It takes someone strong to make someone strong

På facebook-sida til IAHP / Domaninstituttet leste jeg: It takes someone strong to make someone strong.

Så riktig, så rett, så klokt – og ikke minst: So to the point.  Heldig den som er i en familie av strongs that make strong.

Jeg har hatt en super unik uke. Mamma og pappa fikk et luksusopphold i 70-årsgave fra Sigbjørn, Emma Margret og meg. De valgte etter en del om og men å dra dit det gikk direktefly fra Evenes. Vi dro nemlig med direktefly i høst da vi besøkte Anka i Obnova. Evenes-Burgas i et knips uten Gardermoen. Det ga mersmak, og følgelig ble deres reisemål satt etter hva Evenes hadde å tilby av direkteruter. For den del tror jeg de kunne dratt hvor som helst, for de hadde definert at de ikke kom til å løpe beina av seg etter opplevelser, hva nå det enn er.

Slik ble det Kreta. Søsknene mine og jeg ville først sende dem til Øst-Afrika, til Kenya og Uganda, siden de før vår tid var der i Fredskorpset. Men begge var redde for at det bare ville bli en skuffelse å møte igjen det som engang var etter de tumulter de to land har gjennomgått. Så ble det som det ble.

Og når det regner på presten drypper det på klokkeren. Mens mamma og pappa var borte, styrte Sigbjørn, jeg og Emma Margret her hjemme. Og styrte gjorde vi på alle vis. ATV’en for eksempel ble styrt både hit og dit. Jeg prøver her å finne ut om vi hadde tid til å henge ræva nedpå annet enn for mat – men det må vi jo ha hatt. Mamma og pappa hadde ikke før dratt, flyet var antagelig i lufta på tur Nedover (det heter visst ikke Syden mer leste jeg på facebook, det heter Nedover) før vi tok løs, lette fram hjelmene, smurte mat og la vi veg til Svartvatnet etter en telefon til Randi om kjøretillatelse opp hos henne. Ellers har vi med ATV’en campet i Rødbergsmarka, oppetter Repphaugen, Jonnerovve, Fjellveien – og det steder der jeg trodde jeg ikke kunne ferdes. Men verst av alt – eller artigst av alt – eller nifseste av alt, var da vi spønte til Rundu og jeg trodde at vi skulle bli sittende fast der. Men siden jeg nå sitter her og Sigbjørn og Emma Margret er i Tromsø, skjønner den observante at vi kom oss tilbake.

Men det var dager da vi ikke var i lumpen. En dag kledde vi oss i byklær og dro til Harstad i møte med bedriften Chili om Skániid girjies hjemmeside.

 Et virkelig konstruktivt møte og jeg tror nok den nye heimesida blir bra. Jeg likte Chilis måtee å tenke heimeside på. Nå er jo Chili nesten som en heim i Harstad. Vi har vært jevnlig innom der. Det begynte med min første bok Jeg er fri. Terje hadde layout på den. Da min neste bok skulle ut, ønsket jeg at han skulle ta den også, men da var bedriften han jobbet i gått inn, og vi fant ham på Chili. Siden har han produsert våre utgivelser. Slik var det å gå inn der denne gangen både en kjent sak og en uvant sak. Uvant fordi jeg denne gangen ikke møtte som forfatter, men som Skániid girjies økonomisjef. Sammen med de andre to som også har sine plasser og ansvarsområder i Skaniid girjie.

Her må jeg bare gjøre en krok og fortelle om da Emma Margret for noen år siden var til personalsamtale med sin sjef på sin daværende arbeidsplass, spurte han om hun var redaktør på den boka som nyss var kommet ut. Joda, det var hun. Han spurte videre om forlaget og hennes arbeid der. Et meget variert sådan, blant annet var det hun som gjennomlyttet, strukturerte og laget oversiktelige arkiv og emneanvisninger av den store samlinga vi har av samiskspråklige opptak – et arbeid som i dag gjør at vi i dag lett vet hvor å finne stoff på de vel hundre band. Da sa sjefen hennes: Men dette har du jo ikke satt på CV-en din - at du har vid erfaring fra forlagsarbeid. Hun svarte: Det tenkte jeg ikke på. Jeg ser jo mest på det som slavearbeid for forlaget. 

Altså dro vi på Chili for forlaget. Og er man først dresset opp for en bytur, må man gjøre mest mulig ut av det.  Under mest mulig kommer dette med å spise middag inklusive en softis til di’sær og drikke ublandet juice til maten. Har man ferie har man ferie, så enkel er den saken.

En annen dag hyrte vi oss til Abisko for å harryhandle, hvis man da kan kalle nødvendig livsmedel harry når man likevel ferdes etter veiene. I vårt tilfelle var nødvendig livsmedel flesk og glutenfrie produkt. Så slang det sånn tilfeldig med i handlevogna en del bananer og smågodt. Etter en middag i Bjerkvik med påfølgende søt di’sær og snop, kjente jeg virkningen i kroppen, og da vi nærmet oss heime, var jeg hyper. Men det artige er at jeg så samme reaksjon på de andre to av snop og di’sær. De ble også hyper. Resten av dagen tilbrakte vi i sofaen med å fôre videre opp under all hyperaktivitet. Kvelden stod i snopens tegn, og her regnes banan som snop. Jeg var så oppfylt at jeg ikke engang orket tanken på den isen som lå i fryseren.

Og selvfølgelig raidet vi på besøk og fikk besøk. Vi startet bålsesongen bak huset – og før jeg i alle fall visste ordet av det, var tida kommet til å se seg rundt og se etter om det var ok å komme heim til huset slik det så ut etter en uke i løse settinger. Det gjorde det ikke – så en god del av en dag ble avsatt til vask og rydd. Til å med soverommene ble gjennomgått, sengetøy luftet og sengklær skiftet – og så landet flyet på Evenes da fiskebollene i hvit saus var klar.