Duger hode-lig?

Helt forferdelig trett her jeg sitter med morraprogrammet, men jeg orker ikke slite meg opp for neste steg som er ABR. Da må jeg forflytte meg til Instituttet, og akkurat nå vil det være som å forflytte meg til en fjelltopp – vel, sterkt overdrevet, men billedlig talt. Allerede morraprogrammet har krevd en del mas att og fram, opp og ned, og siden dette er elektrodressdag betyr det kryping.

Lenge siden jeg har lest en engelskspråklig fagbok, som jeg har gjort i dag, og kanskje er det det som har slitt meg ut sånn hode-lig, vel, det heter kanskje mentalt, kanskje noe annet, men hode-lig føler jeg er det mest dekkende ordet. Det er tungt å gå inn i et område som krever hode-lig anstrengelse.

Ting har skjedd siden sist her, og mye vann har sikkert rent under brua her nede, Jonnerovvi. Jeg forutsetter da at elva ikke er bunnfrosset, men hva vet jeg annet enn at jeg lurer på hvor kjøa, hovedfisken i elva, har gjort av seg om alt er is, så jeg går ut fra at elva ikke er bunnfrosset. I alle fall til annet er bevist. Jeg har nå ellers krysset den samme Jonnerovvi mange ganger de siste ukene på min fremdeles navnløse scooter. Det forundrer meg at en scooter kan forbli navnløs, så streng og restriktiv man i dag er med at alt skal være registrerbart, registrert og lesbart av satellittene oppi der og andre – litter. Jada, joda, jeg vet at scooteren har et registreringsnummer, men det er ikke nok for meg. Det er så upersonlig liksom. Det er som om mennesket skulle ha bare personnummer. For meg er scooteren (og ATV’en og bilen) en forlengelse av meg sjøl.

Kveld.

Som tida flyr – og eller går. Hva er egentlig farten tida har når den går til forskjell på når den flyr? Uansett har den flydd i dag. Det er kveld, og jeg har igjen parkert meg i den sofaen som holder på å gå i oppløsning. Det er greit å være sparsom. Det e jeg også, men grensen burde kanskje gå med en sofa som holder på å gå i oppløsning. Ikke at jeg er forundret. De fleste gangene vi har vært i USA har de ikke kjøpt en skit. Tenke seg til, være i en annen verdensdel og ikke kjøpe seg noe. Med ABR-maskinen påkoblet beina og for-brain treneren – og selvsagt de siste maskene og gassen sitter jeg nå i den sofaen.

Egentlig er det ikke så seint, for yours sincerely har satt strek ved klokken 19.00. Etter det gjør den samme yours sincerely ikke en mannskit, og med mannskit mener yours sincerely alt han sjøl akkurat da ikke synes er komfortabelt. Altså er ikke klokka sju enda, og vi har en maske igjen.

Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at yours sincerely liker å reise og tar alle slike muligheter med akklamasjon. Dette nevner jeg fordi vi uventet fikk invitasjon til et bryllup i palmesøndagshelga i Kautokeino. Hah, kjempeflott. Da blir det en tur til Kauto i påskens første dager. Kompromisset her i huset ble at vi kjører dit dagen før og returnerer dagen etter og er dermed så kjedelige og ukulturelle som det kan gå an. Alle – unntatt to stykker her i huset - vet jo at Kautokeino er stedet for det som skjer i påsken. Hertingene vil gjerne i bryllup, og de gler seg det, aberet er bare at de må forlate4 skogen, gunker som de er. Der ligger knuten. Uansett måtte jeg bare gå for en omforent løsning. Her i huset hjelper det ikke som i Norwegian-komflikten å stå steilt på sitt.

Jeg har de siste dager fått svar på noe jeg har undret meg over – at et selskap med navnet Norwegian som faktisk betyr norsk på sine telefoner svarer på ikke-norsk. Er man heldig svarer en svenske. Er man ikke heldig svarer en som geografisk har røtter lenger sør enn Sverige. Det er for så vidt greit, men saken er at vedkommende da sannsynligvis ikke har norsk som hovedmål. Og er man riktig heldig ikke engelsk heller. Men nå har jeg forstått at Norwegian = ikke-norsk. Det eneste som bekymrer meg i den sammenhengen er om dette at Norwegian =ikke-norsk smitter over til andre sammenhenger. Man kan presentere seg og si I am Norwegian, og den man snakker med lurer på hvor i all verden man da er fra.

Språkforvirring er ikke å spøke med, men heldigvis er menneskehjernen så smidig at den alltid finner nye kommunikasjonsformer og utvikler nye språk. Dette har vi i Nord-Norge opplevd og er gode eksempler på. Allerede i 1316 forbød den norske kongen (jo da, jo da, vi hadde enda egen konge, Håkon V, som ble etterfulgt av Håkon VI som giftet seg men en dansk prinsesse, datter av Valdemar Atterdag, og etter det fikk Norge grunn til å gjøre som den danske kong Atterdag; sukke og håpe på en bedre dag i morgen. Norges atterdag = en bedre dag, kom i 1814 og 1905) handel i nordområdene for utenlandske kjøpmenn. Helt fram til Luther hadde fått skiftet religion her i landet, hadde erkebiskopen i Trondheim kontroll over handelen mellom Nord-Norge og særlig hanseatene i Bergen. Etter at vi ikke lenger hadde noen erkebisp (synd egentlig, det er liksom sus over en tittel med erke-) overtok borgerne i Trondheim og Bergen monopolet på Nord-Norge. Forresten, hvis jeg kan gjøre en liten avkroking til i dag, kan Norwegian-situasjonen muligens føre til et flymonopol på Nord-Norge. Merkelig hvordan alle skal ha et slags monopol på oss her i nord. Tidligere i historien skattela både norske, svenske og russiske diversiteter våre områder. Skatten som ble betalt i naturalia som skinn var så tøff at man måtte felle mange dyr for å klare den. Men tilbake til handelsmonopolet. I 1789 ble handelsmonopolet avviklet og handelen mellom Nord-Norge og Russland kunne bli legal. Den hadde foregått i som en illegal geskjeft før. Hva gjør man ikke for å unngå å svelte?

Det utviklet seg et eget handelsspråk mellom nordmenn og russere der ca 90% av orda kom fra enten russisk eller norsk. Dette språket eksisterer i dag ikke som et levende språk siden behovet for denne kommunikasjonen opphørte ved den russiske revolusjonen i 1917. Men en del ting lever enda etter det, for eksempel heter kveite i min mors familie bálduska fra russenorsk. Bálddis er kveite og uska står russisk for. Kartanka er velkjent fottøy i nord – russenorsk.

Som sagt drar vi om noen uker til Kautokeino i bryllup, og her jeg sitter ugift og alt, lurer jeg på hvorfor. Mailboksen min fylles jevnt av tilbud fra kvinner som vil være alt for meg. Kanskje jeg skulle hive med rundt og invitere noen hit på prøve? Første test vil være en natt i hyperbaric chamber. Det vil være skjellsettende om vedkommende klarer det. Men etter mengden av tilbud som ryr inn her, kan det kanskje bli flere forsøk. Nå ryr det inn med giftemålstilbud til mamma og pappa også. Jeg vet ikke noe om det med flere-manneri, men ved flere-koneri er first wife sjefen over de andre. Ikke noe for mamma. Hun klarer knapt holde styr på pappa og meg, langt mindre flere koner i huset.

Jeg har fra min observasjonspost hørt en historie om nettopp det å finne seg en livsledsager eller noe slikt på prøve.  To brødre levde som ungkarer. Ingen av dem brydde seg noe særlig om husstell og matlaging, ei heller om personlig hygiene. Tilstanden ble etter hvert slik at de bestemte seg for å avertere etter en husholderske i et blad lenger sør, og de anførte seg som formuende, noe de nok også var siden de ikke brukte penger på verken husvedlikehold, klær eller andre fornødenheter. De fikk flere svar og valgte en de meldte var ansatt. Hun kom til Evenskjer med lokalbåten. Hvordan hun kom seg derfra opp i markebygdene vet jeg ikke. Men hun til huset, og de to brødrene tok mot henne i deres vanlige hygieniske tilstand i tilsvarende vanlige hygieniske omgivelser. De hilste henne hjertelig velkommen så godt de kunne på norsk. Det språket var heller ikke så hygienisk for dem. Antagelig kunne de ikke så mange flere ord på norsk enn det de brukte der og da. Hun bråsnudde, tok med seg tødlene sine og fōr. Akkurat dette holder meg på matta i forhold til det å svare på en epost.

Dagene har gått. I morgen er det kvinnedagen, som jeg antar vil bli som alle andre kvinnedager her i huset.  Det året som stikker seg ut med egen markering var 8. mars 2005. Da satt Elena og vi og jobbet med rapportering til Domaninstituttet. Jeg fasiliterte ennå ikke, så jeg var den varlige observatøren. Steminga var tense, for dette var en slags steg nr 2. Steg 1 var det foreldrekurset mamma og pappa var på høsten 2004. Etter det skulle man sette opp et program , trene minst to måneder, rapportere og vise at man hadde forstått grunnprinsippene i deres opplegg. Og dette ble gjort 8. mars 2005.  Steg 3 ville så være en kontakt fra etter at de hadde lest denne rapporten og sett videoen vi sendte. Enten ble man så avvist eller man fikk oppmøtedato. Nå tror jeg nok at terskelen for avvisning var høgere enn vi trodde der vi satt med rapporten. Uansett. Knapt 3 uker senere fikk vi en telefon fra USA med beskjed om at ting var ok med unntatt av leseprogrammet. Og vi fikk en avtale i juni samme år.

Mye vann av varierende kvalitet, dog høyere enn tidligere, har jammen rent under de broene siden da. Men det er akkurat nå en annen historie.