...tier i utide

Hva er egentlig en blogg?

Det florerer av blogger på nettet. Jeg er sikker på – uten å ha sjekket – at politikere blogger. Enkelte fagfolk gjør også det. Leonid Blyum, sjæffen for ABR (Advanced Biomechanical Rehabilitation) blogger. Jeg tror Matthew Newell, sjæffen for FHC (Family Hope Center) også blogger.

Så må man spørre seg: Hvorfor? Hvorfor blogger man? En del av grunnene må være at man har noe man vil melde til verden og slik nå ut til mange. En annen grunn er at man vil høres, man vil være med i det bildet i cyberspace der man legger sine meldinger. Eller man bare er taletrengt og liker å høre sin stemme også der. Slik sett er en blogg en slags talerstoler man formidler sitt budskap, det være seg på micro- eller macroplanet. Noen av bloggerne har mange talerstoler. Erna Solberg for eksempel. Hennes fysiske talerstoler er spredt over store deler av kloden og der sender hun sitt budskap ut. Man skulle tro hun nådde fram med det hun ville si. Men blogger gir en annen og mer personlig talerstol.

Apropos talerstol er det visstnok sagt om tidligere statsminister  Bratteli at han kunne sitte taus i en forsamling der samtalen fløt fritt. En eller annen sa. Gi Bratteli en talerstol så vi får høre hva han mener.

Jeg har stor forståelse for det. Det er ikke så lett å bryte inn i en samtale der den enes setning knapt er avsluttet før den nestes krøker seg på. Man må virkelig være lynkjapp, og er man ikke den typen som presser seg inn i en pustepause, ja, da sitter man der og trenger en talerstol for å kunne melde ut. Eller man må være tøff nok eller frekk nok til å begynne et innlegg før den forrige er ferdig. Her er bloggen super. Man har ordet og trenger ikke bekymre seg om å hive seg enn i en samtale. Jeg liker den arenaen bloggen gir meg. Nå bekymrer det meg at enkelte forskere mener at blogging er på vei ut.

Nå har jeg nettopp hatt en pause og googlet Trygve Bratteli på min Ipad som jeg alltid har for handa. Jeg skulle sjekke dette med å gi ham en talerstol så man fikk høre hva han mente. Jeg fant ikke det, men fant noe annet. Han tiet i utide. Fantastisk setning. Ellers hører man om folk som taler i tide og utide. Bratteli tiet i utide. Interessant å lese om ham, og hans mangeartede liv. Han har jammen ikke seilt inn i politikken på verken familie, navn eller venner og bekjente.

Det er egentlig farlig å google. Man finner ofte ikke det man leter etter, men finner noe annet. Som avsporer, eller rettere sagt, setter en på en annen linje. I dette tilfellet ble det at jeg skal bestille og lese Trygve Brattelis bøker. Han var fange i Nacht og Nebel. Jeg skal også lese boka Til Norge for å dø av en serber som overlevde de norske Nacht und Nebel-leirene.  Men det har jeg blogget om tidligere.

Selvfølgelig har jeg min egen bloggeetikk når jeg holder på.. Jeg sparker aldri mot den som er sparket mot ufortjent. Jeg raljerer gjerne med kongehuset (les kronprinsparet) staten, andre nasjoner eller ting og hendinger jeg akkurat da synes legger se i veien for min penn. Folk i posisjoner og andre med makt gjør det gjerne. Merkelig nok har jeg ikke raljert med kongen, tror jeg. Det sier litt om kongehusets leder at jeg i min sure og sære penneføring ikke har funnet å være innom der. Jeg raljerer gjerne med hertingene (les foreldrene mine), og det kan nok synes underlig. Men her må man ha litt nordnorsk kulturforståelse i bunnen for å se at det egentlig er positiv raljering.

Det minner om unggutten som straks presten hadde tatt handa av ham, stakk til sjøs og ble der i mange år. Dette var lenge før mobiler, ipader, internett og alt det der.  Det var på den tida enda slik at man ikke brukte telefon i utide, og telefoner fantes det få av i bygdene.  Det var regnet nesten som en ukultur å ringe når det ikke var behov. Unggutten var ute i mange år og ble en ungdom som begynte å lure på hvordan foreldrene hadde det og om de levde. Tilslutt mønstret han av og reiste heim forberedt på at han kanskje kom for seint. Da han uventet steg inn på kjøkkenet heime og så mora stå ved komfyren, ble han glad. ”Du mor, du mor, du helsikes mor!”  datt det ut av han.

Slik kan min raljering med hertingene forstås.

De samme hertingene fungerer som en sensur – og det vet jeg. Derfor lar jeg i blant min penn løpe for fritt, for jeg vet at før jeg slipper ting på nettet, har jeg fått en papirkopi av bloggen og spørsmål om det understrekede skal stå der. Så redigerer og redigerer jeg og gremmer meg over en del ting og gode sammenligninger som går tapt, men trøster meg med at de ligger på min datamaskin.

En annen sak er at jeg liker å relatere ting til det jeg har hørt og sett rundt meg. Verden er egentlig ikke større enn Markebygda hva allmenn-menneskelige relasjoner angår. Egentlig burde jeg skrive ned alt jeg vet og alt jeg har sett. Nå kan jeg ikke rose meg av å være på samme nivå som en bygdebokforfatter – NB NB! ikke fra området/regionen her – som sa: det jeg ikke vet, er det bare Vårherre som vet.

Å blogge er på mange måter som å behandle melk til diverse produkt. Man skal lage det ene og får en masse annet i tillegg. Man lager fløte og får skummet melk. Man lager ost og får saup. Slik er bloggen for meg. jeg blogger og må ofte google for å finne ut av ting – og får ny kunnskap.

Og nye spørsmål reiser seg.

Fødselsdager, hoderullinger og ubesvarte spøsmål

Feiring av fødselsdager har vært sentral her i huset i en periode de siste månedene – og det er blitt aktualisert i mine tanker også de siste dagene – vel, egentlig de siste ukene. Jeg fylte år for noen uker siden. Tradisjonen her i huset er ikke så mye hipp hipp for en bursdag. Alle vi søsken feiret våre bursdager hvert år med behørig selskap under et strengt regime der det enten var alle eller ingen som var bedt. Enten alle guttene i klassen, alle ungene i en aldersgruppe i Planterhaugen etc. Hos oss dugde det ikke med trusler som «du får ikke komme i min bursdag». Så nylig på TV om en som ikke ble bedt i barnebursdag. Der manglet det den etikken hertingene har. Jeg antar jeg pleide gi mitt besyv til en del ting, selv om det ikke ble forstått. Jeg har sett i mine album at jeg i blant hadde overnattingsbursdager. I et rom i kjelleren hadde vi en vegg-til-vegg seng med plass for mange. Den ble i sin tid bygget for at det skulle være plass for oss alle fem å ligge der.  Der sov gjestene, en stor flokk i en seng. Jeg husker hertingene pleide lage skattejakt for å finne bruskassa. Fant man den ikke, ble det ingen brus. Man fant den alltid. Jeg husker ikke når det ble slutt med barneselskap og en bursdag ble noe som gled forbi med et i beste fall «gratulerer med dagen» og med at enkelte spesielle årsdager markert.

Nå er det ikke så svart som det høres ut – eller: jeg er ikke så halt som jeg hinker. Det vanker alltid en oppmerksomhet i form av at man vet det er bursdag og en gave i ny og ne. Hertingene lider av syndromet ”gidder ikke kjøpe gave bare for å kjøpe”. Jeg husker at i den spede begynnelsen av domantrening var det en bursdag der jeg antydet at jeg kanskje kunne ha en bursdag uten trening. Det var mens vi var på Iahp/Domaninstituttet, og regimet der var krystallklar på hva en gave var: muligheten til å få lov til å jobbe med egen utvikling.

Denne gangen har jeg blitt overøst med gaver. Svigersøster og jeg er enige. Gaver er flott. I tillegg dro vi og spiste middag på Chinarestauranten i Harstad, og jeg var så heldig at Torny og Sigurd ble med. Vi dro dagen etter min bursdag fordi Anja var frivillig på Tårstad-dagen (les: min bursdag).  Nå er gaver så mangt. Oddvar Eivind kom med en spesiell gave til 70-årsdagene til mamma og pappa. Han meldte i et kort at han skulle slipe kniver og anna redskap.  Nå er dette huset et skarpslipt hus på alle felt. Man må være kvesset når man driver slik vi gjør her i huset. Nå også hva redskap angår. Spader, sager, økser… har endret status fra rund egg til sylskarp egg.

Nå har ellers bursdagsfeiring vært et omdiskutert sak blant kristne, men det er det bare Jehovas Vitner som husker i dag og som lever etter det. De første kristne feiret ikke fødselsdager før ca år 300 e.kr. Det var en hedensk skikk. Onde ånder kunne angripe den som feiret bursdag. Ikke så rart, egentlig, sett i lys av at man både i GT og NT kan lese at hoder rullet og ble servert på fat som bursdagspresang. Farao i GT og Herodes i NT. Sistnevnte fikk døperen Johannes’ hode på et fat. Nå undres jeg på hvorfor de begynte å feire bursdager etter det. Det kan synes som om man ikke lenger var redd for å få sitt hode levert på fat til noens bursdag. Kanskje en forordning fra et kirkemøte?

I dag ruller hoder jevnt og offentlig.  Etter siste fotballkamp mot Tyskland kunne man se antydning til hoderulling. Norge tapte. So what!  Vi vant krigen i 1945, men Tyskland vant saken. Nå styrer de Europa.

Jeg googlet bursdag og tror google må ha gått på en glipp. Fant at i Danmark ble ikke bursdager registret i kirkebøkene før etter 1814. Merkelig! Enda merkeligere er det at det var året da Skagerak virkelig ble et skille mellom de to land. Merkelig. Hvorfor beynte man i Danmark å registrere etter 1814 (gitt at google har rett)? Var det slik at det var samme praksis i Norge?

1814 er et merkeår på mange måter. Blant annet avskaffet man adelsveldet i Norge, og den norske adelen lever i dag på svunne minner om titler. Sverige og Danmark holder på sin adel, for ikke å snakke om England! Der er det virkelig nobility

Mange uker er gått, og nå setter jeg punktum for denne bloggen som har ligget og gjæret i mange uker.

domantrener