Noen skal danne ny konstellasjon, og noen skal på dannelsesreise

Inntil nå har jeg følt meg som administrativ ansvarlig for julefeiringa her i skogen. Det er liksom min jurisdiksjon. Det har jeg følt i alle år også før jeg begynte å facilitere, for mamma og pappa pleide si at jeg var sjefen når vi styrte til jul, det være seg grundig vask, matforberedelser eller annet. Og jeg var sjefen som satt på rumpa og prøvde å styre arbeidet uten at jeg ble forstått. Dette er erfaring nummer 1 hva slikt angår. Jeg fortsatte å være sjef for julefeiringa også etter at jeg begynte å facilitere. Fremdeles hadde jeg arbeidsliste og oversikter klar oppe i hodet, og jeg krysset av etter hvert som ting var gjort. Forskjellen nå var at jeg kunne melde fra om ting gikk seint og minne på ting. Det er erfaring 2 fra min festadministrasjon.

Så kommer det paradokset at jeg fremdeles sitter og lager arbeidslister og krysser av for at ting er gjort, samt markerer når det ugjorte burde gjøres. Bare at det nå ikke er min jurisdiksjon, men gammel vane er vond å vende, sies det. Jeg legger meg om kvelden og sjekker lista, og om morgenen henter jeg den opp igjen og går igjennom den, særlig med tanke på dagens oppgaver til Sigbjørn og Sigrid sitt bryllup. Deres jurisdiksjon. I mange henseender er jeg som en mafiaboss. Mafiabossen er ikke sjøl særlig fysisk handlekraftig. Han sitter i en stol og grynter noen enkle ordrer til de som skal sette hans grynt ut i livet. Sånn er det med meg også. Jeg sitter og grynter. Forsjellen på mafiabossen og meg er at jeg ikke har revolvermenn på min lønningsliste.

Nå er det slik at det er her i huset er tre arrangement som løper etter hverandre. Først har Sig og Sig hilse-på-dag i barnehagen fredag, og der har jeg total oversikt og føler stor ro i forhold til forberedelsene. Gammen er skurt, masse klappakaker, gomba og kjøttkaker er laget og frosset. Det samme med sevje som skal være velkomstdrink fredag. Ved er kjørt dit, gress klippet, og i lista mi over det som skal leveres fredag er det ingen røde kryss.

Neste sak er lørdag, selve vielsen og festen. Der har jeg også en lang liste, og selv om jeg ikke har totaloversikt, er oversikten slik at jeg ikke der heller har noen røde kryss.

Det tredje arrangementet er en seksdagers tur på Nordkalotten sammen med noen av gjestene. Vi kjører mandag etter bryllupet. Her er det også ting som skal skje, men i min liste, om jeg da i det hele tatt har noen liste på det, er det røde kryss. Dette er en dannelsesreise a la den kronprinsparet tok sine barn på til Inda i stedet for til samiske om råder - som de burde. De er jo liksom samenes kronprinspar også, ikke indernes. Og siden kronprinsbarna nå skal gå på internasjonal skole, ville en quiz på la oss si 50 spørsmål om Nord-Norge og samiske området være interessant hva scoring angår.  

Der har de jammen noe å lære av sin forgjenger Kristian Kvart, dansk-norsk konge som i 1599 la Danmark åpent for angrep i det han tok med seg vel halvparten av den dansk-norske flåten og seilte nordover langs norskekysten og nesten fram til dagens Murmansk. Han lærte mye på den turen, for i tillegg til at han tok de beste krigsskipene og sjøfolk, tok han med seg forfattere som skulle dokumentere dette. Nå var det nok ikke for sin EGEN kunnskap den gode konge la i vei nordover. Tvert om, han ville øke kunnskapen til russere, svensker og andre suspektiteter som ville tilrøve seg retten til land og vann her. ”Kom ikke her og kom her, for her kommer jeg!” Historien sier at han fikk forklart svenskene og russernne noe, og kanskje burde Ukrainas president hatt en ekspedisjon til grensetraktene. Vel, egentlig har han vel det. Kampen om land- og vannrettighetene i nordligste Nord-Norge er gammel. Det gjaldt kysten og havområdene, og det gjaldt retten til blant annet skattlegging av særlig samene som bodde her.  

Kanskje er årsaken til at kronprinsparet ikke dro på dannelsesreise til Finnmark at de har lest rapportene fra Kristian Kvarts ekspedisjon og følgelig ikke trengte mer kunnskap. Og siden Kristian Kvart ikke dro med flåten sin til India, hadde de ingen kongelige overleveringer derfra og måtte følgelig dra dit sjøl. Nå er jo kronprins Håkon etterkommer etter de engelske royaliteter som også hersket over India. Muligens finnes det i det engelske monarkiets arkiver rapporter fra tilsvarende ekspedisjoner for å bekrefte suvereniteten over områder i Østen. Jeg vil anta at India også hadde sine svensker og russere som lurte i skyggene, og kanskje er det nettopp derfor kornprinsbarna skal gå på internasjonal skole med engelsk som daglig språk. De skal bli i stand til å lese disse gammel-engelskspråklige rapportene.

Men for å hoppe tilbake på skinnene bare en liten stund så skal altså vi på en dannelsesreise på Nordkalotten, og det er nettopp det begrepet og henvisning til at kronprinsparet tok sine barn ut av skolen for en dannelsesreise at en av oss i følget har fått skolefri for å bli med. De hadde nok ikke holdt med tur til Syden, hvorenn dette Syden er.

Jeg har egentlig stor sans for han der Kristian Kvart. Han var litt sånn ordnung muss sein type. Ikke bare ryddet han opp i Nordområdene (vel, vel, nå driver norske myndigheter å lage rot der), men han ryddet også opp i annet svineri og påså at onde makter og trollfolk ble satt under press. I kong Kristians regjeringsperiode og enda litt lengre hadde Norge en av Europas strengeste lover i trolldommeri. Og trolldom var også det som i dag ville kunne gått inn under begrepet bruk av urter til helbreding. Det var også trolldom, og kloke kong Kristian påså at det kom med. Dessverre ble denne loven opphevet i 1842, og dermed slapp man løs en del krefter som herjer ennå i dag.  For meg holder det å minnes en urtetur oppover en skråning på Veggfjellet der både Blåbærlynget og jeg holdt på å havne i Ofotfjorden, i alle fall føltes det slik. Nå er jeg ikke sikker på om bruk av urter kommer inn under kvakksalverloven som var den loven som erstattet lov om trollmenn.

Men uansett, den loven er opphevet, og kronprinsparet ville følgelig trygt kunne invitere med prinsesse Märtha Louise og henne englefølge på en dannelsesreise nordover langs Norskekysten. Det er ikke trolldomsutøvelser de kongelige burde frykte når de trer i land til Vardøhus festning der deres forgjenger Kristian Kvart signerte med fullt navn at han hadde vært der, selv om han ellers under ekspedisjonen insisterte på å være kaptein Kristian Fredriksen. Vardøhus ble blant annet brukt som nødvendig forvisningssted. En kommandant Rosenkrantz ble forvist dit som kommandant fordi han hadde fått det fortvilede innfall å gifte seg med en pige av borgerskapet. Trekker man videre i den tråden, kan kong Harald og kronprins Håkon også risikere å havne som konger av Vardøhus festning siden de også har rotet seg bort i borgerskapet. Kanskje det er årsaken til at de så sjelden setter sine bein der?

Dette blir nok min siste blogg på en stund antar jeg. Først skal vi ture bryllup, så skal vi dannelsesreise, og det gler jeg meg til. Vi trenger absolutt litt dannelse her i skogen, så når vi kommer tilbake, skal det bli andre boller her. Nå er jeg ikke helt sikker på hvordan de bollene blir, men tida vil vise.

Vanligvis hopper jeg hit og dit i bloggene, og det er rett og riktig, for  en god fortelling skal gå hit og dit og ikke spasere rett fram. Men min utfordring har vært den gode naturlige avsltninga. Denne gangen er unnataket. Jeg begynte med administrasjon og tanker om bryllup – og bryllupet skal være i Kvafjord der Norges siste heks ble brent i 1695. Alså perfekt. Bloggen er knyttet sammen, og det er viktig at det skjer ulike ting på ulike steder. Det gir balanse.

Noen, Sigbjørn, skal danne ny konstellasjon og noen skal på dannelsesreise.

domantrener

Vi mange ulike dyr i arken

Fredagen stod i Eliassons kjøttäffairs tegn. Det ryktes at kjøtt-traileren kom til å stå oppe ved Rikssgrensen denne helga – og bare denne helga. Følgelig rustet vi oss ut til en ny ekspedisjon. Man må her holde for øye at ekspedisjon er et vidt begrep og forutsetter ikke at man sliter seg fram til Nordpolen. Ekspedisjon er ikke et5 engangs.negrep, sånn bruk-og-kast-begrep. Ekspedisjonen var ikke etter kjøtt og desslike, men etter blåbær. Hertingene mener nemlig at blåbær og krøkebær er roten til alt godt, og siden man i år må høgt til fjells etter den bæra er den utenfor vår rekkevidde, anna enn på Bjørnefjell / Riksgrensen og traileren der. I vår visdom fant vi ut at vi ville dra fredag, da vi regnet med at det i helga ville bli kaos. Så viste det seg at ikke bare VI var vis, og dette har fått meg til å revurdere normalitet. Kanskje er vi likevel normale siden vi stod der i det hamstringskaoset sammen med resten av verden. Nå er Audun Myskja en guru her i huset, og han har viet en hel bok til blåbærenes fortreffeligheter.

Da vi eplekjekt parkerte viste det seg at den 2-3 meter brede og utallig meter lange køen til traileren ville komme til å ta minst en time fra der vi stod. Følgelig stilte pappa seg i kø. Anka gikk inn på nyåpnede ICA der hun ble lenge siden der var en eviglang kø til kassa. Atter var vi vis og klok og bestemte oss til å dra til Coop Katterjokk mens pappa og resten av gjengen (trodde vi) stod i kø ved traileren og ICA. Atter en gang viste det seg at vi var normal. Betalingskøen på Coop katterjokk var om mulig enda lenre enn den på ICA. Den snodde seg om matvarehyllene.

Naturlig nok gjorde jeg meg noen observasjoner der. Noe annet ville ikke ha vært meg.

·        Siden jeg de siste månedene har lyttet til bøker om krigen og situasjonen for den almenne sovjetborger var veien til assoasiasjoner omkring det ikke lang. Men dette var ikke grå, uthungrede mennesker i kø for den maten de og deres barn ikke hadde fra før. Tvert om.

·        Brorparten og storparten var pensjonister. Følgelig vil jeg tro at lørdag og søndag ville det være innrykk av en annen aldersgruppe. Der var faktisk busslaster med pensjonister.

·        Mens vi stod parkert så jeg på bilene som kom. Med bare ett unntakk kjørte mannen hvis det var par. Unntaket var interessant. Før parkeringa hoppet (vel, vel, steg) mannen ut fra passasjersetet og gestikulerte hvor kvinnen kunne parkere på de to plassene som var ledige. Nå er jeg jo ikke akkurat noen parkeringsekspert, men det at han måtte peive når det var så god plass, gjorde at jeg la merke til det.

(Der begynner elektrodressen på en ny runde.)

Jeg betraktet også samfunnslag og prøvde å finne ut hvem de var i tillegg til oss som var dum nok til å være normal. Jeg så en del kjente jeg ikke hadde forventet å se der, noen fra Evenskjer og noen fra Markebyga. Men de forventet sikkert ikke å se oss i den køa.

Vi er mange rare dyr i arken. Noa var klok nok til å få med se mangfoldet.

Etter at pappa hadde stått i kø i ca 2 timer og Anka, mamma og jeg hadde gjort unna diverse + ventet, kom han inn på trailrene bare for å få vite at det var utsolgt på blåbær.

Der var det slutt med normamliteten. Vi heiv oss inn i bilen. På heimturen fant vi en liten, nesten usynlig stikkvei inn i en steinrøys. Der klatret vi opp og campet. Et lite tjern bak røysa. Bare vi, tjernet og stenen. Fy søren, der kom det enda mer stein inn i dagen min.

Nå sier kroppen at det er på tide å forflytte seg til Instituttet og ABR. Der skal jeg duppe mens det pågår. Elektrodressen har sittet på optimalt og kroppen er poppet og proppet med påfyll fra masker og gass.

Hasta la vista.

domantrener

Som vann har rent under broene uten at noe skjer i den litterære sfæren i skogen her! 

Jeg avviklet for vel en uke siden det jeg mente skulle være en lørdagsettermiddag og kveld ved bålet – og det ble slik selv om det ikke kom så mange på min åpne invitasjon som jeg hadde håpet. Men de som kom, kom spredd, så vi satt der, kokte kaffe og spistge klappakaker til klokka 21.30. Da var det blitt slik at innelivet fristet meg i alle fall mer enn bålet. Men bålet ble holdt i gang lenger og klappakaker varmet på rist, for Anka fikk gjester om kvelden, og hun fortsatte der – hvor lenge vet jeg ikke.

Egentlig var det en navnefest for ATV’en. Det kom fire forslag: Rødkløveren, Friheten, Røsslynget og the rolling stone. Vi glemte helt den lørdagen navnet, så kvelden rant ut uten at ATV’en fikk anna navn. Derfor sitter jeg nå og pelleterer om hva navnet skal bli. Jeg er kommet fram til at jeg vil bruke «Røsslynget og «The rolling stones» som mal. Da krystaliserer noen kombinasjoner seg ut:

·        The rolling røsslyng

·        Rolling røslyng

·        Det rullende røsslynget

·        Rullende røsslyng

Kom gjerne med tips på valg.

I garasjen har jeg nå okkupert alt. I den ene garasjen står «Blåbærlynget», i den andre den røde ATV’en uten navn. Jeg undres på om jeg får mamma og pappa til å bygge en garasje til min fremtidige snøscooter. Akkurat det tror jeg er dødfødt plan, så jeg tok i går en vurdering og så at ATV’en om vinteren får stable seg langt inn i garasjen og snøscooteren likeversa om sommeren. Kom ikke her og si at jeg er planløs i alle fall.

I går tok vi en rabta rabta i barnehagen og gjorde gammen rein. ATV’en og jeg fraktet dit ting et rengjøringsfirma verdi, støvsuger, steamer, vaskemidler, mopper – you name it – og for ikke å snakke om kaffe og juice. Egentlig så gammen ikke så aller verst ut i betydning av hva man har lagret bort. Jeg vet jo av erfaring at et tomt rom ofte blir et lager man bare stabler eller hiver ting inn i. Slik var det ikke her, selv om gammen ikke er i veldig aktiv bruk. What so ever: tak og vegger ble støvsuget for å fjerne spindelvev. Dessverre gikk sikkert noen edderkopper med i dragsuget selv om vi prøvde å se etter dem for å bære den ut til et trygt sted før herjinga begynte. Deretter ble av alle ting tak og vegger vasket. Pappa jobbet ute og vasket benker og banket reinskinn. Så var det tid for å steamvaske golvet, svabre ut diverse, fylle vedkassa, sette inn ekstra vedsekker, ta med seg diverse overtalgede lysestaker for å legge i varmt vann – og så lukke gammen. Men før vi forlot, ATV’et jeg heim og hentet gressklipperen slik at ingen sksulle snåvve i det meterhøye gresset inklusive brenn-nesler foran gammen.

Og nå er det søndag, og en kaffelukt sprer seg her siden gammens kaffekjel kokes opp med litt kaffe i. Ifølge mamma skal man gjøre så med en kokekaffekjel som ikke har vært brukt på lenge. Det var en tradisjon i 17. mai-komiteer og samlinger med kjeler som hadde stått ubrukt en stund.

Det er merkelig stille i huset til å være langt utpå søndagsformiddag.  

 PSS! Jeg liker ordet eplekjekt, men kan ikek la være å undres over om innholdet ville bli noe annet om man bytte eplekjekk med pærekjekk eller appesinkjekk for den del.

"En dag uten venner er som en honningkrukke uten en enste dråpe honning i seg. "

Onsdag fylte denne kroppen ett eller annet slags år, og denne kropppen planla for seg sjøl litt oppmerksomhet i andledning av dagen. Denne kroppen sa ikke noe om det til de andre da jeg tenkte de kanskje hadde noen planer for det, en oppmerksomhet, mener jeg -  som de ikke hadde - og dagen ble en vanlig arbeidsdag helt til sein ettermiddag. Da gikk vi som vanlig ut til bålet. Solvår og Vigdis kom innom sammen med svigerinna deres, og de hadde med gave og eplekake i tillegg til den kaka Vigdis allerede hadde besørget til fryseren her som bursdagskake. Det lettet på trykket.

Men her må jeg gå litt tilbake i tid. Bare litt, til sånn midt på dagen. Jeg ville ikke klage over at jeg ingen bursdagsoppmerksomhet ble til del, for i denne familien er man ikke så bursdagsfeireorientert. Likevel, jeg er jo litt annerledes som man vel vet, og jeg sier som Ole  Brumm at de tingene som gjør meg annerledes er også de tingene som gjør meg til den jeg er.  Og jeg er litt oppmerksomhetssugen, og en bursdag er en god anledning til å være akkurat det, oppmerksomhetssugen mener jeg.  Men som sagt, jeg sa ikke noe.

Nå har jeg jo et gummifjes som ikke viser mye følelser, men mamma så jeg var trist og spurte hva det var. Og selvsagt sa jeg at jeg hadde lyst til litt bursdaging og slike ting. Nå viste det seg at hertingene hadde planlagt at turen vi skulle ta til Liakollen skulle være inklusive bursdag. Supert, men da hadde jeg jo også  allerede for meg sjøl planlagt å ha lørdagsbursdag ute ved bålet med klappakaker – siden klappakaker er festmat her. Ja, ja, så ble det til at vi skulle ta begge deler, bløthjertede som de andre to er.

Følgelig la vi torsdag i vei til Liakollen, en ekspedisjon som kunne minne om turen til Nordpolen – den turen Ole Brumm tok sammen med vennene sine i Hundremeterskogen.  Ikke den de norske polfarene tok. Sigrid gikk opp fra Evenesvika og til Kollen og den campingvogna de har der. Pappa og jeg freste i ATV’en til Evenesmark. Anka og mamma kjørte bil dit. Deretter begynte opplegget mer og mer å ligne litt på Ole Brumms tur for å finne Nordpolen. Han definerte og omdefinerte ting etter hvert for å få det til å stemme blant annet mede kondisjonen og slike ting, samt å få terrenget til å stemme med kartet. Det første var at Anka og mamma kjørte opp til bommen i stedet for å parkere nede ved Tverfjeld som planlagt. Slik sparte de seg slik noen bakker. Bakker spart er bakker tjent. Derfra tok de kjekt gåstavene.

Etter ca. en halv timeslo hofta til en av stavvandrerne seg vrang, og hun måtte bite i det sure eplet og kjøre ATV’en. Nå tar jeg en sammenlignende digresjom, for herfra minte opplegget en stund mer om en gåte jeg har hørt enn om Ole Brumms tur til Nordpolen. Hørt om han som skulle frakte en ulv, en geit og en sekk havre over en elv. Han måtte nøye planlegge hvordan han skulle gjøre det siden han i båten ikke hadde plass til alt samtidig, og han måtte ta hensyn til at ulven og geita ikke kunne bli igjen alene på stranda mens han rodde havresekken over. For ulven ville spise opp geita imens. Likeså kunne ikke geita og havresekken være alene på en strand. Men med kløkt fikk han det til, så han rodde noen ekstra turer att og fram og fikk fraktet alt trygt over. Så også med oss. ATV’en dro i delvis skytteltrafikk opp og ned og fraktet både meg og resten av Ole Brumms ekspedisjon trygt opp på Liakollen. Det er bare å si takk til grunneierne, Evenes kommune og Forsvaret som lot oss kjøre opp der. Heldigvis hadde Anka digitalkamera, og hun fylte på med bilder. Også jeg fylte opp min hardisk med bilder.

Som man vet holder Ole Brumm og vennene hans seg med matstasjoner der de vandrer i Hundremeterskogen. Ole Brumm sjøl har Honningkrukken, søtt som han liker. Honningkrukken er hans sted for påfyll. Vår Honningkrukke var i campingvogna til Sigrid. Jeg vil heretter huske den som det. Der tok vi en matrast en honningkrukke verdig. Vafler, rundstykker, brød, masse pålegg, eplekake, tårstadlefser, sjokolade, you name it. Og Sigrid sang bursdagssangen på samisk.

Det ligger egentlig et slør av mystikk rundt den vogna. Såpass kan jeg vel si uten å aktivere sensuren?

I vogna ble jeg sittende å tenke på det fenomenet at om man har hørt om noe spesielt, kroker gjerne andre ting seg til det sånn helt uten videre. Vi driver og er innocent readers på en bok om bergverk, Svein Lund selvfølgelig. Boka sjokkerer oss. Den beskriver bergverk, forurensing, ulovlige dumpinger og utslipp av sterke giftstoffer, fiksing, triksing og miksing på en skremmende måte. Etter hvert som vi leser oss fra kapittel til kapittel snakker vi naturlig nok om det. Stein er en sak her for tida. Så begynner ting å kroke seg på. Onsdag fortalte en av bålgjestene våre om da de bodde på Mo i Rana og jobbet på jernverket. Når barn lekte ute var de røde av jernstøv når de kom inn. Da var det bare av med klærne og i rett vaskemaskinen. Mens vi var i vogna hos Sigrid fikk jeg en gave, en nydelig steinoppsetting fra Apatiti.

jeg blir ikke det minste forundret om de nærmeste dagene vil bringe mer stein for dagen.

domantrener

Det er søndag kveld, og jeg er trett, og enda jeg for en gangs skyld synes jeg har mer fra liv og virke i vår Hundremeterskog, må jeg sette punktum. Jeg er trett.

En dag uten venner er som en honningkrukke uten en enste dråpe honning i seg, sa Ole Brumm.

God natt.