...akkederer og bukker av...

Egentlig hadde jeg for vel en uke siden tenkt at jeg skulle blogge om ingenting. Ingenting er en ganske interessant sak og minst én blogg verd. Men det får vente. Siden jeg planla en blogg om ingenting, endret en del planer seg her i huset. Sigbjørn kom heim torsdag kveld. Han er på forfatterturne og kom hit fra Lenvik bibliotek. Neste stopp for ham var Harstad på lørdag.

Når Sigbjørn og Emma Margret kommer heim, tilpasser jeg litt min dag slik at jeg får prate litt med dem de stundene de er her.

Fredag jobbet Sigbjørn i kjølvannet av den stormen som i bygda kalles «Listhaug» siden den la ned noen fjøs. Her hos oss la den ned noen store vakre gråorer. Jeg har sagt det før, men siden en god ting ikke kan sies for ofte gjentar jeg det: Det lekehuset mamma og vi unger bygde som ble profetert av en snekker: ”Kjem første vinterstormen – han står ikkje!” Men den har nå stått i mange år over alle stormer, selv da «Listhaug» knekte de to store gråorene, sto lekehuset like støtt. I halen av «Listhaug» ryddet Sigbjørn bort disse trærne, noe til vedskjulet og noe til bålet klart til sesongen starter.

Vi akkederte oss – vel det var egentlig ikke noen akkedering, men jeg liker akkurat det ordet og fant å ville bruke det – altså vi akkederte oss fram til at vi også ville dra på biblioteket og delta i bokbadet. Som vi gjorde og kom jagende inn der som de siste etter at bokbadet var startet. Flaut. Men til vårt forsvar må jeg si at vi tjente flere herrer på turen til Harstad og noen av disse herrene var ikke presise. Dermed fikk man dominoeffekten. Vi ble heller ikke presise –tre minutter kanskje for seine. Uansett er jeg glad vi var der, for jammen var de to flinke, både forfatteren og intervjueren Aud toga fra fylkesbiblioteket. At Sigbjørn var reflektert og fundert overrasket ikke. Det vet man jo at han er. Aud Toga imponerte med en grundig innsikt i boka «Våke over den som sover». Hun hadde jammen ikke forre over den med en harelabb. Eller skumlest den for å si det slik.

Jeg har et infernalsk ønske om å begynne å gi ut under psevdonym slik at ingen vet at boka er skrevet av den hjerneskadde raringen i Skånland som fasiliterer. Si hva man vil om saken, men det er ikke helt stuerent. Jeg er medlem av Harstad litteraturlag og Samisk forfatterlag. Men Nordnorsk forfatterlag ville ikke åpne døra for meg. Hadde jeg hatt nok mental styrke, skulle jeg ha sparket inn den døra sånn mentalt. Og kanskje blir det en gang noen som gjør det. Vi er etter hvert en del som fasiliterer bare her i Skandinavia.

Det er søndag ettermiddag og vi skal spise middag. Maten vår er blitt en tanke særere siden vi var i Danmark på Family Hope i januar. Hvor lenge den blir så sær vet jeg ikke. Vi skal møte på Family Hope i august. Da får vi se.

Men da bukker jeg av for denne gang og går til den sære middagen.

domantrener