Frontkjempere, TV, bryllup

Hvis man lytter til mimring om gamle dager – hva nå enn gamle dager er – jeg mener, hvor langt tilbake må man telle dagene for at de skal bli gamle? Men altså, hvis man lytter på sukk og lengsel angående de gamle dagene, er et hovedtema at folk hadde bedre tid før til hverandre.  Man gikk på besøk, man pratet i lange baner når man leverte melk ved melkerampen om morgenen, for eksempel. I alle fall hadde folk tid til det. I dag hadde man kanskje bare lempet melkespannene der og jaget hver til sitt. Nå er jo saken at det ikke lenger er noen melkespann å lempe. Jeg ser da bort fra de melkespannene de lemper på Tårstad-dagen. Ære være dem for det, ellers hadde vel melkespann snart vært like arkeologisk som den sofaen jeg sitter på akkurat nå og som tross iherdig liming av hud gjennom noen år nå går helt i oppløsning uten at jeg ser noen som helst tegn til at den får avløsning.  Jeg orker ikke mase mer om den. Jeg sier som Hanna Kvannmo. Man skal nøye vurdere hva man orker irritere seg over. Vel, jeg irriterer meg likevel litt over den hver gang jeg ser stoppen flyte ut. Det er greit å være sparsom, men det er dette med å passe måten, som, det sies i et folkeeventyr jeg ikke husker navn på. Kan noen google det for meg?

Siden jeg allerede er på krokveier fra temaet kommunikasjon / manglende kommunikasjon tar jeg likeså gjerne en krokvei fra krokveien.  Jeg har nettopp lest segner fra Sogn og Fjordane og må konkludere med at de jammen er vel så troende på diverse som vi samer. Nå tror jo vi samer på mer enn de immaterielle ting. Vi tror blant annet på et bedre liv og forståelse for vår situasjon. Jeg så på facebook en sur formening om Sametingets kontor i Skånland. Det skal nok skape forståelse, tror jeg, sånn etter hvert. Dette kontoret er kommet fordi samiske kulturpersoner, politikere, aktivister, frontkjempere (unnskyld, men Hitler har ikke enerett på det begrepet) har stått på for saken i mange år. Det underlige er at Stortinget ikke har noe kontor i Skånland. Jeg vet ikke om mannen bak den sure kommentaren har fundert på hvorfor ikke.

Nå tror jeg nok at enkelte tyvholl i Sogn og Fjordane ala Skånland burde hatt et Sametingets kontor ettersom det ser ut til at Stortinget ikke prioriterer å være synlig i tyvholl.  Etter det jeg har lest om av senger fra Sogn og Fjordane kunne de definere seg som samisk område og følgelig få delta i det samiske særrettene jeg har hørt så mye om. Dette med å definere og bestemme er sinnrikt gjort av Ludvig Holberg i hans Erasmus Montanus. Erasmus Montanus, lærd som han anså seg, kunne bevise at hans mor var en stein. ”En stein kan ikke fly. Mor Nille kan ikke fly. Ergo er mor Nille en stein.” Jeg har dermed følgende bevisføring for at Nordfjord kan regne seg som et samisk område, et område med samer:

Jeg er ¼ nordfjording.

Jeg er same.

Ergo er Nordfjord samisk.

Det er mye jeg ikke forstår i denne saken (ref facebook). Og mens jeg prøver å rydde opp i dette med å forstå og hvordan og hvorfor ikke forstå, tenker jeg at jeg ikke må falle i den graven og si at jeg sjøl er f.eks. same, og så – selv om jeg i hjertet ønsket jeg var noe annet – og så bruke dette som en rettighet til å slenge skit om samene. Jeg har sett nok av det. Kanskje kan man føye dette til de samiske særrettene? Retten til å slenge drit om det man forakter ved seg sjøl. Altså – akkurat den graven faller jeg ikke i, men det er mange andre graver på veien.

Men det var dette med de samiske særrettene. Det som forundrer meg, det jeg ikke skjønner – og her prøver jeg å unngå en grav - er at mange enkeltpersoner, organisasjoner, bygder, you name it som roper om urettferdighet, forskjellsbehandling, at samer for-fordeles, de er sjøl samer, mange av dem som roper. Opplys meg. Hvorfor hopper de ikke inn i den kassa de kaller samiske særretter? Den som skal være så fordelaktig?

Da går jeg tilbake til tråden – for å bruke språket fra sosiale medier. Det var dette med kommunikasjon eller manglende sådanne. Min kommunikasjon til utenverdenen er bloggene mine – og jeg har ikke blogget på nesten en måned. Følgelig er denne bloggen nesten som ropet fra en fjern planet. Eller ropet fra fortiden.

Fra de nære gamle dager

Vi var altså heime i påsken enda en av oss hadde fremmet et forslag om at vi – når vi likevel var i Kautokeino i bryllup skulle ta noen flere dager der og følge enkelte evenementer. De har et stappet program for hele påsken, og hva ville være mer naturlig enn å få med seg noe av det. Selvsagt ble jeg nedstemt. Egentlig var det ikke noen demokratisk prosess i det hele tatt, for mamma la ned et personlig veto for hennes del om hvordan ting skulle være om hun dro. Kjøre til Kauto i bryllup, kjøre heim dagen etter. For øvrig kunne hvem som helst dra uten henne. Man trenger ikke stor innlevelsesevne for å skjønne utfallet av dette. Pappa ville ikke dra om ikke mamma dro. For meg var det take it or leave it.

Følgelig kjørte vi torsdag før påske til Kautokeino med nødvendige bunkringsstopp både for bilen og oss og kom dit om kvelden til ferdig middag hos Anne Kristine og Mats, gudforeldrene mine. De vet virkelig hvordan gudforeldre skal være, slik jeg ser det. Mette dro vi videre til Márjá dit Emma Margret allerede var kommet. Emma Margret og Marja hadde fikset at vi alle skulle bo der. Dagen etter dro Márjá til Soppero på isfiske-konkurranse – og da spredte rotet seg rundt om.

Jeg vet ikke om dette bryllupet var typisk for Kautokeino. Jeg er mektig glad både over å bli beæret med en invitasjon samt å få oppleve dette. Bryllupsdagen møtte vi i kirka i god tid, ikke så rart side Bete Marja-genene var i flertall. Oldemor Bete Marja var alltid ute i god tid – meget god tid. Vi var følgelig noen av de første som benket oss i ærverdige Kautokeino kirke. Derfra dro vi rett til festlaget på Báktehárji der det var dekket til vel 600 personer, anslo vi. Folk kom til ulike tider. Mat nok – og fra scenen ble det sagt at man måtte si fra til sin servitør om man skulle ha glutenfritt. When in Rome, do as the Romans do, så etter en bedre middag dro vi heim og sov noen timer til vi vendte tilbake til bryllupsfesten. Det var et tips vi fikk i forkant. Jeg så at vi ikke var de eneste som stakk av for å sove litt for så å komme tilbake oppfrisket og oppsovet. Det pussige var at Emma Margret som har en sjelden navnekombinasjon, der traff en gáibmi, en navnesøster. Mon jeg kommer til å møte en annen Magne domantrener?

Det var to dagers bryllup. Neste dag dro vi sentrum og gikk i aktuelle butikker og besøkte Basia og Svein.  Og typisk, vi dro derfra med poser av urter. Jeg har ennå ikke glemt den bagasjen vi reiste heim med fra Gdansk. Det klukket i tinkturer og spraket i urter. Men tollen syntes visst det var ok.

Om formiddagen ble Báktehárji ryddet og vasket etter første dags fest og dekt på for neste dags sådanne.

I den stille uka jobbet vi de to første dagene. Ev av dagene fikk vi et tidlig-besøk mens jeg jobbet med morgenprogrammet. Alle som kjenner meg vil nok skjønne hva som da skjedde. Jeg begynte å følge med i samtalen som gikk noen meter unna samtidig som jeg prøvde å gjøre programmet. Det gikk ikke.  

Jada, jada. Jeg er som andre, de fleste, folk flest, mannen i gata. Nysgjerrigheten seiret og jeg sluttet å blogge. Det ble umulig å både blogge og følge med i diverse løgnaktige historier som gikk att og fram i huset. Da var jeg en skikkelig ráigebeallji – en som bare lytter.  Ráigebeallji ble også brukt om folk som man mistenkte forsto samisk uten at de lot det bli kjent. Dermed kunne de fritt lytte til det som foregikk. og siden de som pratet regnet med at de ekstra tilstedeværende ører ikke forsto, pratet man gjerne litt friere. Nå var nå ikke utbyttet av den tyvlyttinga så stor annet enn at jeg fikk fastslått at jeg ikke er den eneste som spissformulerer og blåser bagateller opp til noe vesentlig. Nå skal jeg være litt forsiktig, for ikke alt som er bagateller for lytteren kan være bagateller for fortelleren.

I de riktig gamle dager

for ca en måned siden dro vi til Oslo på ABR og hadde bestilt oss et luksusopplegg hos en anbefalt akupunktør her. Første gang jeg har ligget med nåler i kroppen. Da ser jeg bort fra å ligge på nåler. Det gikk utrolig bra selv om hertingene mente jeg ikke klarte det.  Dagen etter var viet til Smartbrain og til å spise middag med Sigbjørn som akkurat da var i Oslo som styremedlem til Norsk forfatterforening Om kvelden hadde vi en avtale med en annen familie som hadde startet for et halvt år siden med noe vi skal leke oss med, og vi var interessert i deres erfaringer.  Men dette er unntatt offentlighet som det pleide stå i enkelte brev vi mottok de første åra vi domantrente.

P-hotel er stedet der ting skjer.  Andre etasje er et stort fellesrom med diverse saler spredd rundt det. Her foregikk selvfølgelig ABR som er grunnen til at vi reiste til Oslo. Fredag var fellesrommet scene for ventende som skulle på audition på en eller annen reality-serie. Artig å observere dette. De påmeldte satt og ventet, og noen så jeg ikke gruppet seg sammen med de andre ventende, men satt for seg sjøl i den ytre sirkel ganske så avslappet. En eller annen for rundt og samlet inn noe de tydeligvis skulle ha med seg samt ga dem et nummer. En fotograf kom så og hentet dem turvis til fotografering. Han hilste på samme innøvde måte på alle og ordet hyggelig inngikk i dette. Så vet jeg det. Når jeg hilser på noen og de navnet sitt sier jeg hyggelig. Alt man lærer her og der. Til slutt ble hele gruppa hentet inn til et eller annet fellesopplegg der ting tydelig gikk ulikt for seg. Vi hørte både hvin og latter. En del senere kom en av dem jeg antar skulle plukke ut deltakerne ut på fellesrommet der alle nå var og leste opp tre navn. Han ba disse bli mens han takket de andre for oppmøtet og ønsket dem velkommen igjen senere. Det ble litt, men bare litt surmulende protester blant resten og kanskje stoppet denne surmulingen fort siden det på fellesrommet var flere enn deres gruppe. Jeg i alle fall fulgte intenst med.

Nå vet jeg ikke om dette var TV3 som skulle ha en nytt sjikaneserie der de symboliserer rangeringa av deltakerne ved å knytte dette til bilder. Fuom! Bildet av samer ble brukt for å synliggjøre ”nederst på rangstigen”. Men dyktige Ann Mari tok saken og gikk i møte med TV3 om dette. Så vidt jeg har skjønt fikk T3 skavet av horna sine. Så man kan håpe at neste gang de skal rangere noen lavt og trenger bilder til å synliggjøre dette, kan de sette bilder av seg sjøl. De satte nemlig seg sjøl langt ned på rangstigen med denne handlinga.

domantrener

PS. I boka om segner i Sogn og Fjordane leste jeg blant annet om marmelen. Hvorfor har ingen fortalt meg om det praktiske vesenet før? Da hadde jeg kanskje ikke surket så mye og dermed forkortet fisketurene våre på Erikstad. Tenk om man kunne få marmelen på kroken !. Da kunne google bare gått og lagt seg. Steller man godt med marmelen, svaret den på ALT, og da også om slike ting google ikke har peiling på. Nå kjenner jeg et par allvitere som vet ALT, for eksempel mer enn man sjøl vet om seg sjøl. Jeg har undret meg over dette. Kan det være at de har fått en slags løgnaktig marmel på kroken?