En synder på Guds jords

«Hvis man tar en penn i hand og setter seg til med et blankt stykke papir gjør hjernen seg klar til å jobbe og begynner å strukturere seg».

Har en eller annen en eller annen gang i en eller annen setting sagt. Altså ikke mine ord. Skal man nemlig helgardere seg, må man bruke både belte og bukseseler, har en annen sagt i en annen setting et annet sted. Og helgardere seg er viktig. Skal jeg hetse på nordlendinger, samer, læstadianere eller annet kan jeg jo si : «vi læstadianere.» og så vrenge ut av seg ting. Det er trygt og helgardert, om en noe feigt etter min vurdering.

Dette er egentlig en test på første statement: om man setter seg klar med penn i hand, begynner hjernen å jobbe.  Så langt har det vært et magert resultat av testen – bare dette med å ta på seg både belte og bukseseler for å ikke bli tatt med rumpa bar når man vil  raljere over noe. Jeg valgte her ordet raljere framfor et mye mer negativt ladet som dukket opp først, men i det jeg skulle til å sette det på papiret, lurte jeg plutselig på om jeg hadde helgardert nok, eller om jeg her ville bli tatt med buksene nede. Altså ble det den mildere varianten som ble brukt her. Et meget magert resultat selv med helgarderte belter og bukseseler. Da holder det kanskje ikke vann, dette med å sette seg til med penn i hand og et blankt og uskrevet papir foran seg. Jeg har hørt dette som et råd til for eksempel det å skrive om sitt liv og sine erindringer at man bare skal sette seg til og skrive det første som faller en inn. Dette vil så være nok for å gi hjernen et startpuff så den begynner å lete opp nye erindringer samt systematisere blant erindringene. – og kanskje også reflektere omkring det som kommer.

 

Men her kommer intet opp for meg, og i så måte må jeg delvis si meg enig med kirkereformatoren Martin Luther da han sto med et blankt stykke ark som skulle være hans preken. Foran kirkelig øvrighet i Tyskland «Her er intet», sa han, snudde arket og så at også den andre sia var blank og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord. Så holdt han en flammende preken.

Vel, her må jeg si at det kanskje ikke var Luther som gjorde dette. Kanskje var det Petter Dass, kanskje var det Læstadius, eller kanskje har det aldri skjedd. Jeg begynte nemlig å google Luther for å finne ut når han  sa dette og i hvilken setting. Jeg fant intet om det, men dessverre fant jeg ut en del om Luther jeg som en første reaksjon ønsket jeg ikke fant ut. Nå er jo google ingen sannsiger, men akkurat dette er vel vanskelig å lyve om.

Her må jeg vise til et reipslager-redskap som kalles forsyngogn som tvinner deler sammen til sterkt snøre eller reip. Alt tvinner seg liksom sammen i livet. For tida lytter vi til Jan Guillous bok Lauritsen-gutta som kom i reipslagerlære og endte opp som krøsuser før første verdenskrig og i mellomkrigstida. Etter et studieopphold i Dresden. De ble meget tyskvennlige, men så langt vi er kommet er det bare e ot barnebarn som ble nazivennlig. Nazibevegelsen brukte et av Luthers skrifter mot løgnaktige jøder. Og hva mer – og uhyre vanskelig både å tro på og sette ord på var hans råd om likesågodt å drukne en 12 år gammel hjerneskadd gutt da han bare var et stykke kjøtt og ikke sjel. Nå kan man si at dette er seks hundre år siden og at ting må ses på i lys av sin tid. Likevel, han gjelder som person ikke bare i sin tid, men også i dag. Atskillig mer dukket opp mens jeg googlet ham, og jeg tror jeg kan for min del konkludere med at han ikke har vært noe annet på en del felter enn en synder på Guds jord, han som vi andre, og da har jeg både belte og bukseseler på denne uttalelsen. Jeg setter strek her fordi jeg akkurat nå mistet gut’sen for å sitte med penn i hand foran et blankt stykke papir. Det man minst aner kan dukke opp.

 

 

Fank A og Ingerid Sletten av Sillejord

Bygda har vært og er full originaler – inklusive undertegnede som på sin måte er en bygdeoriginal. Bygdeoriginalene var folk som ikke giddet krype inn i A-4 rammen eller uansett hvor mye de prøvde, klarte de ikke tilpasse seg denne rammen. Det er mange tagger som stikker ut og gjør at man ikke får plass i denne rammen. Mine tagger er åpenbare.

Årsaken til at jeg i morges ble å grunne over dette med originaler – folk som gjør som de vil – var mammas tørre kommentar da pappa og jeg kom spankulerende så fin fra badet etter morradusjen: jeg i en nydelig genser jeg fikk i julegave hos Masha og pappa i ditto lekker ullgenser.

 – Det må jeg si, sa mamma tørt, her kommer to Fank A. Fank A var kjent for at hun ga blaffen i den praktiske regelen om at man skulle spare på nyklær til de anledninger som kanskje aldri kom. Når hun fikk seg noe nytt, tok hun det straks på og brukte det til det var velbrukt. Hun hadde i alle fall glede av nyklærne sine.

Personen Fank A har overlevd som et begrep på nettopp det å ta i bruk det nye straks i stedet for å bevare det til – ja, til hva, egentlig? Her dukker Ingerid Sletten fra Sillejord opp som den totale kontrasten. Hun fikk visstnok en lue av ull av sin mor, og hun gjemte den i kisten sin. Hun gjemte den i 20 år for å bruke den når hun stod foran alteret. Noe det ikke ble. Så utvidet hun lagringstiden. Hun ville bruke den når hun stod foran Vårherres alter. Men til slutt gikk hun til kisten for å hente fram lua – og det var ikke tråden igjen. Møll hadde hatt stor glede av den lua hun sparte så på. Vemodig og sørgelig sang Bjørnstjerne Bjørnson her har ført i penn. Nå undres jeg på om noen har ført i penn en vemodig og flott sang om Fank A, pappa og meg? Det kunne vi jammen fortjene.

Man skal altså ikke spare seg skatter der møll og rust vil være deleier.

Dere lyrikere. Lag et motdikt om den glade og sorgløse Fank A og hennes like til Bjørnstjerne Bjørnsons sorgtunge vise.

Sett i det lys; om jeg skal velge mellom å være Fank A eller Ingerid Sletten av Sillejord er jeg ikke i tvil om hva jeg vil velge. Derfor sitter jeg her så krønsk på en vanlig onsdag i min nye genser og ser pappa sitte i sin splitter nye ullgenser like ved her. Heller ikke han aspirerer til å være en Ingerid Sletten av Sillejord. Mamma kan forresten passe kjeften sin med å slenge ut Fank A til oss to. Sjøl er hun en videreføring av en annen bygdeoriginal: Ul-Junas i underbuksa. Hun kler ikke på seg før det er høyst nødvendig og tasser rundt i nattklærne så langt det går. Jeg har ikke tall på alle de gangene hun har måttet beinfly med et pledd rundt seg fordi noen kom uventet. Hun er likevel ikke så heldig som Ul-Junas. Han kunne nemlig gå hele dagen rundt i gammen i ullunderbuksa hvis det høvde slik. Så hvis jeg var henne ville jeg nøle med å kommentere antrekket til pappa og meg.

Nå har det seg slik at jeg i mine nære og litt fjernere geografiske omgivelser ser mange som ikke enten kan eller vil krype inn i A4-rammen, men siden det rår sensur, er jeg nødt til å bare påpeke originalene her i huset eller i fjern fortid. Likevel er det ganske mange som er verd en hederlig omtale. Og hvis noen som leser dette føler for akkurat det, en hederlig omtale på å ikke passe inn i A-4-rammen så send meg en mail - og jeg skal fikse det.

Det kan absolutt være en fordel for alle med bygdeoriginaler. Den som ikke er det, har noe å sammenligne seg med som gjør at man føler seg mye mer normal og konform enn man ellers ville. Om ikke bygdeoriginalene var utafor rammen. måtte man antagelig ta de avveiinger innafor rammen. Kanskje man allerede gjør det, tar de avveiingene innafor på hvem som er mest konform. Hva vet vel jeg. Litteraturen har gitt oss en del bygdeoriginaler, og blant annet fremmet det som det gode liv. Tenk bare på latstauren Askeladden som satt hele dagen og rotet i grua mens brødrene hans måtte henge i for at ikke huset skulle falle ned over hodet på dem (min utledning). Følgelig ble de akkurat så arrogant som den kan bli som får huset til å henge sammen mens andre bare roter i den grua. Og så er det den latstauren som vinner prinsessa og halve kongeriket. Jeg har stor forståelse for bygdeoriginaler, men et sted går selv min toleransegrense. Nå tror jeg kanskje det er et kongelig fenomen at enkelte av dem roter seg bort i – om enn ikke bygdeoriginaler, så i alle fall særegenheter. For å ikke tråkke i våre blomsterbed – selv om det nok lot seg gjøre, kan jeg påpeke kongen av England som rotet seg bort i Wallis Simphson. Nå er nå saken den at man kan være glad for akkurat det – at den stammende kong Georg måtte avløse sin nazivennlige bror som abdiserte med sin Simphson. Det underlige er at vi nå lytter til Jan Guillous romanserie om Lauritsengutta som ble meget tyskvennlige før første verdenskrig siden de fikk ingeniør-utdanning i Dresden. Det er litt spesielt og godt å i en roman møte Tyskland som den velutdannede og overkulturelle staten i Europa med England som barbarenes land. Men jeg må likevel heie på Mrs. Simphson som tok den nazivennlige konge av tronen i tide selv om det for hennes egen del ikke ble det resultatet hun hadde forventet seg.

Da hopper jeg tilbake til de meget nære omgivelser. Stormen «Ole» har jo herjet her, pluss den navnløse forgjengeren. Da vi kom heim fra Danmark etter at den navnløse hadde herjet, så vi at to store tre var knekt og hadde lagt seg pent parallelt med huset. Da slo familietalemåten ”Står dukkehuset?” til. Litt vanskelig å forklare den, men det betyr omtrent: en trumf over dystre spådommer, for historien er at da vi flyttet hit til skogen og det var en god del byggerester, deriblant en masse paller, fant mamma ut at hun skulle lære oss unger at ikke alt trenger å kjøpes. Følgelig tegnet vi visstnok opp dukkehuset og beregnet hvordan man kunne utnytte leka-pallene til et godt dukkehus. Jeg kan ikke fagspråket, men vet at det var snakk om å skjøte og forsterke reisverket siden leka-pallenes stokker ikke var lange nok. Alt dette ble gjort i kjelleren om vinteren. Da våren kom, flyttet prosjektet optimistisk ut, og reisinga begynte. Fremdeles har jeg bare fortellinga fra andre, for jeg husker ikke det annet enn i grove trekk, men har hørt byggesveinene spøke mye om prosessen før råbygget var oppe. Det ramlet nemlig ned flere ganger, noe byggherren syntes var merkelig. Hun hadde jo sett snekkere klatre på rammen av et hus, og denne rammen tålte ikke noe før den datt. Det ble pause i arbeidet mens byggherren og sveinene stakk ned til naboene og spurte om å få gå inn i sjåen og se hvordan ting var gjort. Der så vi at ting var avstivet med skråband. Aureka! Vi heim og begynte og avstive dukkehuset og nå ble det perfekt. Det står i dag som et eksempel på et hus vi har i perioder har hatt stor glede av Dukkestue, lesestue – og det aller siste vi så de senere år, var at det hadde blitt brukt som røykerom for noen, for en stor vase var nesten full av sneiper. Og, nei det var ingen her i huset som tyvrøkte der, så mye kunne man ikke røke uten at det kom til å lukte røyk av en. Etter at ingen lekte der, satt der og leste om somrene i fred og ro eller trengte en røykebu i sure dager, er det nå lager for ingredienser vi trenger ved bålet som er like ved.

Men så var det talemåten. Står dukkehuset? som en beskrivelse av optimistenes seier over dystre spådommer. Askeladdenes seier. Vi fikk nemlig besøk av en som kunne faget da vi holdt på, og hans litt arrogante utblåsing under nesen var: ”kjæm første vinterstormen, han står ikkje.”

Men vinterstormer har kommet og gått, selv den siste som la ned to store tre like nedafor dukkehuset - som står som spikret på de lecablokkene vi la som fundament i hvert hjørne.

Jeg har absolutt ikke rotet meg ut på viddene med den historien Den skulle egentlig illustrere Askeladdenes verden.

Her er det nok på tide å sette strek siden en annen «Ole»variant har herjet her innomhus, en influensa som har redusert oss en god del, men som dukkehuset, står vi ennå

Ustøtt

Jeg pleier tenke at jeg ikke lar meg lett vippe av pinnen eller vise at jeg er vippet av de gangene jeg er det. Det siste kan nok skyldes de autistiske trekk som skjuler følelser – slik jeg har forstått det. Men jeg må tilstå at jeg føler meg ganske så usikker på den pinnen jeg nå sitter på. Pinnen heter lobbyen på Hilton airport hote,l Kastrup. Og vi sitter vaglet i DEN sofaen her og blogger. Ikke akkurat slik jeg hadde sett det for meg da jeg ordet om en blogg – og vi oppe på rommet i tidende etasje ikke har en sofa å sitte for den som faciliterer med facilitator, samt den som legger inn på data etter hvert som facilitator leser høgt fra facilitererens blogg. Med andre ord: jeg faciliterer med mamma som leser høgt etter hvert, og pappa legger inn på den bærbare PC-en vi har med. Den svære lobbyen har mange sofa-arrangement, og følgelig havnet vi her da jeg nevnte blogg. Dette er et sted der restauranteten har kode dress, lett og elegant. Heldigvis er denne restauranten ikke åpen i dag ellers hadde vi vel spist der ettersom hertingene mine ser ut til å ikke forstå hva den koden betyr. Deres definisjon av en slik kode er det man tilfeldigvis går og står i.

Siden vi er ukjent her ville vi ikke ha dårlig tid fra Svendborg til Kastrup, så vi bestemte oss til å dra til Kastrup og overnatte. Som vi gjorde. Allerede da vi sjekket inn kjente jeg pinnen vippe.

Tilbake til det punktumet jeg ikke satte i min forrige blogg tidligere i dag siden vi skulle kjøre nettopp hit. Det var noe man ikke lett setter ord på; dette å bli gjort stas av og krus på av Family Hope Center med andre familier tilstede – disse familiene jobber innen samme yrkesgruppe og forstår hva slikt betyr. Også fra dem var det godt å få tilbakemeldinger.

Denne runden på Family Hope har vært spesiell på flere måter. Jeg traff for eksempel en jente som faciliterer hurtig ved å peke på bokstavbrett. Hun er i gang med å skrive en artikkel om å leve med hjerneskade. Den gler jeg meg til å lese. Å slå av en prat med en annen som faciliterer er meget spesielt og skjer ikke ofte.

I går kjørte vi til Odense for å besøke Gitte, Lis og Per. De er også intensive trenere. Lis var på samme foreldrekurs som mamma og pappa høsten 2004 på Domaninstituttet. Slik har den familien og vi vandret stiene i bredd.  

Og nå hopper jeg suverent over i et annet emne som akkurat nå poppet opp. Det er det merkelige fenomenet om at ting trekker seg til hverandre. Det vil si, har man først begynt å tenke på en sak, oppdager man stadig nye ting ved saken eller lignende saker eller sammenligninger. Vi er jo ivrige lydboklyttere i ledige stunder. For tiden lytter vi på «Brobyggerne» av Jan Guillou. Der følger vi tre brødre Lauritsen fra de som fattige fiskersønner utenfor Bergen havner som studenter i Dresden  og blir premierte dipomingeniører. Så følger vi to av dem videre. Den eldste blir ingeniør på Bergensbanen og får ansvar for de store ingeniørutfordringene der. Høgt til fjells som for eksempel på Finse. Den neste havner i tysk Øst-Afrika (som det het den gang) og blir ingeniør på jernbanene fra Dar es Salaam til Tanganykasjøen. Med de spesielle utfordringene det gir. Boka beskriver nidtid utfordringene både høgt til fjells i Norge og i Afrikas urskoger når man konstruerer framkommelighet. Dette tenkte jeg på da vi i dag kjørte over den fantastisk lange Storebælt-broen, og jeg lurte på hvordan bygginga av den ville se ut om jeg kunne se bak sceneteppet.

Da hopper jeg tilbake til sporet facilitering fra jernbanesporet.  De siste ukene har jeg hatt kontakt med flere som faciliterer i Sør-Trøndelag og Sverige. Det synes å være et miljø på begge sider av grensene der.

Det nærmer seg kveld jeg sitter her og vurderer om jeg er sulten. Det vil si om jeg skal si jeg er sulten, for jeg prøver å finne ut hva som er koden på den enklere restauranten her – den som er åpen. Jeg antar man har mange overnattingsalternativ på Kastrup – og vi havnet altså her.

domantrener

Da har vi flyttet oss fra lobbyen til puben og er i bokstavelig betydning på en  pinne her vi vaglet oss opp på høge barkrakker og venter på bestillinga vår. Jeg synes det bartenderen blander til pappa og meg ser suspekt ut Mamma sin enkle ramløsa er nå bare juksevann, men det vi får, er jeg spent på. Kanskje ender det med at ho mer ramløsa må støtte pappa og meg opp til tiende der vi bor med fantastisk utsikt til Øresund og broen der. Vi ser fly lande. Rommet har et stort golv-tak vindu som gir en følelse av at det er åpning rett med.

Nå fikk vi avklart at det ikke er alkohol i det vi får likevel. Lurer på hvorfor bartenderen snakker engelsk til oss?  

...så inn i hampen godt ...

Det gjør ikke noe at Gardermoen er lammet av streiken til den nikkende LO-leder. Det hadde vært verre om Evenes var lammet og vi ikke hadde kommet oss derfra i henhold til plan. Om vi venter her i Oslo blir det alltid en løsning – det være seg hotell eller et annet fly videre. Om vi hadde vært stuck på Evenes ville det i verste fall bli plan «snu heim» og jeg er mentalt forberedt på å reise. Derfor sitter jeg med DEN følelsen her på Gardermoen, forsinket på tur til Danmark og Family Hope Center. Vi er selvsagt booket om til kveldsflyet. På Kastrup venter leiebilen. Hvis sjåføren ikke er trett, kjører vi til Svendborg i natt. Alternativt finner vi oss en moderne berghaller og overnatter der før vi grytidlig i morgen kjører til Svendborg.

Vi skal spise nå, og jeg er litt irritert på mamma og pappa som bryter med tradisjonen å spise kjøttekaker i brunsaus her. Vel, i alle fall pappa. Vi to har alltid spist kjøttkaker, men denne gangen gjør han som mamma og tar noe annet. Et fat kjøttkaker står foran meg. Bon apetite.

Mange og lange dager senere.

Vi hører den verste stormen i manns minne har herjet i Markebygda mens vi har hatt det forholdsvis rolig hva været angår her i Svendborg. Det er nok både – og å oppleve den verste stormen ni manns minne, noe fester seg, og man må bare tenke at liv ikke har gått tapt.

Det var faktisk litt uvær fra Oslo til Kastrup uten at det kan sammenlignes vil jeg tro. Flyet ristet på seg under landing og faktisk på bakken skaket det ennå. Pappa bemerket at neste gang burde flyveren lande og ikke en annen av besetninga. Det var surt på Kastrup. Surt vær, sein kveld  og dautrøtt er ingen god komposisjon – og slik så vi kanskje ut da vi slepte oss til Hertz-skranken for å hente ut bestilt leiebil. Det er en konklusjon jeg trekker av oppførselen til hertz-ansatte. De hentet bilen på parkeringsplassen, stuet inn bagasjen og stilte inn medfølgende GPS til Svendborg Hotel og ga oss et startpuff ut i uværet i retning Fyn. Det ville ta et par timer etter deres vurdering, men å kjøre i fremmed område i natt og uvær er ikke noe som gjør at man trør på gassen, antar jeg. Vær forsiktig med broen, var det siste hertz-ansatte sa før de sendte oss av gårde.

Bilen hadde altså egen GPS, så vi pakket ikke ut vår gamle, trofaste reisefølge på Kastrup. Jeg savnet faktisk vår egen frøken GPS med sine klare anvisninger. Denne nye var språkløs med unntak av pip’er hvis noe skulle skje. I så måtte kjente jeg meg igjen. Jeg pip-er også der det er nødvendig.

Nå har jeg jo et arkiv oppi der for ulike hendelser. Noen arkiv er gamle, nedstøvete og lukkede og er arkiv jeg ikke orker åpne. Noen arkiv er gamle, men stadig i funksjon for arkivering for nytt materiale. Atter andre er ganske nye arkiv. Et av de nye arkiva er leiebiler. Nå har vi leid en del biler de siste åra og har stort sett lik erfaring både av bil og service. Stort sett god erfaring. Hertz Kastrup plasserte seg i arkivet som noe man husker med glede. Bunnen er Avis på Sola i 2011. Januar mener jeg å huske det var, og de hadde hatt noe så skjeldent som et kraftig snøfall da vi kom dit for å kvittere ut bilen, fikk nøkler og beskjed om at den sto på plass x. Vi sleit oss fram til plass nr. x. Ingen bil som vi kom oss inn i der. Vi ringte faktisk inn til Avis Sola og sa det. Joda, det var feil, sa hun i telefonen i et tonefall som antydet at det var vår feil. Vi fikk et nytt sted oppgitt der leiebilen vår sto og slet oss dit i blåsten. Same procedure hva ikke komme seg inn i bilen som sto der angikk, og same procedure med telefon inn til Avis Sola. Same procedure med følelsen av at vi var noen uvitende, usiviliserte tosker som ikke fant bilen. Men denne gangen, etter en skarp melding fra oss om at vi kom inn for å kansellere avtalen og eventuelt gjøre avtale med et annet leiebilfirma, fikk vi vite at noen skulle komme ut, hvilket noen gjorde etter lange venteminutter. En person i kjeledress dukket opp og hentet oss ut av ly inne i den delen av parkhuset med tak og veivet i retning av en snøhaug i utendørsparkeringsplassen. Det lille han sa var på et språk ingen av oss fire forsto, og så veivet han videre. Vi prøvde oss på snøhaugen som hadde bils form - og joda, denne bilen kom vi inn i etter å ha kostet den fram. Jeg vet ikke om vi sendte en evaluering til Avis etter dette. Det er jo in med evalueringer med alt mulig fordi alt mulig vil forbedre seg.  Men etter dette skiftet vi til Hertz.

Broen til Fyn gikk greit, og mens vi kjørte der i nattemørket grov jeg litt i et annet arkiv. Det arkivet som ble oprrettet da vi begynte domantrening. Dette er et arkiv som alltid er åpen. Man rekker ikke å lukke det fra gang til gang. I så måte er jeg som hun som plutselig fikk penger mellom fingrene eller rettere sagt i lommeboka og gikk ut for å handle. Hun gikk fra butikk til butikk med lommeboka i handa da hun anså det ikke var tid til å plassere den i for eksempel veska, kåpelomma – hva vet jeg. Sannsynligvis er dette en vandrehistorie,  men som mange andre vandrehistorier knyttes den til kjent geografi og kjent person. Slik er det med dette arkivet. Jeg går på en måte med det åpent i hodet, klar til å hente noe ut eller putte noe inn der.

Vi hadde oppmøte på Family Hope  8.30 dagen etter, men vi hadde varslet dem om at vi kom seint i løpet av natta og følte oss sikre på at teamet på Family Hope da ville gjøre det de kunne for å flytte oss til et litt senere tidspunkt på dagen. De er slik. Veldig smidig og ok. Det hadde de faktisk også gjort. Vi skulle møte 14.30 fikk vi vite. Da vi kom dit til den tida og hadde sunket godt ned i stolene – vel, vi kom dit for avtalt tid, noe annet ville være umulig når Bete-Marja-mamma var i følget. Så kom alle ansatte på FHC på venterommet der to skift familier satt: de som var ferdige for dagen og de påtroppende sådanne. Matthew Newell ba om ordet og sa de ønsket denne gangen å hedre en person som iherdig hadde jobbet og fremdeles jobbet iherdig med sin utvikling. Da han sa at vedkommende hadde brutt ut av fengselet og blant annet hadde gitt ut flere bøker, skjønte jeg at det var meg.

Tatt på senga og rørt. Ikke så mye av det flotte armbåndsuret jeg fikk med masse tilleggsfunksjoner som av dette med anerkjennelse. Å være intensiv hjernetrener er et ensomt yrke. Man har langt til kolleger og følgelig langt til den som forstår hva arbeidet innebærer på den måten bare en yrkesgruppe med felles erfaring kan. Slik blir det et ensomt yrke uten de store tilbakemeldinger  eller anerkjennelser for ens arbeid. Derfor gjorde dette så inn i hampen godt.

domantrener

Vi kjører til Købernhavn om noen strakser, så jeg setter et ikke avsluttende punktum her.