

Og behov for en slik dag er udiskutabel. Man skal bare lese litt av Dänikens bøker eller forundre seg over kornsirklene her og der i verden, eller over fenomener i Hessdalen i Sør-Trøndelag for å skjønne behovet. Vi er ikke alene i verdensrommet, vi tellusianere, og som sådan bør vi ha en felles samlende nasjonal,  eller kanskje man skulle si tellsuial dag. Jeg arbeider med saken om når, hvor og hvorfor. Når jeg har den klar, telluses historie og hvorfor tellus-folket bør samle seg om en dag, vil jeg oversende saken til videre drøfting omkring flaggsymboler, markeringer etc. Dette blir mitt gullkantede prosjekt selv om jeg nok ikke kan hive meg inn i forhandlingene om lønnsøke på grunn av det og neppe kan forvente – som norske næringslivstopper – en gedigen fallskjerm om alt går på ræva. Jeg får i beste tilfelle sette min lit til lønn i himmelen.

Vi her i skogen er utenom alle lønnsforhandlinger,  for vi er usikre på hvem å fohandle med, det vil si en forhandling som kan gi litt uttelling. Likevel har lønnsforhandlingene vært et tema her i skogen til i går kveld. Vi skulle nemlig egentlig reise fredag til Trondheim med Norwegian som tre ganger pr. uke setter nesen mot det som burde være Norges hovedstad, Nidaros. Vi skulle ta en runde tomatis. Men så eksploderte, og eksplodere er et for svakt beskrivende ord, det gamle eksemet mitt som jeg trodde var dratt i eksil, men det fikk god drahjelp til returen av elektrodressen, tror vi, for den dressen sitter som et kondom på kroppen og er tett. Jeg har de siste ukene brukt den to timer annenhver dag. Vi havnet på legevakta siden fotsolene var så eksemifisert at jeg ikke klart stå på dem, og resten av kroppen en kløende prikket masse. Tomatis ble avlyst, for noen sa klokelig nok at å reise med noe slikt pluss stelle det på hotell- og tomatisrom ikke gikk, og legen var enig. Konklusjon: Norwegian-ansattes lønnsforhandlinger anrører ikke i denne omgang skogsfolket.

Heldigvis hadde vi i huset nødvendige remedier til å behandle eksemet overalt enn under fotsolene. Der bruker vi kortison. Men ellers er det hekseringens kur som brukes. Den virker, om enn langsommere enn kortison, men så ødelegger den ikke huden i prosessen. Framsynte og synsk som vi er her i skogen (man blir det av å virre rundt i skogen sammen med skogstrolla og andre vesener som jeg personlig skal påse blir en del av enheten når tellusianerne skal enhetes på en spesiell dag). Men altså – i de tre stappfulle koffertene vi reiste heim fra USA med, var det ikke vodka. Årsaken er enkel og todelt. 1) Chestnut Hills utsalg var stengt pga ombygging. 2) Vi hadde bunkret så mye annet smuglergods at noen flasker vodka begynte å bli mer enn koffertene ville svelge. Følgelig for tre uker siden beit vi i det omtalte sure eplet og kjøpte vodka på polet i Harstad og la svenskdråpeurtene på den. Da eksemet eksploderte, var svenskdråpene klar til innstats. Cellesaltene var i huset, likeså var andre urter var våpenklar. Greg på Family Hope skrev ned deler av eksemkuren vår + behandlinga av seborré som i mange år var en tidvis og uønsket bosetting i hodebunnen min. Svenskdråper er her i huset det nafta var for noen generasjoner siden, en kur for alt. Men mens man kunne kjøpe nafta når lagrene minket, må man lage seg svenskdråper. Det tar ca 14 dager forutsatt at man har urteblandinga og vodka klar. Det sies at en svensk lege på 1600-tallet skrev ned oppskriften på en blanding som hadde vært i bruk i hans familie i generasjoner. De kan da noe, disse svenskene, må jeg medgi, og siden den elektrodressen som trigget eksemet er svensk, håper jeg lege Samst og hans urteblanding kan nøytralisere det elektrodressen gjør mot huden min. Som man sa om SAS i gamle dager: Svensk Alt sammen.

Alt har en fordel, og fordelen med eksemet er at vi er her i skogen og ikke i Levanger akkurat nå. Sevjegangen har vært seinere enn antatt i år, og da er det bra vi er her ennå en stund. Det hadde vært jævlig flaut om – når vi pakket ut koffertene i Levanger – fant utstyr til sevjetapping i koffertene, og siden dette er sør om oss, måtte vi antagelig kjøre litt opp til fjells for å rekke sevjegangen. Nå er jeg jo vant med å være rar, men…

Broderfolkene (eller man bør vel begynne å bruke et mer kjønnsnøytralt ord i dag) feirer også sine dager. EU-bror Sverige feirer Svenska flaggans dag 6. juni. Den har vært en uoffisiell sak fra 1916. men ble innført ved lov i 1996 og ble offentlig høytidsdag i 2005. Det sies at kong Carl Gustav presset på for å få denne dagen som offisiell høytidsdag. Han var vel lei av TV-reportasjene fra 17. mai i Oslo der den norske kongefamilien tronte på verandaen og hilste til barnetoget. Nå ville han også ha det slik. Delvis er den dagen blitt lik den norske, men unnatak er kongefamilien får ikke trone på noen slottsbalkong 6. juni, men flyr på ulike arrangement. Kungen foretar utdelinger av spesielle priser, og nye statsborgere blir behørig svenskgjort – om ikke annet så i passet. Ofte spiller det svenske fotballaget landskamp. Nå har jeg undret meg litt over om ikke vi her i skogen har støttet kong Carl Gustav sånn rent mentalt ved tankens kraft i det å gjøre 6. juni til offisiell høgtidsdag. Det er nemlig bursdag her i skogen den dagen, og det varmer oss å se hele Sverige flagge.

EU-bror Danmark forundrer meg en del hva nasjonaldag angår. De feirer 5. juni som nasjonaldag siden deres grunnlov ble signert den dagen i 1849. 1849! Der satt altså de trege danskene på gjerdet og så på at Norge som da ble betraktet som deres lille vedheng i 1814 fikset grunnloven. Merkelig. Jeg får det liksom ikke til å stemme i det hele tatt. 1849, men jeg fører det på vankunnighetens side i livets bok. 

Så er det EU-bror Finland som dels har hatt samme skjebne som Norge hva angår å bli pingponget hit og dit. I 1809 fikk de sin grunnlov, men som for Norge betydde det ikke at de ble fri. De var da i en ikke-selvvalgt union med Sverige og ble så pingponget over til Russland. Vi i Norge ble pingponget til Sverige fram til 1905. Finland feirer sin dag 6. desember. Da er det polarnatt i nord, og feiri8nga retter seg etter det. Den dagen setter alle to lys i vinduet, et for heimen og et for landet – og symbolsk skulle de lyse veien heim for de soldatene som vendte heim fra en eller annen krig. Finlands historie har vært mindre omkostningsfri enn Norge hva krig angår. Ellers har de to land mye til felles. Blant annet benyttet man tida godt mens man ble pingponget til å bygge opp en nasjonal identitet gjennom f.eks. fedrelandssang, språk, musikk og litteratur. Finland med sin Sibelius, vi med Grieg. Finland med Runeberg. Vi med Bjørnsson. Finland med sin Lønroth. Vi med Ivar Aasen. Etc. Så da pingpong-tida var over – for oss i 1905, for Finland i 1944 – var et stort arbeid gjort for nasjonal identitet. Det er dette arbeidet Tellus nå må begynne på, bygge en felles tellusial identitet. Det er minst like naivt å tro at vi er alene i verdensrommets mange galakser som å tro at vi kunne være nøytrale før 1940 om noe skulle skje.

Ikke-EU-bror Island feirer sin dag 17. juni. Island har også vært en pingpong-bror der Norge har vært passiv deltaker. Landnåmaboka sier Island ble befolket fra Norge i 874 og forble norsk- det vil si – de fulgte med over til kongerikene Danmark-Norge, og i 1814 ble de så glemt da Norge ble pingponget til Sverige. Der ble de helt til i 1944 da Danmark slapp taket. Her jeg sitter er jeg glad for denne forglemmelsen, ellers hadde det måttet være Norge de skulle frigjøre seg fra og feire at de ble kvitt oss. Det kommer noe godt av alt, og denne forglemmelsen er en av godene av at vi ble pingponget til Sverige i 1814.

Det var Norden, men så har vi jo Putinbrors land i øst, og tross alle de enorme markeringene man har sett på TV derfra med tanks, kanoner, fly og full krigspakke har ikke Russland hatt folkedag i mer enn vel 10 år. Antar den dagen ble aktuell da KGB falt og lederne der spredd til andre sentrale posisjoner.

domantrener

PS. Nå er det 17. mai, og her sitter vi som egentlig skulle feiret dagen på Snåsa.

Jo da, vi kunne sikkert dratt ut på en feiring her i området siden vi nu er her, men fotsolene mine er slik at jeg må bruke rullestol selv her innomhus. Klarer nesten ikke trø på dem. Og det får holde med en rullestolen, ikke-rullestolbruker er min identitet. Det er da jeg føler meg på linje med meg sjøl. På en dag som denne er identitet viktig og lett å forstå. Trenger ikke si mer.

Noe annet er at man må bli så gammel som jeg er for å skikkelig sette pris på den måten nasjonaldager feires her i landet.  Folkemønstringer kontra tanks og jagerfly.

PS. Anka er kommet, og det er så hyggelig når hun er her igjen. På en merkelig måte er det slik at hun hører naturlig til her.

Til lykke med dagen

Det er 1. mai og all tingen – dagen der de ulike samfunnsklasser markerer seg. Tidligere var det, slik jeg har forstått det, to klasser, arbeiderne og de andre. Slik er det etter min vurdering i dag også. To hovedklasser, men inndelinga er ulik. I dag kan man snakke om fallskjermlederne kontra oss andre. og slik sett er markeringene 1. mai nå passé.

Jeg har i mitt liv gått i noen første mai tog, men som alle skjønner har jeg ikke valgt det sjøl. Jeg har hengt på. Nå er det mange år siden vi her fra skogen gikk i tog for å markere støtte til ulike saker, ikke til ulike parti. Skulle jeg noen gang dukke opp i et slikt tog igjen, ville det være som støtte for en eller flere saker, ikke som støtte for et parti. Et eksempel på dette er Stolthetsparaden, den største mønstringen av hjerneskadde og funksjonshemmede i Norge. Den handler om å vise at også vi er stolte, sterke og synlige. Funksjonsnedsettelser gjør ikke mennesker svake eller underlegne, og fratar ikke den enkelte evnen til å styre sitt eget liv. Stolthetsparaden viser at man er noe annet, og mer, enn ens det ytre man ser. Paraden gjennomføres i Oslo en gang i året. Den har jeg faktisk lyst til å delta i. Men her møter jeg meg sjøl i døra. Denne paraden er for lang og går for fort for meg – og jeg mistrives i rullestol. Muligens må jeg senere i livet – som enhver annen person – begynne å bruke rullestol, men inntil da er jeg gående unntatt når vi maser på flyplasser.

Tilbake på hovedsporet. Det ville nok være paroler i 1.mai-toget jeg kunne assosiere meg med, antar jeg. Samtidig er der muligens ikke paroler som kom i toget, men som burde det. Ett eksempel er Lovfestet rett til brukerstyring. Det har stor betydning for en liten del av Norges befolkning. En befolkning man i dagens terminologi omkring arbeiderklassen godt kan plassere der. Denne rettigheten gjelder hjerneskaddes rett til å være sjef i eget liv, sjøl å styre innholdet i sin hverdag. Velge sine ansatte, være arbeidsleder og ha grep om egen hverdag. Være sjef i eget liv bokstavelig talt. Denne brukergruppen finner man ikke blant fallskjermledere. Stort sett har denne gruppen vanskeligheter med å få seg en jobb i det hele tatt.  Men kanskje ville ting forandre seg litt i fallskjermleder-klassen om noen med rettighetsfestet brukerstyring kom inn der, akkurat som det sies at om mødre med sønner i soldatalder bestemte, ble det ingen krig.

Men rettighetsfestet brukerstyring står muligens ikke på de parolene som i dag går rundt i gatene i Norges byer. Årsaken er enkel. Siden 2009 har den rødgrønne alliansen gått mot Lovfestet rett til brukerstyring. De har sikkert grunngitt dette i korrekte politiske termer, om enn ikke med menneskerettslige sådanne. Det vil si, hvis da ikke de menneskerettslige hensyn beskytter den som skal jobbe sammen med et hjerneskadet menneske og plutselig får dette mennesket som sjef.  Argumenter og grunngivinger kan ofte være vikarierende.

Jeg har sikkert før omtalt hva som skjedde i en av statene i USA angående polio. Denne staten ble superflink på rehabilitering av polioskader, så flink at de både fikk hospiterende fra andre stater samt at de var etterspurte forelesere.

- så kom poliovaksinen, og i aktuelle fagfolk denne staten gikk man mot den – av medisinske årsaker, naturligvis. De kunne neppe si: Hva med vår kunnskap, vår kompetanse, vår prestisje, våre arbeidsplasser…

Søren klype og andre klyper. Der rotet jeg meg igjen bort. Dette skulle være om 1. mai.

Nåværende regjering med Erna Solberg og Bent Høie vil lovfeste denne rettigheten, retten til å være sjef i eget liv, og da vil neppe andre parti marsjere rundt med plakater om det. De har for så vidt i mange år hatt mulighetene både til å marsjere med plakater pluss rettighetsfeste dette. Den dagen dette er en rettighet vil man ikke få de uverdige tilstander man har møtt i media fra Storebror Harstad. Lillebror Skånland ga i 2004 uten noe om og men meg brukerstyring. Det ser ut til at Storebror må et lovpålegg – lovpålagt ordre - før det er en selvfølgelig rettighet.

Vi tre her i skogen har vår egen 1. mai-feiring, og den har allerede vært i gang siden tidlig i morges. Pappa har til nå delvis fulgt dette med arbeidernes frihetsdag, sier han, for han har sovet ekstra, lest og slappet av. Det samme har for så vidt jeg inntil nå, for mer 1.mai-ere er vi ikke enn at vi kaller dette en lørdag hva arbeid angår og jobber halv dag. Mamma har herjet med en gjenstridig printer som nekter å fungere (les: jobbe etter hva en arbeidsgiver krever), og denne arbeidsgiveren krever at den stakkars printeren skal stå på pinne til enhver tid. Hun påstår sjøl at hun har tilgodesett den med spa-fordeler som rens av dyser og alt annet. Hun har snudd den opp ned og lett etter feil og til slutt tatt en Putin – kommet med seriøse trusler om deportasjon og at nye og bedre …… skal få overta. Men uansett, god kapitalisme. Suge siste rest av arbeidskapasitet ut av den stakkars printeren.  Jeg lukker ørene for argumenter om at arbeiderklassen må ha noe å hjelpe seg med når overklassen krever  for eksempel blogger printet ut til editing.

Jeg er litt usikker på hvor jeg befinner meg i hierarkiet her i skogen. Vanligvis føler jeg meg på topp, men så skjer det ting som forrykker min posisjon. Det kan være bagateller som nå – en tett nese. I slike tilfeller er saltvannsoppløsninga om hjørnet, og selv om jeg liker å få nostrilene mine til å fungere, avskyr jeg å ligge og bli spylt med saltvann som et annet tett kloakkrør. Nå hører det jo med til våraktivitetene å foreta en renselse, så sett det lys burde jeg ikke surke over den spylinga jeg egentlig ville ha. 1. mai er jo oppstart på en renselse. Arbeiderklassen renser opp i sine paroler. De borgerlige renser opp i sine hager, brenner løv og renser sine vindu. Så kan enhver se at også de arbeider. Og jeg renser nesa. Heimbygda mi skal rense søppel langs veikantene en dag. Det betyr at pappa tar en plastpose med seg på sin morgentur og fjerner diverse fra grøftene. Det som forundrer meg er at det i det hele tatt er noe å fjerne. Hvis ingen kastet langs veiene, ble det ikke noe nå plukke.

Apropos søppel, så har jeg aldri sett så mye som på den turen vi tok i USA etter mitt ønske og som jeg både skammer meg over å ha ønsket å se og at jeg ikke gjør noe med det. Vi kjørte nemlig en dag til en av de virkelig fattige bydelene i Philadelphia. Eplekjekk riking som jeg er, hadde jeg tenkt å foreslå en kaffe/te/juice-pause i et slikt område. Jeg foreslo det ikke da vi kom dit. Gatene fløt av søppel, husa forfalt, folk sagget rundt i gatene, og når de krysset gata, så de ut som om de hadde allverdens tid, noe jeg tror de hadde. Dette var nok arbeidsløshetens bopel.  Det lå en eim av håpløshet man kunne merke inn i bilen over dette. Fælt å se at det store flertall var svarte. Her skal det nok noen 1.mai-marsjer til før ting endrer seg, om det da er disse 1.mai-parolene som endrer ting. De kan neppe streike her fra det arbeidet de ikke har. I forhold til disse tror jeg våre arbeidsløse symbolsk kan plasseres i fallskjermleder-klassen. Disse jeg så har neppe et visakort som NAV jevnlig fyller opp.

domantrener

PS! Har nettopp lest gjennom bloggen. Printeren fungerer som dere skjønner. Om det var spa-et, det at den ble snudd opp-ned eller putin-effekten som hjalp vet jeg ikke. Men den fungerer i alle fall enn så lenge.

Etter å ha lest bloggen, er jeg glad:

1.      jeg kan være som Holbergs stortalende soldat og ha løsninger på allverdens problemer. Om bare jeg kunne få hviske den mektigste av de mektige noen ord i øret…

2.    jeg kan være som Ibsen; Spørge uten at ha Kald at svare.

3.    jeg ikke er politiker som har som kall å svare

God 1. mai.