Røkt, svidd og tanketom

Fanden så vanskelig å tenke i sola. Jeg har hatt en blogg klar i hodet i et helt døgn, og endelig ble det plass i døgnet til min blogg. Det er midt på dagen, søndag, og vi sitter ute på verandaen etter å ha røkt oss ved bålet. Den bloggen jeg hadde så godt som klar i hodet i går kveld og som jeg finpusset i morges, den er helt borte. Vel ikke helt borte, for jeg vet jo hva emnet skulle være, men tidligere hadde jeg setninger og avsnitt klart oppi der. Så satte vi oss ut for å brenne oss litt etter røykinga, og hele den prosessen har tømt hodet mitt. Nå tenker jeg bare på de små insekter som kommer og skal ha mat - og om skal jeg gi dem det? Samt at det er så mye utidig svette de limer seg fast i. Men det norske idealet er jo så brun som mulig, dvs hvis man opprinnelig er kvit som buken på en kveite. Det gjelder ikke om man opprinnelig er brun.

Tilbake til saken: at tanker svis bort i steikende solvarme. Slik sett kan jeg forstå det jeg har sett på bilder, riktignok i gamle bøker, men bilder er bilder og taler sitt språk, at dess nærmere man kommer ekvator, dess mer sitter man og henger under et tre. Vel, ikke alle. Noen må jo bære vann og dyrke mat. Dette også i henhold til gamle bøker. Men sett i det lys kan jeg forstå at inuittene jager rundt på isen, snøen, havet, breen… uten å trenge å sitte under et tre.

Men nå ser jeg at Anja som bor i sydligere områder enn meg, sitter og jobber, så jeg antar det er noen faktorer jeg ikke har fått med hva angår dette konseptet om dess sørligere eller nærmere ekvator, dess mer laid back er man. Eller er det slik at nordboere ikke tåler sol og varme? Mamma hevder i alle fall det er genetisk hos henne, og at bestemor og bestefar aldri bare hang og slang ute i sola. Den sola de fikk, fikk de av å arbeide ute, men de satt ikke ute for å skifte hudfarge.

Men nå er jo saken at Matthew Newell på Family Hope ga meg som oppgave å komme brun og svidd over hele kroppen til sesjon hos dem i august. Derfor sitter jeg her selv om jeg betaler prisen som er et tomt hode og en forsvunnet blogg. Jeg har nemlig ikke lyst til å smøre meg inn med skokrem før vi reiser på Family Hope i august.

Mandag morgen

Ja, det stemmer perfekt. Nå er det regn og grått, og jeg kjenner at hodet fungerer, og jeg husker innholdet i det jeg skulle blogge om.

Lørdag dro vi på hytta. det har vært en slags modus her at man snur opp-ned på ting, og i den prosessen fant man mye rart og artig. Ikke bare det jeg omtalte i forrige blogg, men mye annet dukket også opp. Nå var det hyttas tur. Vi har vært svært lite der de siste 10 år – og jeg liker meg ikke der – men siden jeg er et sosialt vesen, trosser jeg ting og blir med. Selvsagt kunne jeg blitt heime, men det er liksom ikke aktuelt. Jeg vil være tilstede i min setting.

Også på hytta har vi et roterom. Alle hus burde ha det, et rom der man henlegger ting man akkurat da ikke vet hva å gjøre med. Så setter man det dobbelii, som bestemor pleide si hvis hun ikke orket spise all maten på fatet. Da satte hun den dobbelii til senere vurdering hva å gjøre med det sånn etter hvert.  Dette er tanken og funksjonen bak et roterom. Det man har satt dobbelii. På hytta inneholder ikke roterommet gamle bøker og slikt. Der finner man masse gamle klær fra ulike tidsepoker, fra loppemarked og fra fanden vet hvor. Jeg vet i alle fall ikke hvor alle de klærne er kommet fra. I sin tid fungerte dette som base for utkleing. Nå er de bare kastet inn på roterommet sammen med gamle sko, gamle leker, gamle skolesekker, gamle tegneserier m.m. pluss en gammel slagbenk fra tante Gundhild som inneholder gamle broderier og jeg vet ikke hva. Mamma og jeg beundret noen vakkert broderte damelommetørklær av den typen man ikke har samvittighet til å skikkelig snyte seg i. De er mer for å tørke imaginære tårer. Mens vi rabota rabota andre ting på det rommet, lot vi slagbenken stå i fred. Det får andre rydde, ble det sagt. Vi gjøv løs på haugen med gamle klær. Den ble sortert i tre hauger: 1. Den største: dette kaster vi ikke.  2. Dette går i søpla. 3. Hva faen, dette kan man jo bruke i dag. Det ble en litt stor pose av det som ble med heim for vask og gjenbruk.

Mens vi holdt på der kledde jeg meg ut i en jakke mamma sydde som ung og en skinnaktig lue jeg tror Emma Margret eier. Faktisk er det klær jeg godt kunne brukt generelt dersom det ble all right for mennå se feminin arkaisk ut.

Tilbake til søndag med så sterk varme at hodet var tomt. Se bare på de som ligger henslengt i sola. De ser ikke ut som om hodet fungerer. Slik var det med meg i går. Om ettermiddagen kjørte vi til Liland for å hente blomstene som hadde vært på vinterferie hos Anka, samt si ha det før hun dro til Bulgaria. Pappa og jeg luftet «Røsslynget» - ATV’en – og kjørte til Truck-stopen hyrt i bobledress og hjelm. Synd ingen turister var der og kunne fotografere nordlendinger kledd for en varm sommerdag. Anja og mamma kom etter i «Blåbærlynget» - bilen – og plukket oss opp der. På retur kjørte Anja og jeg bilen hjem mens pappa og mamma kruset i ATV’en. Merkelig å se de to komem crusende slik heim.

 domantrener