Rap

Jeg vet at det ikke er helt veloppdragent ei heller samfunnstilpasset pr. i dag å si at nå tror jeg jeg må rape. Jeg er ikke en raper som man skulle tro etter den farten jeg iblant hiver innpå ting. Jeg antar jeg svelger en god del luft samtidig, men denne eventuelle lufta kommer ikke ut noen av veiene - hvor den enn nå blir av. Jeg hadde nok ikke dugd i de belevne middelalderhoffene der en rap var et signal på at maten var god og at man var vel forsynt. Gad vite når pendelen slo andre veien og rap ble et signal om plumphet og plebeierstatus. Nå anser nå ikke jeg det som noe plumpt å være plebeier og hadde jeg fått det til skulle jeg nå rapt så det gjallet for å understreke dette. I dag er det å rape nesten rape på uskrevne sosiale normer.  Det er på tide at denne pendelen raper litt over til den andre siden.

 I samme bane ligger det å gå på do. De gamle utedoene med sine to hull var sosiale arenaer. I dag er dette en ensom sak. Man låser seg inn for sikkerhets skyld.

Trenden ser ut til å være at kroppslige uttrykk blir regnet som plumpt. Rape, skite, prompe…Å klø seg diskret er ennå akseptert (tror jeg. Vel, det kommer an på hvor man klør seg). Det samme med å kvele et gjesp. Et gjesp er egentlig kroppens signal på at man trenger oksygen til hjernen. Med en god gjesp drar man inn en del luft.

Årsaken til at jeg sitter her og kjenner at jeg burde rape, men ikke får det til, er faktisk gjær. Siden påskeuken har vi her i skogen levd totalt uten gjær i tillegg til tidligere nutrition som var uten sukker, gluten og melk. Nå er dietten her i skogen grainfree, ikke bare glutenfri, så det er bare havre av kornsortene som er i maten vår. Fra før er kunstige tilsetninger, les ferdigprodukter, non grata. Vi var litt spente på hvordan dette skulle gå. Havregryna har vært vårt faste følge overalt hvor vi har reist og berget oss ut av mange matsituasjoner. Det var alltid en mulighet til å koke havregrøt. I Paris fikk pappa gå på kjøkkenet og koke grøt, I Albania var det mamma som gjorde det. Noen steder har hotellet kokt.

Likevel. Det hadde vært ille om vi nå måtte misbruke en god og trofast venn og følgesvenn så mye at vi ble lei hverandre. Det var mest det jeg var redd for skulle skje. Men slik ble det ikke. Tvert om.  Havren er fremdeles en god følgesvenn, men ikke alt.  Frokost og kveldsmat er blitt en kulinarisk nytelse, og det er derfor jeg sitter her etter frokost og kjenner at jeg burde fått ut et rap. Jeg langet nemlig inn bønnelapper fylt med løk og oliven + fromstekte kaker av mandelmel og kokosmel.

Nå er det slik at vi ikke er de eneste i verden som følger akkurat denne dietten. Family Hope har satt opp en ny protocol der dette inngår, og det er laget en ny nettside for mødre. Selvsagt for mødre. En onkel pleier spøke med at kvinnens plass er på kjøkkenet uansett hvor mange jobber hun ellers har. Fra denne nettsiden fråtser vi i oppskrifter som i sin tur gjør at vi fråtser ved matbordet.

Derfor strutter jeg her meg magen.

Men jeg antar at når denne protocol er over, kommer brødskiva til å smake himmelsk.

domantrener

Jeg vet at jeg som Miss Marple alltid finner eksempler fra mitt lokalmiljø, men denne gangen har jeg ingen. Enten skyldes det at lokalmiljøet ikke raper og promper i utide og på u-steder eller jeg ikke kjenner til det.