...as shaky as a fiddler on the roof...

Tradisjon er noe som gjentas tilstrekkelig mange ganger og som kommer igjen og igjen like uavvinnelig som flo og ebbe. Ikke alle tradisjonene er like gamle som flo og ebbe, og jeg har egentlig ikke noen formening om hvor lenge en ting skal ha kommet og gått for at et skal kunne kalles en tradisjon.

Det jeg har formening om er at å spise ute er en tradisjon her i skogen. Jeg burde derfor ikke blitt overrasket da det i morges var dekket til frokost ute på verandaen. Signalene har kommet i forrige uke. Da ble bålet spadd fram og klargjort for en sesong. Følgelig: ingen stor overraskelse at frokosten ble ute i dag. Det som var overraskelsen var at jeg syntes det var helt flott og kjente at det var godt at den sesongen er i gang. Merkelig. Jeg har ikke akkurat vært fan av dette utespise-opplegget man har her i huset. Så gjenstår det å se om jeg har samme gode følelsen når vi spiser middag ute ved bålet i dag for det er jeg sikker på at vi kommer til å gjøre. Akkurat i denne tradisjonen har jeg ingen innflytelse siden de andre to er svært så enige om det. Det som er flott, tenker jeg her jeg sitter akkurat nå, er at den stormen som herjet her i slutten av januar la ned to store tre rett utfor her

Da har vi noe å brenne utover våren og sommeren, for det er ikke å nekte for at den utespise-luksusen koster oss en god del ved selv om vi brenner alt av gammelt skrotmateriale vi kommer over. Det var forresten den stormen som uoffisielt ble kalt «Listhaug» siden den la ned en del fjøs rundt om. Den andre stormen som fulgte like etter ble kalt «Ole» og ikke skjønner jeg hvorfor den fikk det navnet. Hvis det da ikke var olé?

###

Så gikk dagen, og det ble middag ved bålet.  Det var helt fantastisk å spise der.

Dette har fått meg til å fundere over dette med tradisjoner. Når slutter en tradisjon å et evig mas fra de som er eldre og går over til å bli noe man liker, nettopp fordi det er en tradisjon? Er det når det man kaller frigjøringsprosessen er over og man søker tilbake og plukker med seg det man har lyst til å plukke med seg? Det gjelder jo ikke meg.  For meg er det ikke snakk om å ”plukke med meg” ting. Det er mer snakk om å like eller ikke like. Og jeg har desidert ikke likt dette utespise-opplegget før nå. Det har heller ikke for meg vært snakk om en frigjøringsprosess i generell forståelse av ordet.  Jeg har jo alltid tilhørt familien og aldri vært i tvil om, det. For meg har frigjøringsprosessen mer vært en endring av min rolle og plass i familien, i alle fall slik jeg sjøl føler det. En frigjøring i form av at jeg pakker min snippeeske er en ikke-sak for meg. Det perfekte for meg ville være en liten hytte eller campingvogn ikke mer enn en Cd og knapt nok lenge unna dit jeg kunne frakte noen av mine jordiske tødler og i blant stikke innom. Men det er det lengste jeg går for en generell frigjøring.

Nå ble det en krok på den rette veien en fortelling er på sitt aller kjedeligste. Jeg har lagt merke til at gode fortellere har en begynnelse og en slutt, men at de på denne veien gjør en del avkrokinger. Men de roter seg aldri ut på viddene. De tar bare en avstikker og vender tilbake til hovedtråden.

Altså – jeg tok en liten avstikker fra dette med tradisjoner.

Her i huset er noen svært opptakk av jødedommen og som sådan fascinert av filmen Fiddler on the roof  om jødenes situasjon i Russland. Hovedpersonen Tevje er svært opptatt av tradisjobner og mener at uten tradisjoner our lives would be as shaky as a fiddler on the roof.

Akkurat det vet jeg ikke noe om. Men skulle dette ha gyldighet kan man forstå at for eksempel innvandrere klamrer seg til sine tradisjoner.

domantrener

PS:  Og apropos: I går ettermiddag ringte Anka og sa at hun kom hit på vårrull-fabrikk.  Noe hun gjorde. I hele går kveld luktet det vårrull-produksjon i huset. Da jeg våknet i morges undret jeg meg over at denne lukta hang i så lenge. Men da jeg stod opp s¨jeg at fabrikken hadde gjenopptatt produksjonen.

PSS. F..  som dagene går. Vi er  i Oslo og snur heim i morgen.