søndag 27. juli 2014

Tur i dur - TRE MENN VESTFJORDEN RUNDT



15.07.14
Ja, så kom vi til hytta til familien Holdø, den Brit Eva og Arild så hyggelig lånte oss. Et praktfullt sted ved havet der man ser ned på en lang sandstrand. Der det er en sandstrand, der er det også unger som leker seg i brenningene. Så også her.

Nå har vi lagt bak oss første etappe med stopp på Esso Lødingen (do og rast). Så reiste vi over Lofast med Einar bak rattet. Einar suste oss gjennom en praktfull og enestående natur. Jeg satt som vanlig i rederstolen med beina på dashbordet – og jeg antar pappa tok seg en dupp i baksetet. Skyfri himmel, sol og varme – hva forlanger du mer av en tur til Lofoten?.

Svolvær ble neste stopp med middag på kjøpesenteret der. Vi bevilget oss også en tur på torvet i Svolvær, ruslet rundt langs bodene og satt og observerte folkelivet fra en benk.  Einar skjøt bilder.

Så kom vi altså fram til denne flotte hytta med altaskifer på taket,  rommelig og konfertabel og med fullt utstyrt kjøkken. Vi har slått oss til ro for kvelden. Et flott sted og roe egget. Det blir godt å sitte her uten noen TV som støyer. En stjernekikkert har vi riktignok, men Einar fikk den ikke til å virke. Og hvem kikker på stjerner i en lys nordnorsk sommerkveld? Nei da sier jeg bare leka nosh (bulgarsk for god natt).

Nye eventyr venter de tre musketerer i morgen. Pappa foreslår Vikingmuseet. Han er jo en hund etter slikt så man får vel vabardit (samisk for å tute med ulvene eller noe slikt).


d.

16.07.14
Som jeg antydet ble det til at pappa slepte meg inn på Vikingmuseet på Borg. Einar spanderte vafler på oss på kafeen der før jeg og pappa presset oss inn mellom velfødde tyskere. Da vi hadde klart å brøyte oss inn på kinosalen og fikk satt oss godt til rette, sovnet jeg fra hele vikinghistoria. Jeg sov meg gjennom tre forestillinger ifølge pappa. En god måte å tilbringe dagen på museum, spør du meg. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Alt har en ende. Etter tre snaue forestillinger ble jeg brutalt revet opp av stolen og måtte slite opp en bratt bakke til selve vikinghuset som må ha vært litt av et slott i sin tid skal man dømme etter lengden på huset. Vi gikk i en evighet fra rom til rom, for pappa insisterte på at vi skulle få med oss alt. Jeg kan egentlig tenke meg å sjekke om han sjøl fikk med seg alt. Jeg var glad det ikke var Vinterpalasset vi trasket gjennom selv om vikingene sikkert besøkte også Gardarriket.

Vi kom oss omsider til bilen og bega oss i vei retning Å. Da vi var nesten framme oppdaget en viss organisator at han ikke hadde notert hvor vi skulle overnatte. Intet navn og heller ikke noe telefonnummer. Einar begynte å ringe rundt, men ingen overnattingssteder kjente til noen Skåden eller Pettersen. Til slutt fant pappa en resepsjon som var stengt helt borte ved veienden. Heldigvis ventet vi såpass lenge at resepsjonen åpnet, og dermed sitter vi her i en autentisk rorbu med tømmervegger og smårutete vinduer. Vi hørte på Den siste viking i bilen så jeg fryktet det verste, men her er verken to mann i hver seng eller fiskeslo på gulvet. Tvert imot – et rommelig stue- og kjøkkenarragement og to soverom med to senger hver. Alt vi trenger, sa pappa da han oppdaget at kjøleskapet hadde en frysedel.
Nå ser jeg fram til å køye, for i morgen må vi opp i otta for å komme oss på ferga til Værøy.

domantrener

17.07.14
Jeg er på Værøy - og for et Værøy. Det svarer helt til navnet for øya er full av vær, det vil si perlevær med solskinn og smul sjø. Unnskyld at jeg blir litt nasjonalromantisk her. Det er nesten ikke til å unngå. Men jeg skal prøve å holde meg unna sjarken og støa  - som jeg må si ikke er så romantisk som man kunne tro, noe Johan Bojer bekrefter i sin bok Den siste viking. Alle de ungdommene som har strømmet hit for å være med på den elektromusikkfestivalen som foregår her fram til tirsdag er i alle fall heldige med været. Vi kjørte fram til festivalplassen hvor masse ungdom campet i bakkekammen mellom en stupbratt fjellside på den ene siden og et blikkstille hav i lett disig kveldssol på den andre. De var utkledd i en egen elmusikkleskode som fikk Einar til å minnes hippier. Jeg tenkte på Markomeannu, for selv om ingen hadde kofte, var det en og annen lavvo å se.

Men for å begynne med dagens start: opp grytidlig for å rekke den fordømte ferga. Jeg hadde jo nesten ikke blund på øynene om natta, og pappa insisterte på god tid, så vi var der 70 minutter før ferga skulle gå ifølge logistikksjef Einar Pettersen. Der satt jeg og slet med søvnen før vi endelig kom inn på det lovede land – ferga med nystekte vafler, Jeg slukte denne frokosten for jeg visste at jeg måtte være kjapp for å rekke en høneblund før ferga klappet til kai på Værøy. Jeg rakk det med et nødskrik, før jeg og hippiene måtte slepe oss ut med alt vårt pickpack.

Etter å ha sightseet Værøy tettsted med gamle hus, skoger av fiskehjell og gamle fyrlykter, satte vi nesa over på den andre siden av øya. Der fant vi den nedlagte flyplassen som nå var sjokoladefabrikk og avlsted for digre katter. Og med digre mener jeg digre, sånn omtrent størrelse gaupe. Dette hadde vært et eldorado for det tøffe jaktlaget i Evenes som hvert år holder gaupebestanden litt i sjakk – om enn ikke så mye som sauebønder og reineiere ønsker det.  Dette bestemmer fylkets miljøvernavdeling, antar jeg, og jeg antar videre at de ikke har verken sau eller rein.  Sjokoladefabrikken var et must – og jeg antar Unni på linje med mamma fikk sjokolade i gave.  

Heldigvis fant vi også Værøy gamle prestegård og en seng for en urtrøtt same på tur. Pappa fikk mast oss til et rom to timer før innskjekking, og dermed fikk jeg sove en stakket stund før jeg ble brutalt vekket av to middagssultne herrer. Kafeen på Coop ble redningen for disse to, og også for meg da jeg oppdaget at de hadde soft-ice i kafeen.

Jeg sitter nå på rommet og lengter etter sengetid. Gamle prestegård er like koselig som det høres ut til og må oppleves. Pappa har funnet en oase siden det er en stappfull bokhylle i alle hjørner nede i salongene.
Men pass på, han har også sett seg ut et par julegaver her i huset – jeg sier ikke mer om den saken. Nå får det være nok for denne gang for senga kaller en trøtt same på tur.

d

18.07.14
Vi forlot Værøy i hui og hast i morges, men pappa rakk å kjøpe en hel del julegaver før vi forlot koselige Værøy gamle prestegård. Ikke nok med det – han greide som den salgsagenten han er å få solgt det ene eksemplaret vi hadde med av Jeg er fri til innehaveren før vi hastet av gårde for å rekke ferga på den andre siden av øya.

Jeg er på Røst, en av verdens minste kommuner. Elleve kvadratkilometer holmer og skjær iberegnet. Innbyggertallet er også lavt dersom man ikke regner med fuglefjell og fisk på hjell. Selv sauene er nærmest fraværende her. Einar sjekker fort enkelte fakta på sin smarttelefon. Flott, selv om vi sjekket en del før vi dro, glemmer man mye.
I kveld var vi på restauranten Querini som ikke er spesielt italiensk. Vi fikk servert hvalbiff og den er vel lokal. En annen rett på menyen var tørrfiskbaccalao, men der går grensen. Vi foretrekker mammas hjemmelagede baccalao.
Ellers er dette en fredelig øy uten utkledde ungdommer på vei til eller fra en festival, og så mye annet å se i dette flate landskap enn en kiwibutikk og en rad fiskehjeller. Hvis danskene har komplekser for sitt flate land, noe jeg tror de har siden de må skryte av Himmelberget som egentlig er en ås, kan de ta seg en tur hit til Røst og finne noe flatere. Og det gjør de også, for det var en dansk sykepleier som ga Einar gode råd om det gnagsåret han har vært plaget av på turen. (Det er ikke oss det refereres til, men et høyst reelt gnagsår på hælen).

Her på Røst bor vi i et brakkelignende bygg helt nede ved fergeleiet, så i morgen får vi kanskje ikke det samme maset om å komme opp i otta. La oss i alle fall håpe at vi klarer oss med de 70 sekundene vi trenger for å nå dit slik at vi slipper å vente i evigheter før ferga i det hele tatt dukker opp i horisonten.
Så får vi se hva morgendagen har å by på.
So long så lenge.

domantrener

19.07.14
Jeg har kommet til den berømte Saltstraumen, og for en anseelig sum har vi leid en luksuriøs hytte hvor vi har kveldssol fra verandaen. Og vi får mer for pengene: rett nedenfor oss ser vi en del av selve straumen. Ser ut som en stri elv spør du meg.

Da var det nesten bedre å jage rundt i Bodø etter et sted å spise. Einar hadde en gammel landbrukskafe som favorittsted, men det viste seg at den stengte kl. 15.00, og ferga vår klappet ikke til kai før kl. 15.15. Dermed strente vi til Bodø sentrum og Glasshuset hvor vi snublet rett inn i en kafe som annonserte nylaget lapskaus. Vi fikk vann i munnen alle tre, sultne som vi var. Forgjeves. Det viste det seg at de stengte kl. 15.45 – altså om fem minutter. Jeg heiv i meg det siste vaffelhjertet de hadde og dett var dett. Så kom Bodøs reddende engel, Sherley Bottolfsen, og forbarmet seg over oss, og sa at vi skulle kjøre til et kjøpesenter utenfor byen hvor de hadde en coopkafe med tradisjonell middagsmat. De hadde middagsservering fram til kl. 17.00 så vi stormet til bilen og satte av gårde.
Litt rart å treffe henne. Hun er en mamma Karasjok. Mamma Karasjok samlet inn mat og hjalp jugoslaviske krigsfanger med under krigen. Sherley Bottolfsen var på Glasshuset for å hente den maten som ble til overs når kafeen stengte – og som de ellers ville kaste. Dette delte hun ut, jeg vet ikke til hvem, men vil anta til noen som trengte det. Einar hjalp henne med å frakte to stappfulle kollier ut til bilen + at han spurte om han fikk ta noen bilder av henne der. Jeg gler meg til den bildekvelden vi skal ha senere.

Pappa var så oppgira at han nesten kolliderte i en rundkjøring. Dette skaket meg slik opp at jeg nesten ikke fikk ned en bit av de gode elgkakene med brun saus vi hadde sikret oss. Men som vanlig berget pappa med seg resten av middagen min slik at jeg kan nyte den til kvelds, for her i hytta er det både kjøleskap og ovn må vite samt egen to til hvert av soverommene.

Men i morgen er det slutt på luksuslivet, for da bærer det hjem til havrelefsa.

Høres
domantrener



søndag 13. juli 2014

Taigaen, kleggen og Querini



Da er vi kommet til Elverum, byen med tre bruer over Glomma og eget taigabelte. Man har i mange andre sammenhenger diskusjoner om lokaliseringer. I dette tilfellet trenger man det ikke. Man vet – i alle fall pr nå, for kunnskap er ikke statisk og utvikler seg og fylles på. Derfor er det pr nå man vet at hvor den eurasiske taigaen er lokalisert. Diskusjonen går på begynnelse og slutt, hvor begynner den og hvor slutter den? Den ligger mellom Hamar/Elverum og går til Sverige, gjennom Finland og Russland og gjennom Sibir fram til Stillehavet. Der finner man den eurasiske taigaen. Lokaliseringen er klar, men begynner den på Hedemarken eller ender den der. Pappa hevder at den ender på Hedemarken noe jeg har en anelse kan tirre sindige hedemarkinger. Jeg ville anta at de mener ting begynner hos dem, at de er ur-, arnestedet eller hva man nå kan kalle det, og at deres arnested skyter en svær utløper til Sibir. Faktisk går dette beltet også gjennom Nord-Amerika. Dette beltet unasett om det begynner eller ender her, endrer området, og kjører man fra Elverum til Hamar på den tida ting vokser og blomstrer, kan man se hvor grensen går.  Med meters mellomrom endrer naturen seg.

Tre bruer over Glomma ikke langt fra hverandre, den er nesten uslåelig. Selv Londons bruer over Themsen er ikke så nær hverandre. Størrelsen på bruene varierer og viser at de naturlig nok er bygget i ulike tidsrom og etter datidas behov. Men jeg som liker å fabulere omkring ting jeg ser, mener at den ene brua er for adelen eller the high sociely people of Elverum. Den andre er for middelklassen og den tredje for resten av bermen. Så står det enhver fritt å velge bru. Vi har brukt to av dem mens vi var her, og jeg antar at årsaken til at vi ikke har brukt den tredje er at den er for tofotinger eller tohjulinger.

Det er altså slik at vi har vært på ABR i Oslo, og siden det ikke går noen fly nordover lørdags ettermiddag, benyttet vi anledninga til å gjøre en krok om Elverum før vi drar nordover.  Her må jeg ta en liten digresjon og berømme søringan samt gi surmagede nordinger et aldri så lite spark i ræva. Surmagede klager nordfra om søringan og alt de graver og gramser til seg hører man ofte. Se nå bare på OL  som tromsøværingene surket og ville ha. Men nei. Det eneste søringan ikke ville ha av det vi har er oss nordinga nå de har innvandrere til skitjobbene, leste jeg faktisk et tvilsomt sted. Men det holder ikke vann. Hvis det var slik at søringan ikke ville ha oss, skulle man tro at det satte opp fly nordover lørdags ettermiddag for å slippe å ha oss rekende i gatene lørdagskveldene. Men slik er det ikke. Man kommer seg ikke til Evenes en lørdags ettermiddag.
Nå bor det jo en liten same i enhver nording, og i enhver liten same er det en ikke så helt liten samekniv. Kanskje er det årsaken til at man må bli i Oslo lørdagene og trave gatelangs med samekniven som beskyttelse mot gatevold?

Det er alltid så hyggelig å komme på ABR, særlig siden jeg der treffer andre som trener intensivt. I Skånland er jeg den enslige svalen som ikke gjør noen sommer. Og tar vi Troms fylke er vi to svaler, men så lang fra hverandre at jeg antar at vi heller ikke gjør noen sommer. Så må man til Lakselv for neste og Karasjok for to. Det er vi fem i det langstrakte Nord-Norge pluss Trøndelag, for neste svaler er i Ålesund. Der er det en konsentrasjon på Ålesund-Ulsteinvik-Sandane.

Mens vi var i Oslo fikk vi uventet orkesterplass til homo-paraden i Oslos gater. De gikk like forbi vinduene til P-hotel der vi klumpet oss sammen og betraktet alt. Imponerende. Først kom Politiet til bils og til hest. Så kom et musikkorps, og deretter homoflagget. Og homoflagg ble det masser av i løpet av det utrolig lange toget. Tilskuerne nede på gata nedafor hotellvinduet sto og vinket med små regnbueflagg. Ellers kan jeg glede politiske dyr og andre med at ganske tidlig i toget kom Senterpartiets logo på et flagg. Senere kom unge Høyre, AP, SV og Frp-U. Jeg så ikke KRF, V og Rødt, men de var sikkert også der. Ellers var det yrkesgrupper som for eksempel skeive leger, sykepleiere., politifolk, brannmenn – you name it. Selvsagt så jeg sameflagget her og der pluss folk i kofte.

Da vi busset fra Oslo til Elverum møtte vi en annen slags «parade». Det var sykkelrittet Lillehammer-Oslo. De hadde startet om morgenen. Det rittet som gikk Trondheim-Oslo var startet kvelden før og var kommet til Gjøvik hørte vi.

###
 Uker senere
Jeg nevnte Elverums tre bruer og masse vann, meget, meget vann har rent under de tre bruene siden sist jeg skrev. Vi er tilbake her i skogen og lever det vanlige skogslivet som jeg absolutt ikke gidder gå inn på hva deler av det består av. Hvem orker å høre om Solisten. ABR, p’Roshi, FHC, Smart Brain etc. og skulle noen orke høre om det, orker ikke jeg i alle fall nå beskrive det. Da blir det til at jeg blogger om løst og fast der overnevnte ikke inngår, hvilket vil si hva man gjør om kveldene, for eksempel spiser ute ved bålet, og det kan virke som om vi ikke gjør annet enn å reise samt spise ute ved bålet. Apropos bål så har vi hatt kveldsgjester rundt det et par ganger den siste uka. I går skulle vi ha middagsgjester ved bålet, og for første gang i kjent historie har vi evakuert og kapitulert for kleggen. Følgelig flyttet vi måltidet ikke bare til verandaen, men inn, hvor vi spiste med skalkede luker. Sikkert har man i historien flere eksempler på slag der små luringer med kvasse våpen, det være seg fysiske eller psykiske, har vunnet slag og slått en større overmakt på flukt. Jeg antar dette kan sies om Sinclars følge i Gudbrandsdalen og kanskje om Tordenskiolds soldater selv om sistnevnte episode ikke er historisk bekreftet, men som anekdote er den bra. Tordenskiold lot i 1719 sin fåtallige hær marsjere rundt i sirkler i gatene i Marstrand slik at den svenske kommissæren som var beleilig beskjenkt av den samme Tordenskiold, meldte til kommandanten på Karlsten festning at Tordenskiold hadde en stor og antagelig uovervinnelig hær.
Dette har fått meg til å fundere på om kleggen har hørt denne anekdoten og organisert seg slik. Kan det være slik at kleggen gjør seg runder om det gamle lekehuset og stuper hver gang ned mot oss ved bålet. Ikke skal man undervurdere et vesen selv om det er lite og ikke prater og melder seg i ord. For eksempel har man skannet hunders hjerner i MR-maskiner og konstatert at hunder er glupere enn antatt – noe for øvrig dyretolker for lengst har sagt. Gammel viten som presenteres som fundamental ny fordi en forsker har gjort det.

Uansett, kleggen jaget oss inn, og det var atskillig hyggeligere å spise inne synes  i alle fall jeg. Nå vet jeg ikke hva gjestene, tante Millaug, Torny og Sigurd syntes, men jeg applauderte i mitt ordløse skrivende språk.
Jeg er forresten ikke den første som fasiliterer i min familie. I 2003 var et av søskenbarna mine i en alvorlig ulykke. Da det var klart at han ville overleve visste man ikke hvordan. Han ble antatt å være blitt en grønnsak uten ord. Så plutselig mens han satt på sengekanten på sykehuset sammen med faren begynte han å skrive (jeg vet ikke hvorfor faren hadde penn og papir der). Han spurte blant annet hvor han var og hva som hadde skjedd, og da det senere var snakk om utskriving fra sykehuset til hva som helst, skrev han at han ville heim. I dag er han en velutdannet sykepleier som tar administrative fag. Nå er det kanskje litt far-fetched å  si at man kan takke fasilitering for at ting gikk så bra med ham, men i  alle fall var fasilitering en meget viktig del av hans vei tilbake.

Denne her kroppen fasiliterer også og sitter akkurat nå med siste halvtime av Solisten-programmet for denne runden. Mozart og gregoriansk sang hamrer mot ørene og skallebeinet. Når programmet er slutt, setter jeg også punktum for denne gang. Pappa og jeg skal kontakte Einar som er den tredje musketeren på turen til Værøy og Røst. Etter planene starter vi tirsdag, og nå er det søndag ettermiddag.

Andre notabiliteter har vært på Røst før Einar, pappa og jeg. Dere husker den italienske adelsmannen Pietro Querini som strandet der i 1432. Senere skrev han en bok om sitt opphold der. Vi tre kan uten videre matche det. Vi er et flott team for nettopp det. Einar er en tøff og profesjonell fotograf og kan dokumentere røstingenes gjøren og laden på en slik måte at verden vil henrykkes. Pappa er jævlig god på å snoke opp situasjoner og ete seg inn på folk for en prat. Og da er Einar klar med apparatet og jeg observerer. Jeg er god på å spissformulere ting.  Så vår reisebeskrivelse vil nok ikke stå tilbake for Pietro Querinis. Selvsagt er hans bok i dag meget eksotisk, men også der skal vi nok kunne finne en vri, kjenner jeg oss rett.

Og kjenner jeg mine fasilitatorer rett, blir det ingen flere blogger før Pietro Skåden, Einar Pietrosen og jeg er tilbake.fra Lofoten.